Jeg fikk markblomster på St.hansaften

Det sto markblomster på bordet da jeg våknet på St.hansaften. Plukket av min pappa til meg. Noe så rørende!

Vi er på ferie sammen her i Stavern. Det er så koselig. Det skal bli ny terrasse her, og pappa har til enhver tid oversikten både over de som jobber og hva som skal gjøres. Samtidig dokumenterer han aktivitetene med sitt nikon D70 digitalt speilrefleks. Man slutter aldri å være profesjonell fotograf. Han syns selv han har vært heldig som har hatt foto både som yrke og hobby.

Å være på ferie med pappa er fortsatt noe som føles nytt selv om vi hadde to uker i fjor også etter at mamma døde. I år er han veldig mye sprekere, og er mer "på" i forhold til det meste som å gjøre ting til å be meg rydde (i min egen hytte). Nulltoleranse for rot må man bare bøye seg for. Han er i grunnen ganske "turbo" i forhold til at han faktisk nesten ikke var oppegående for ett år siden. Morsomt å se at man som gammel kan ha en oppadgående formkurve.

Han stuller og steller for meg. Vet ikke hva godt han skal gjøre. I natt fikk jeg gjort noe til gjengjeld som virkelig ble verdsatt. Jeg la opp to par bukser for ham. Han var helt over seg over at jeg klarte å måle, brette, stryke, sy. Faktisk var vi så oppglødde at vi holdt det gående med hylende latter og av og på med bukser til 3 i natt. Pappa ble storfornøyd.

Det er godt å kunne bidra litt med ting han har nytte av som at jeg også kan hjelpe ham med bildeoverføring til PC, opprette mapper og systematisere, og alt som har med internett og mobil å gjøre, men bevares, han sender sms i vilden sky.

Det er ikke kjedelig med faren min, han snakker gjerne både på inn- og utpust (Det sies at vi ligner litt på hverandre, haha), men jeg syns han har mye å komme med. Han er til de grader orientert og kunnskapsrik og nysgjerrig. Makan til vitebegjærlig mann skal man lete lenge etter. Han spør og graver. Tror jeg må ha  "arvet" nysgjerrigheten fra ham.Veldig underlig opplevelse å bli kjent med pappaen sin så "sent" i livet. Men ikke snakk om "sent" i livet til min pappa. Han har masse fremtidsplaner og lyster.

I går sa han, litt irettesettende: "Du snakker om det å skulle bli 80 år som noe veldig gammelt, og det er i grunnen ikke det", sa mannen som fyller 78 i disse dager! Da kan du snakke om å ha en positiv innstilling til livet vel?

Noen ganger merker jeg at han ikke er 50. Han dupper. Midt i det som han har bestemt seg for å se på TV som kan være det mest spennende programmet. Så hører jeg plutselig "sove-pust", og kikker bort på'n, og da henger hodet og han sover stille. Han har forresten et sjeldent godt sovehjerte. Han har lest Mankells "danselærerens tilbakekomst" i månedsvis. Grunnen til at han aldri blir ferdig med den boka er at han leser på senga. I praksis betyr det en halv side så faller boka på gulvet og min kjære pappa sover.

De som er livstrette, de som syns de har det meste bak seg: De trenger et kurs hos min pappa. Han er et så positivt og livsnytende menneske at jeg må si jeg beundrer ham. Ja, kanskje er jeg litt "5-åring" sånn i mitt syn på faren min, men kanskje jeg ikke var ordentlig 5-åring den gang jeg var 5. Litt å tenke over.

Her er'n: