Bryllupsdagen vår 30. juli, 2004, nå 6 år etter

Sigmund og jeg da vi giftet oss 30. juli, 2004

I dag da jeg våknet og stakk hodet ut av døra, viftet flagget vakkert i enda en nydelig solskinnsdag i Stavern. Min kjære hadde heist flagget til topps for å markere bryllupsdagen vår. Vi dro til en koselig fiskerestaurant på brygga i Stavern. Vi var forlovet og samboere i mange år før vi giftet oss. Vi har i vært sammen i 23 år. Den slitesterke kjærligheten!

For få år siden ble jeg klar over at hvis mamma skulle bli med i det bryllupet, måtte vi skynde oss. På det tidspunktet var faren til Sigmund død, og moren min levde da med to alvorlige diagnoser. Så hun rakk å bli med med god "timing". Det var et lite, men et nydelig bryllup. Vi giftet oss i Larvik tingrett. Det var en lykkelig dag, en dag som stikker seg fram som en av de store i livet. Det er ikke tull når folk sier at bryllupsdagen og den dagen de fødte sine barn, det var de store, "mirakel"-øyeblikkene i livet!

Pappa, Grethe, Jacob, mamma, meg, Sigmund og svigermor

Inger, meg, Sigmund og Mona

I dag har Sigmund og jeg bare tatt det helt rolig. Fred og harmoni.  Vi spiste deilig mat. Sigmund spiste en fiskesuppe, og jeg har jo sett andre blogger der folk legger ut bilde av maten, så hvorfor ikke?

Sigmunds fiskesuppe

Kyllingfilet, så deilig.  Kylling er min favorittmat, og denne

var i særklasse mør og så mye godt tilbehør

Min kjære Sigmund i dag

I dag ble båtmotoren vår reparert, så jeg må vel sprenge mine egne grenser og ta sjansen på en båttur. Motorhavari til sjøs var ikke morsomt. Nå nærmer jo ferien jeg slutten, og det er ikke mange muligheter for flere turer. Vi får gripe den ene sjansen som antageligvis er i morgen. Får satse på at sjøen holder seg noenlunde i ro.  Sjansen for at motoren stopper igjen er visstnok liten. Det er som når man faller av hesten, det gjelder å sette seg på igjen så fort som mulig. Samme med motorstopp på sjøen, om å gjøre å komme seg ut igjen før redselen "setter seg fast".

Jeg har jo opplevd to take off med fly sist jeg flydde, det var heller ikke lystbetont. Når et fly bråbremser på flystripa fordi lampa lyser rødt, ble ialfall jeg litt urolig. Vel, det gikk bra. Jeg snakket med flykapteinen etterpå. Jeg spilte eplekjekk og sa lett hengslengt: "hva skjedde", og jeg skjønte det var "flystyrtlampa" som hadde blinket. Flyveren sa at han aldri hatt opplevd det i løpet av sine 20 år som flyver. Da vi kom opp i lufta etter take off nummer to, satt jeg musestille, blek og ikke særlig fattet på strekningen mellom Kastrup og Oslo. Jeg hadde ikke flydd på over 20 år, så det var litt uflaks da. Jeg følte meg jo ikke sikker på at det ikke var noe alvorlig galt, siden lampa hadde lyst, hvordan kunne flykapteinen eller jeg  vite om det var da lampa lyste rødt eller grønt som viste hvordan det egentlig sto til med flyet?

Motorstopp på havet og to take off'er med fly er ikke noe for en litt engstelig sjel som meg.

I dag hadde vi iallfall en nydelig, stille dag der alt var i fin harmoni.

Årets første bad og "markens grøde"s siste sider

Så ble det årets første bad i går. Det var egentlig litt smertefullt å dukke seg ned i så mye kaldt. Mitt vikingblod har nok forlatt meg fra da jeg var ung og hoppet uti iskalde fjellbekker og var blant dem som kastet meg uti vannet tidlig i juni. Jeg forventet at sjøen var godt oppvarmet, det var den ikke. Jeg bestemte meg for å holde meg under vann så lenge at jeg ikke kjente hvor kaldt det var. Og etter ti minutter begynte det å bli deilig. Det hører jo med å bade når vi har en ekte norsk sommer med god temperatur. Vi kan jo ikke forvente tropesommer og middelhavstemperaturer her.

Jeg var så gjennomkald etterpå at jeg puttet meg under dyne i to timer for å kjenne varmen igjen. Det er bare å slå fast at jeg er blitt en pyse. Har planer om flere bad, det gir en følelse av å være sprell levende det å flyte blant noen små bølger. Kjenne helt fløyelsmyk sand under føttene. Blå himmel, blått hav.

Livet.

Og nå har jeg lest ferdig "markens grøde", det var ikke en lettlest bok, jeg vil si den er for spesielt interesserte. Jeg hadde bare bestemt meg for å komme til bunns i hva den boka kunne by som ga den Nobels litteraturpris. Jeg både forstår og ikke forstår at den fikk prisen. Men jeg tør påstå at det er en "guttebok", og at det har sittet bare menn i komiteen. Noen år senere fikk Sigrud Undset den samme prisen for "Kristin Lavransdatter". Har jo sett filmen, ikke lest bøkene. Kanskje jeg leser dem en dag også. Men akkurat nå skal jeg lese akkurat det jeg lyster.

Ideen om å lese "Markens grøde"  fødtes utfra mitt beskjedne studie i litteraturvitenskap som gikk under navnet "lesekunst", arrangert av universitetet i Bergen, og jeg avla til slutt skriftlig eksamen i en modul ved Universitetet i Oslo. Jeg lærte en god del, og kanskje har jeg grepet fatt i en flik av det som omfatter kunsten å lese. Det er mange måter å lese en bok, og jeg lærte å  fordype meg i tekster som ikke nødvendigvis er lette tilgjengelige. Boka til Hamsun var av den tyngre sorten, og nå skal jeg finne meg noe lettere, og det betyr ikke at boka behøver å være dårlig. Jeg står litt mellom valget å lese en bok av Ketil Bjørnstad eller en bok av Victoria Hislop: "Øya".

"Markens grøde" handler dypest sett om mennesket som en del av naturen, og som lever i pakt med den. Man kan tenke lenge over i hvor stor grad mennesket har fjernet seg fra naturen som den er en del av, og boka kan gi diskusjon for fremmedgjøring og mye annet. Den beskriver kjærligheten, svikene, barnedrap, synet på stat og på rettsvesen. Den er nokså konservativ i sitt kvinnesyn til langt uti boka, men plutselig blir den både visjonær og litt feministisk i sitt forsvar av kvinnen. Hamsun må sies å ha et godt grep og innsikt i menneskesinnet, og det er ingen tvil om at det ligger et "mysikkens slør" over hele boka. Etter råd fra andre bør jeg også lese boka hans som heter "mysterier".

Først skal jeg bade litt mer! Deilige norske sommeren i Stavern!

Markens grøde og den tidens mangel på teknisk utstyr

foto: Ove Holst

Jeg er kommet til side 120 i Hamsuns bok. Akkurat nå er jeg litt undrende til at akkurat denne har fått nobelprisen. Det er mange svært gode bøker. Jeg lurer mest på om kommisjonen den gangen prisen ble utdelt kun besto av menn. Dette er jo en bok om å rydde land, jordbruk og å sette opp bygninger. Den er svært detaljert på alt som har med bygging å gjøre. Akkurat nå føler jeg at dette er en "guttebok" i stor grad, men jeg skal lese resten før jeg mener noe mer i den retning.   Bildet jeg legger ved er tatt ved bygging av veranda her, og viser kontrasten til tiden Markens grøde ble skrevet, da var det ikke denne typen utstyr, nei, det var  mange tunge bører og bruk av hender og kroppsstyrke som skulle til for å skape seg et liv. Det måtte en gravemaskin til for å få opp denne stubben med rot. Tror neppe man tidlig i forrige århundre ville klare å få opp en sånn.

Boka gir et flott tidsbilde, og man blir imponert over hvordan folk, da spesielt Isak, uttrettelig bygde sitt livsverk.

Det er en skikkelse i boka som heter Geissler. Det er blitt hevdet at Hamsun  har brukt seg selv i skildringen av denne personen som en liten selvbiografisk tråd.  Geissler er i sannhet en riktig velgjører. Han hjelper Isak og Inger på en måte som reddet Inger fra en enda lengre fengselsstraff etter at hun har drept sitt barn, og han redder avlingen til Isak i en tørkeperiode der han sørger for drenering fra vannet som ligger der, og som da vanner åkeren hans. Geissler er snill og uselvisk, han hjelper andre, men klarer ikke å lage et fint liv for seg selv.  

Når det gjelder å lese bøker: Jeg bruker langt tid. Hvorfor? Jeg finleser. Jeg smaker på ord og setninger, stopper opp, tenker over og lar ting synke inn før jeg går videre. Noen leser mange bøker på kort tid og kan vise til mengder av bøker de har lest. Men da spør jeg: Hvordan leser man? Jeg tør påstå at noen "skummer" bøkene, helt ok det, men  jeg bruker lang tid fordi jeg vil fordype meg når jeg har en god bok i hendene.

Vel, så leser jeg videre her i Stavern hvor solgløttet har vist seg i dag og det er godt og varmt. Verandarekkverket har Sigmund malt hvitt og skal ha ett strøk til. Det blir veldig koselig. Jeg lengter ikke hjem. Det er så nydelig her.

Sommer-lesing

Da er jeg i gang med mitt lenge planlagte leseprosjekt: Jeg leser om selveste Isak Sellanraa i Markens Grøde av Knut Hamsun. Nå vil jeg finne ut av om jeg syns dette er en god forfatter, om jeg liker språket, handlingen, om jeg, ut fra mine forutsetninger, forstår hvorfor den fikk nobelprisen.

Jeg er på side 60, og jeg pleier å si at om ikke en bok har tatt tak i meg, fenger, etter omtrent 40 sider, så er den ferdigbehandlet fra min side. Denne boka vekker interessen straks. Språket er en mellomting mellom dansk og riksmål, men det er lettlest og språket er meget godt. Handlingen er fascinerende. Den beskriver mannen, Isak,  som bygger sitt livsverk ut av "ingenting", han bare tar seg en bit utmark og bygger sitt liv på en plett med en vilje som er imponerende. Så kommer den norske stat inn i bildet og vil ha penger av denne mannen for den lille biten jord som bare lå der og som han skaper masse ut av. Det virker blodig urettferdig når han må betale 50 daler og trekkes årlig for penger han egentlig ikke har, men fra det lille overskuddet han får etter å ha jobbet døgnet rundt med bygninger og å dyrke jorda, skaffe husdyr. Det lille utkommet han får for å selge noe  av "markens grøde" må han betale i dyre dommer for.

Dermed skjønner jeg litt mer av Knut Hamsun. Han skriver kostelig i mange passuser, og jeg ser en parallell mellom ham og Agnar Mykle der førstnevnte skriver vidunderlig om "poteten" og Mykle om "å skjære tykt av osten" i "Lasso rundt fru Luna".

Det er en bok det er vanskelig å legge fra seg, og det er for meg ett av kriteriene på hva jeg vil karakterisere som en "god bok". Jeg vet at det er delte meninger om denne boka, noen syns andre av hans bøker er bedre. Nå er jeg altså bare cirka en sjettedel uti den, og jeg er så spent på hva som skjer videre og hvordan Hamsun klarer å spinne en handling i 300 sider der man etter 5 sider lurer på om det i det hele tatt er mulig med en handling i det hele tatt. Det er jo bare en nevenyttig mann som slår seg ned på et gudsforlatt sted. Etter 60 sider har det egentlig ikke skjedd mye ytre sett, men likevel får Hamsun til et spinn av helt uventedede og engasjerende hendelser som bare en forfatter av stort format kan klare å skape.


Det er deilig sommer fortsatt i Stavern. Jeg er blitt så glad i dette stedet, ja, hvordan kan man la være. Jeg lengter ikke et mikrosekund hjem, jeg vil bare at disse ukene skal vare og vare.

Vi har hatt motorstopp med båten som ialt ikke har kjørt mer enn 50 timer, og feilen er en del som reparatøren aldri hadde vært borti. Men nå blir det snart i orden igjen. Men man føler seg temmelig "lost" når motoren gir fra seg noen rare lyder for så å bli helt stille. Sigmund tok tak i en åre og padlet oss i land. Det var et stykke til brygga, men heldigvis ikke lenger enn at min kjære klarte å få oss vel i land.

Verandaen vår begynner å "skinne" etter at Sigmund er i full gang med å påføre den hvitmaling. Det må nok to strøk til, og han er virkelig tålmodig som maler inni "profileringene" og alt. Det er virkelig mye jobb å ha en hytte, iallfall en hytte fra midten av 60-tallet som har trengt diverse forbedringer. Den er blitt riktig fin her den ligger usjenert, 140 meter fra sjøen, rødmalt med hvite vindskier og hvitt gjerde rundt verandaen.

På konsert med Beth Hart

Jeg  var  på konsert i Langesund og hørte på Beth Hart. Jeg var på samme sted for to år siden og hørte på Lisa Nilsson og Bjørn Eidsvåg. Et fantastisk sted hvor det arrangeres flotte konserter.
Jeg hadde en like fantastisk konsertopplevelse denne gangen. Nydelig stemmeprakt (passe sensuell og raspete), vakker musikk.  God stemning og det beste sommerværet  man kan ønske seg.

Pappas bursdag 4 juli 2010

Det ble ikke den store feiringen av pappa som hadde bursdag i går, men det ble kjempehyggelig.  Sigmund, pappa og meg. Det ble supersommervær. En av de dagene det er få av i landet vårt. Flagget ble heist, og vi dro til restauranten "Sydvesten" i Helgeroa. Vi spiste en deilig middag  med utsikt til båtlivet og alle menneskene som priste sommeren.

Pappa ville ha bløtkake. En sånn som mamma pleide å bake. Den skulle være med masse bringebær og kremen skulle det ikke spares på. Pappa kjøper bare kaker som er "tunge" når han ikke får hjemmelagde. Denne bursdagen skulle det virkelig nytes siden han har fått diabetes og må holde seg unna det søte i hverdagen.

Jeg måtte gjøre så godt jeg kan. Mine kaker blir aldri "pene", men de smaker alltid godt. Jeg vet ikke hva som skjer med dem, men jeg har liksom ikke helt kontrollen når det kommer til finishen. Da jeg viste pappa kaka, fikk jeg beskjed om at man også "spiser med øynene", haha, jeg hadde ikke tatt krem rundt kanten, men så gjorde jeg det, men spenningen lå mest i hvordan den ville smake. Joda, han var overbegeistret, "akkurat som en bløtkake skal smake", og det er virkelig et kompliment altså.

Bursdagen ble også en avslutning på pappas to ukers ferie her i Stavern. Nå drar han hjem, og det blir nok litt stille med bare Sigmund og meg, men så finner vi den fine rytmen som min kjære Sigmund og jeg har når vi er alene.

Sigmund

Det har vært kjempehyggelig å ha pappa her, og det er nå sånn at jeg prioriterer min pappa fordi vi ikke vet hvor lang tid vi får sammen. Jeg har mange venner som har mistet faren sin, og de sørger veldig lenge. Jeg skal iallfall tilbringe mye tid med ham og lage minner til siden.

Jeg visste hva sorg var før jeg mistet moren min. Tapet av henne ble likevel noe som satte mine andre tap i skyggen. I den første tiden etter at hun døde, følte jeg at jeg taklet sorgen bra. Over ett år etter  innser jeg at jeg sørget dypere enn hva jeg var klar over. Sorg er følelser med mange nyanser og "styrkegrader", og jeg tror jeg kan bruke mange blogg-innlegg til å skrive om sorg. Sorg kan ikke forebygges. Selv om man er forberedt på at man kan miste noen, er det allikevel et sjokk.  Det er min erfaring.

Da mamma døde spurte de på sykehuset: "var det et ventet dødsfall", og jeg var kjapp til å svare  JA. (nærmest for å vise hvor orientert jeg var om situasjonen)  Etterpå har jeg tenkt at det er et dumt spørsmål. Et dødsfall er aldri ventet selv om jeg forstår hva de mente. Et "ventet dødsfall" er når noen dør av en dødelig sykdom eller av alderdom. Men man kan aldri forberede seg på døden. Iallfall klarer ikke jeg det.  Jeg vet ikke hvordan jeg vil reagere når faren min dør, og jeg trenger ikke tenke på det nå, men det vil skje, og jeg vet nå at jeg ikke kan  forberede meg. Det skal liksom være så naturlig å miste sine gamle foreldre, men man har dog hatt dem hos seg gjennom mesteparten av livet, og klart det slett ikke føles naturlig når det først skjer.

Min mamma ble 73 år. De siste 3-4 årene var hun meget syk, og jeg forberedte meg hele denne tiden på at jeg skulle miste henne. Nå vet jeg at det egentlig bare forstyrret min evne til å nyte øyeblikkene med henne. Jeg bekymret meg sånn.

Derfor skal jeg aldri mer forberede meg på døden. Den kommer når den kommer, og det for holde, syns jeg. Sorgen kommer uansett!

Pappa reiser hjem i dag, men når Sigmunds ferie er over, ja, da kommer han en uke til.

Det er godt å se faren sin begynne å leve igjen. Nå blar han ivrig i reisekataloger, og mens han var her lette han på internett, og plutselig hadde han bestilt billett til Alicante i oktober. Han legger planer, han er full av optimisme, og han vet å nyte livet.

Jeg fikk markblomster på St.hansaften

Det sto markblomster på bordet da jeg våknet på St.hansaften. Plukket av min pappa til meg. Noe så rørende!

Vi er på ferie sammen her i Stavern. Det er så koselig. Det skal bli ny terrasse her, og pappa har til enhver tid oversikten både over de som jobber og hva som skal gjøres. Samtidig dokumenterer han aktivitetene med sitt nikon D70 digitalt speilrefleks. Man slutter aldri å være profesjonell fotograf. Han syns selv han har vært heldig som har hatt foto både som yrke og hobby.

Å være på ferie med pappa er fortsatt noe som føles nytt selv om vi hadde to uker i fjor også etter at mamma døde. I år er han veldig mye sprekere, og er mer "på" i forhold til det meste som å gjøre ting til å be meg rydde (i min egen hytte). Nulltoleranse for rot må man bare bøye seg for. Han er i grunnen ganske "turbo" i forhold til at han faktisk nesten ikke var oppegående for ett år siden. Morsomt å se at man som gammel kan ha en oppadgående formkurve.

Han stuller og steller for meg. Vet ikke hva godt han skal gjøre. I natt fikk jeg gjort noe til gjengjeld som virkelig ble verdsatt. Jeg la opp to par bukser for ham. Han var helt over seg over at jeg klarte å måle, brette, stryke, sy. Faktisk var vi så oppglødde at vi holdt det gående med hylende latter og av og på med bukser til 3 i natt. Pappa ble storfornøyd.

Det er godt å kunne bidra litt med ting han har nytte av som at jeg også kan hjelpe ham med bildeoverføring til PC, opprette mapper og systematisere, og alt som har med internett og mobil å gjøre, men bevares, han sender sms i vilden sky.

Det er ikke kjedelig med faren min, han snakker gjerne både på inn- og utpust (Det sies at vi ligner litt på hverandre, haha), men jeg syns han har mye å komme med. Han er til de grader orientert og kunnskapsrik og nysgjerrig. Makan til vitebegjærlig mann skal man lete lenge etter. Han spør og graver. Tror jeg må ha  "arvet" nysgjerrigheten fra ham.Veldig underlig opplevelse å bli kjent med pappaen sin så "sent" i livet. Men ikke snakk om "sent" i livet til min pappa. Han har masse fremtidsplaner og lyster.

I går sa han, litt irettesettende: "Du snakker om det å skulle bli 80 år som noe veldig gammelt, og det er i grunnen ikke det", sa mannen som fyller 78 i disse dager! Da kan du snakke om å ha en positiv innstilling til livet vel?

Noen ganger merker jeg at han ikke er 50. Han dupper. Midt i det som han har bestemt seg for å se på TV som kan være det mest spennende programmet. Så hører jeg plutselig "sove-pust", og kikker bort på'n, og da henger hodet og han sover stille. Han har forresten et sjeldent godt sovehjerte. Han har lest Mankells "danselærerens tilbakekomst" i månedsvis. Grunnen til at han aldri blir ferdig med den boka er at han leser på senga. I praksis betyr det en halv side så faller boka på gulvet og min kjære pappa sover.

De som er livstrette, de som syns de har det meste bak seg: De trenger et kurs hos min pappa. Han er et så positivt og livsnytende menneske at jeg må si jeg beundrer ham. Ja, kanskje er jeg litt "5-åring" sånn i mitt syn på faren min, men kanskje jeg ikke var ordentlig 5-åring den gang jeg var 5. Litt å tenke over.

Her er'n:

Skulle jeg anbefale noe musikk....

Ja, skulle jeg anbefale hittil "årets album" så må det bli Torun Eriksen's "Passage", det er så vakkert, melankolsk og inderlig og nydelige tekster. Det er den type musikk som går djupt under huden på meg.

Ja, jeg ble sittende i natten å lytte til den mens jeg gjorde et nytt forsøk på A-3, "Hunter's moon", og det ble mye plundring, men jeg syns 4. forsøk ble bedre. Det vil si at det er 5. forsøk. Jeg forsøkte å bruke omvendt applikasjon, men da ble "melonene" hengende sammen, og de skal jo være atskilte. Tror ikke jeg lager flere "versjoner" av den, ferdig, men ikke perfekt. (bilde kommer).

Legger ut bilde av min blå bargello som henger der ved havet i Stavern. Dit drar jeg snart og blir i 6 uker. Heldige meg som har hytte ved det uendelige havet. Livet er så lyst om sommeren.

DANS PAPPA, DANS

Foto: Kjersti Holst

Her forleden kveld ringte min pappa. Han var på pensjonisttur. Den første turen siden mamma døde. Ett år etter mammas død, men i mange år før det stelte han for henne, oppvartet henne, og de siste månedene gjorde han absolutt alt. Alle som har vært igjennom sånt vet at det er tøffe tak. I tillegg har han vært veldig tosom med min mamma gjennom hele deres over 50 årige samliv. Hun døde, og så ble HAN dårlig. Jeg fryktet at han skulle dø også, noe som ikke er uvanlig med ektefolk som har levd lenge sammen i tett tospann. Han fikk hjerteflimmer stadig vekk, og truende koma som var diabetes, og ved juletider fikk han noe som slo helt bena under ham bokstavelig talt. 25 kg ufrivillig ned i vekt, og uker i en stol der han så vidt kom seg over gulvet med rullator gjorde at jeg selvsagt var redd for å miste ham også. På nyåret kviknet han til, den utrolig gode pappaen min som jeg har blitt kjent med på en helt ny måte etter at mamma døde. Vi har blitt kjent med hverandre på nytt samtidig som vi har delt sorgen over mamma og alle minnene. Jeg har snakket med ham nesten hver dag i ett år nå, og plutselig skulle pappa på pensjonisttur, stå på egen hånd som singel for første gang siden han var 20 år. Jeg har mast litt på ham, men han måtte vente til han selv følte seg klar for det.

Så ringte han og fortalte at bussturen var gått fint, at de var i Morgedal, vakker natur og masse hyggelige mennesker. Det er nå sånn at mennene som regel dør før konene sine, og det resulterer i mange flere enker enn enkemenn på disse turene. Plutselig var pappa omringet av en flokk damer. Så sa han at han hadde danset. Han hadde DANSET for første gang på mange år. Jeg hørte i stemmen hans at han nærmest spurte meg om lov, hva jeg syns, var det greit, for tidlig, mamma? Jeg sa med oppmuntrende tonefall: "så vidunderlig at du har danset, pappa". Og han kunne fortelle at han ikke hadde glemt gamle kunster, og så betrodde han meg at han syns det var så godt å kjenne en varm kvinnekropp så nær seg. Jeg ble altså så rørt, og ble helt grøtete i stemmen, og jeg sa: "stå på pappa, nyt dette, du er singel, du har vært trofast et helt liv, du har vært oppofrende, du er 78 år, lev, dette har du fortjent!".

Han hørtes helt overstadig glad ut over å få sånn støtte av sin datter, noe han i etterkant har sagt at han ikke tok for gitt.
Skulle da bare mangle tenker nå jeg. Det var så mye mer jeg skulle sagt til ham om at jeg syns han skal leve alt han kan, men der og da sa jeg høyt og tydelig: "DANS, PAPPA, DANS", og så la vi på røret og etter det var mobilen hans slått av i to døgn. Haha, han hadde danset, vært på tur, vært sosial, pratet og pratet, og hadde ikke tid til mobilen. Så bra!

Men etter at jeg la på røret den kvelden etter samtalen med pappa, hvisket jeg ut i luften: "dans, pappa, dans, pappa...."

C-11 Soldiers and Sailors Monument

Denne hadde faktisk 7 spisser når jeg tenker etter. Jeg vet at mange teller antall biter og jeg vet at teppet til slutt består av over 5000 biter. Foreløpig teller jeg spisser og "meloner".

Det ble omvendt applikasjon her også.

Nå vil det nok gå noen dager før det blir flere bilder. Jeg må nok fordype meg i nye blokker, og se hva det blir til. Ville vært artig å ha to rader ferdige til ferien, men jeg stresser ikke.

D-3 Jason's Jack's

Det ble omvendt applikasjon her også. Vet at mange applikerer på bakgrunnsstoffet. Men det er flere måter å gjøre ting på her. Jeg vil iallfall øve så denne teknikken er noe jeg behersker.

Navnene på disse forskjellige blokkene har sin egen historie som de har fått sitt navn etter.

B-1 Batchelor Buttons

Dette ble også omvendt applikasajon. Jeg trenger bare å gjøre det mange ganger.

C-9 Jane's Tears som er i omvendt applikasjon

Så var det Jane Stickles's tårer.  Dette var selve prøvestenen på om jeg skulle fortsette. Jeg måtte hoppe over en haug blokker for å komme til denne. Etter slåsskampen med A-3 satte jeg meg riktig godt ned og studerte Dear Jane cd'en og leste om reverse applikasjon.  Jeg syns ikke forklaringen er av de enkleste på den cd'en. Derfor søkte jeg på nettet, og du verden hvilke "skatter" man kan finne på internett. Jeg fant en riktig god beskrivelse av reverse applique, og tenkte da at dette teppet skal settes i "revers", dvs, jeg skal sy så mange håndsøm-blokker som mulig i reverse/omvendt applikasjon.

Teknikken er atskillig enklere enn å applikere bitene utenpå stoffet. Iallfall er det den teknikken som har passet best for meg hittil. Ved ulike applikasjonsteknikker er det mange som har frysepapiret oppå som en retningssnor for sømmen. Jeg syns ofte det bare kommer i veien, og har skaffet meg blyanter.

Jeg legger to stoffer oppå hverandre. Jeg tar en kopi av selve blokka på vanlig papir, og så på frysepapir der jeg klippet ut "tårene". Så midtstilte jeg frysepapiret på stoffene og strøk det på uten damp(jadda, vi lærer). Deretter tok jeg blyanten og førte den forsiktig rundt frysepapiret. Tok frysepapiret av. Dro i det øverste stoffet (passe på å ikke klippe i stoffet under, for det skal jo bli til "tårer"), og klippet et lite hull. Omvendt applikasjon handler om å "grave" fram stofflag. Foreløpig har jeg jo bare forholdt meg til to stoffer: Hovedstoff og bakgrunnsstoff. Her ligger hovedstoffet (det hvite) under, og bakgrunnsstoffet (det røde) har jeg oppå.

Etter at jeg har klippet hull (utrolig viktig med en liten, god stoffsaks) klipper jeg langsmed mønsteret, og sørger for sømmonnet. Jeg har erfart at litt rikelig med sømmonn bare er en fordel. Så er det å klippe sømmonnet langs de buede linjene. Sømmonnet skal alltid ha hakkene på den kurven som går innover (der hvor kurven blir konkav). Jeg lagde på denne første omvendte applikasjonsblokka, hakk langs hele, men tror ikke det er nødvendig.

Hakkene skal klippes 1/8 inch nær sylinjen er rådet jeg har fått. Når man begynner å sy, merker man om man har klippet for snaut inn mot sylinjen. Hakkene skal klippes tett. Dess tettere, dess penere blir blokka.

Deretter brukte jeg needle turn-teknikken, og det var fantastisk å se hvor vakkert stoffet føyde seg etter synåla som jeg skjøv sømmonnet under med.

Jeg ble ganske optimistisk etter at jeg var ferdig med denne. Jeg ser at jeg trenger lupelampe og kanskje nye briller. Det er så smått så smått. Og jeg ser på bildet at noen sting ikke er usynlige, men bilder i bloggen er atskillig mer "avslørende" enn sånn det ser ut i real life.

En annen ting jeg ikke hadde tenkt på var hvordan få mønsteret midt på. Når man syr papirsøm på maskin, har man jo den kvarte inchen tegnet opp og som man renskjærer etter. Her har man ikke det.

Jeg vet at de som syr Dear Jane lager stoffbiter på 6 inch for å ha litt å gå på da den ferdige blokka (med sømmonn) skal være 5 inch. Nå har jeg valgt å lage dem på 7 inch, ikke vet jeg hva som skjer, men blokka krymper mer enn forventet.

Jeg har brukt inch målebånd som hjelp til å få "tårene" plassert riktig, og jeg har strøket blokka på tvers to steder for å finne midten.

Nå skal jeg, og det er en av de få ideene jeg har klart å hoste opp selv(fins ikke praktisk anlagt), lage meg en pappmal på 5x5 inch som jeg skal bruke til å midtstille blokka. Jeg skal tegne opp midten på den, og så ser jeg hva jeg gjør når jeg kommer så langt.

A-3 Hunter's Moon

Da var A-3 ferdig, men ikke perfekt. Dette var den 3. versjonen av blokka. Plasseringen av "melonene" var et problem og det å sy selve "melonene" var heller ikke lett. Jeg tvang sømmonner under med limstift, og jeg var fast bestemt på at flere "versjoner" av denne skulle det ikke bli. Nå får jeg se utover i prosjektet om jeg blir så mye bedre at denne vil bli sydd på nytt. Denne er litt klossete, men jeg er nybegynner på håndsøm.

Men så langt, A-3.....

de små ting

I går var jeg på handletur.  Klesbutikk. Møtt samme damen hver gang, butikkeieren. Jeg er i den butikken bare et par ganger i året, men nok til å kjenne denne damen litt. Dette er på Oslos østkant der jeg syns folk er åpnere enn på vestkanten. Kanskje en fordom, men jeg kommer alltid til å mene at det er noe eget med lynnet på østkanten. Noe bra. Noe jeg liker. Jeg er vokst opp på Oslo øst. Det er gjenkjennelse i språk og væremåte når jeg er der, litt som å komme hjem.  Folk er litt åpnere, litt mer uhøytidelige, kanskje litt råere enn mange andre steder og av og til hviler det en varme over østkanten, noe ekte, noe upolert.

Damen i butikken har hatt en hes stemme, og hun fortalte for noen år siden at hun røykte. Siden min mor hadde kols, klarte jeg ikke dy meg for å nevne at hun kanskje skulle slutte å røyke. Sist høst var jeg i butikken, lenge siden sist. Jeg syns stemmen hennes var lysere, og jeg spurte om hun hadde sluttet å røyke. Hun ble glad for at jeg kunne høre det, og hun fortalte at hun hadde hatt et hjerneslag og derfor var nødt til å slutte. Hun er nok bare litt over 60 år, og jeg skjønte at det hadde vært lang rekonvalesens.

I dag var hun sitt "gamle jeg", veldig serviceminded, utadvendt og blid. Likevel så jeg ensomheten i øynene hennes. Den har jeg sett før. I dag fortalte hun at hun skulle se på grand prix sammen med sine to katter, den ene var 18 år, og hun skulle sette TV'en på kjøkkenet sånn og slik, og hun skulle lage god mat, drikke god rødvin. Jeg skjønte at hun ikke hadde så mange å snakke med da hun kom fra jobb. Noen ganger er det sånn at noe ved andre mennesker "treffer" oss. Jeg tror det er i hjertet mennesker berører oss. Vi ønsket hverandre en god grand prix-kveld, og den lille praten vi hadde kjentes godt.

Rett etterpå kom jeg i heisen, der sto det en gammel dame, på over 80, med sin rullator, hun hadde vært så treg med å komme ut av heisen at hun hadde blitt med den opp og ned flere ganger stakkars. Hun var kanskje også ensom, men hun var blid og snakkende, og hun fortalte på den korte heisturen at hun skulle se fotballkamp når hun kom hjem. Tøft. Hun skulle ikke se grand prix, nei, det var hun blitt for gammel til. Da sa jeg at jeg nok også var blitt for gammel til sangene i grand prix, da så hun på meg med et varmt blikk og sa: "du er jo bare en ungdom"

Jeg er ikke hysterisk opptatt av å virke yngre enn jeg er, men av og til føler jeg meg litt aldrende, men hennes ord varmet langt inn.

To korte samtaler med to fremmede mennesker i løpet av en halv time, og så hadde vi kanskje gitt hverandre noe der som kjentes godt. Jeg følte meg litt løftet opp, og det slo meg som så ofte før: DET SKAL SÅ LITE TIL.

den totale miss-A-3

For cirka to uker siden måtte jeg legge min Baby Jane vekk. Jeg har virkelig måtte gruble på hvordan jeg skal sy denne giganten av et teppe. Siden jeg aldri har håndapplikert eller sydd særlig med hånd, bestemte jeg meg for å prøve å lære meg det, og ta for meg de blokkene som krever håndsøm. Å lære seg å sy usynlige sting var den minste utfordringen.

Den største utfordingen var å få blokka PEN! Jeg ga meg i kast med A-3. Bestemte meg for først å sy bakgrunnsstoffet i fire deler så jeg visste hvor jeg skulle plassere "melonene". Jeg bestemte meg for å sy den i 3 lag, hvilket skulle vise seg å være helt feil. Det gikk greit å sy sirkelen på kvadratet. Men "melonene" var problemet her. Jeg sydde blokka TO ganger. Og spissene på "melonene" ville ikke bli spisse uansett hva jeg gjorde. Begynner man å sy feil og ta opp sømmen, da er man virkelig ut å kjøre fordi stoffet fort begynner å flise seg. Trådene tøt ut mens jeg hardnakket prøvde å tvinge fram det som skulle være spisser.

Jeg har mye stoff. fra en meter og nedover. De minste bitene er 27x40 cm, og det skulle være mer enn rikelig til én blokk, ja, faktisk skulle det holde til to. Det holdt til to. Men da var det slutt på det stoffet.

Jeg ventet altså i to uker for å få nederlaget på avstand, og gikk i gang på nytt. Men etter en ny metode. Jeg sydde den i bare to lag. Jeg lot "melonene" forme midtstykket, og denne gangen tvang jeg sømmonnet under med, ja, det er ikke juks å bruke limstift? Jeg brukte limstift. Selvtilliten min økte faktisk da den var ferdig.

Bilde kommer etter hvert.

Selvtilliten min har også økt ved at jeg nå har skjønt prinsippet ved reverse applique. Jippi, det så helt umulig ut, men ved at jeg fant en beskrivelse på nettet, skjønte jeg plutselig hvordan jeg kunne "skrelle" av lagene for å få fram mønsteret i blokka. Jeg har gitt meg i kast med Jane's tårer, men det får komme siden. Men jeg leste om reverse applikasjon fikk jeg i grunnen mest lyst til å kjøpe boka til Jan Mullen og sy hans mønstre som er så fargerike og mye mer "meg" enn disse tradisjonsblokkene. Men jeg kan være sta, og gir ikke opp DJ.

Her er bilde av A-3 til skrekk og advarsel. Den er altså et eksempel på learning by doing. Det vil si at neste bilde vil komme med blokka sånn jeg har godkjent den.

i skogen

foto: kjersti

Jeg har vært i skogen i pinsen. Noen forteller meg at hytter uten innlagt vann og elektrisitet er "enkelt", men når du må ha strømaggregat, propan, solcellepanel og batterier for å få det hele til å funke, da syns ikke jeg det blir enkelt lenger. Men det er nydelig i skogen, og særlig å være på min pappas hytte. Men du verden så mange duppeditter. Nå er jo solcellepanel miljøvennlig i forhold til propan, men er det fortsatt hytter som  klarer seg med utedo og stearinlys?

Jeg må jo le: Strømaggregatet er jo ikke støyfritt, men det er plassert i den "lille hytta", og da er det bare naboen som plages av støyen. Apropos naboer: Det er nesten ingen hytter der etter min målestokk (som har vært i Stavern de siste 10 somrene der hyttene står tett i tett).
Det er jo også artig at når det var leggetid for min pappa, ble det plutselig mørkt i hytta, og tv'en sluknet, da ble strømaggregatet slått av, kort og konsist! Heldigvis var det fortsatt litt svakt lys fra noen lamper som ble drevet av solcellepanelet.

For øvrig en veldig hyggelig pinsehelg. Kvalitetstid med min pappa er høyt verdsatt!

Hyllest til våren og sommeren

Er det slik at man med alderen opplever våren og sommeren sterkere? Jeg vet ikke, men det er en nydelig årstid vi er inne i. Akkurat nå er det overgangen mellom vår og sommer. Det er på denne tiden jeg har lyst til å bremse, stoppe tiden litt. Jeg vet at på sensommeren, sånn i slutten av august, kjenner jeg en uggen følelse av at høsten nærmer seg. Ja, mange mennesker liker både høsten og vinteren, og jeg har øvd lenge på å se det gode i disse årstidene, men nå når våren er her, det finnes ikke noe bedre. Samtidig kan jeg ikke gi meg hen til mistrivsel det halve året det ikke er vår og sommer. Men det behøver jeg ikke tenke på nå for jeg skal bare være til i disse månedene som er så deilige.

For meg er våren og sommeren nydelige uansett om det regner, blåser eller er kjempevarmt. De skiftningene man har i denne årstiden er helt ok for meg. Jeg skjønner ikke dem som sier at "i år var det ingen sommer", "i år var det grønn vinter", hallo? Er det mulig? Har disse som "avlyser" våren og sommeren på grunn av regn og vind, sett hvordan naturen utfolder seg, har de sett det vakre lyset, den klare luften, de lyse nettene, at uansett om det regner, det er alltid solgløtt innimellom. Det er få dager det ikke er flekker av blå himmel og streif av sol. I dag regner det, det plasker jevnt og trutt, men det gjør ingenting. Alt rundt meg vokser og gror, det blir nytt liv. Trærne, blomstene, dyra, menneskene tar del i det pulserende livet.

Jeg priser våren og sommeren! Jeg vil leve i nuet, ikke tenke på mørk høst og kald vinter.

Vi er midt i den deilige årstiden, det gjelder bare å nyte her og nå, ikke vente på at det blir sol på en regnværsdag, men heller se at regnet bare er der av og til.

HURRA!!

1 år ble det 17. mai i Stavern. Min første feiring i en småby hvilket var noe helt annerledes enn Oslo.  Nydelig stemning. Minnet meg egentlig på da jeg gikk i 8. mars tog i Arendal mens jeg var sosialhøyskolepraktikant på krisesenteret i Aust-Agder, det var også veldig intimt.

Det er for sent å tenke at man skulle ha vokst opp i en småby, men dog vokste jeg opp i en drabantby, og det minner mye om en småby. Og underlig nok gikk tankene mine i dag mest til min mamma som døde for ett år siden. 17. mai var noe helt spesielt i min barndom, og denne dagen minner mest om henne. Hvorfor? Jo, fordi det var de utrolige forberedelsene dagen før som hun sto for. Hun sørget for at alt var rent og nystrøket til hele familien. Og det hang klart om morgenen 17. mai. Jeg husker  hennes stolte blikk da jeg som liten jente gikk i barnetoget med mamma som sto  på fortauet og speidet etter datter'n sin. Godt minne.

I dag var det Sigmund og meg bare, fint det også, vi fikk virkelig anledning til å snuse inn stemningen fra denne feststemte byen med mange og lange tradisjoner.

Nå skal det snart soves fordi Sigmund skal på jobb i Oslo i morgen, og da tar vi Bastøyferja.

Ord over grind

foto: Kjersti Holst

Stavern i mai. Her er det vakkert! Lufta er klar, havet er blått, været er skiftende, nettene er lysere, bladene blir stadig flere og grønnere, det gror og vokser. Det kjennes som om sommeren kan erklæres for åpnet.

Jeg utvikler min fotointeresse, leser en eviglang bruksanvisning til mitt fotoapparat. Tatt noen bilder, likte ett av dem godt, og vil ha det i bloggen min sammen med diktet til Haldis Moren Vesaas: "ord over grind", et av de vakreste kjærlighetsdiktene.

ORD OVER GRIND

Du går fram til mi inste grind,

og eg går òg fram til di.

Innanfor den er kvar av oss einsam,

og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,

var lova som gjalt oss to.

Anten vi møttest tidt eller sjeldan

var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem

felle det meg lett å snu

når eg har stått litt og sett mot huset

og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant

som no over knastande grus

og smile glad når du ser meg stå her,

skal eg ha ein heim i mitt hus.