de små ting

I går var jeg på handletur.  Klesbutikk. Møtt samme damen hver gang, butikkeieren. Jeg er i den butikken bare et par ganger i året, men nok til å kjenne denne damen litt. Dette er på Oslos østkant der jeg syns folk er åpnere enn på vestkanten. Kanskje en fordom, men jeg kommer alltid til å mene at det er noe eget med lynnet på østkanten. Noe bra. Noe jeg liker. Jeg er vokst opp på Oslo øst. Det er gjenkjennelse i språk og væremåte når jeg er der, litt som å komme hjem.  Folk er litt åpnere, litt mer uhøytidelige, kanskje litt råere enn mange andre steder og av og til hviler det en varme over østkanten, noe ekte, noe upolert.

Damen i butikken har hatt en hes stemme, og hun fortalte for noen år siden at hun røykte. Siden min mor hadde kols, klarte jeg ikke dy meg for å nevne at hun kanskje skulle slutte å røyke. Sist høst var jeg i butikken, lenge siden sist. Jeg syns stemmen hennes var lysere, og jeg spurte om hun hadde sluttet å røyke. Hun ble glad for at jeg kunne høre det, og hun fortalte at hun hadde hatt et hjerneslag og derfor var nødt til å slutte. Hun er nok bare litt over 60 år, og jeg skjønte at det hadde vært lang rekonvalesens.

I dag var hun sitt "gamle jeg", veldig serviceminded, utadvendt og blid. Likevel så jeg ensomheten i øynene hennes. Den har jeg sett før. I dag fortalte hun at hun skulle se på grand prix sammen med sine to katter, den ene var 18 år, og hun skulle sette TV'en på kjøkkenet sånn og slik, og hun skulle lage god mat, drikke god rødvin. Jeg skjønte at hun ikke hadde så mange å snakke med da hun kom fra jobb. Noen ganger er det sånn at noe ved andre mennesker "treffer" oss. Jeg tror det er i hjertet mennesker berører oss. Vi ønsket hverandre en god grand prix-kveld, og den lille praten vi hadde kjentes godt.

Rett etterpå kom jeg i heisen, der sto det en gammel dame, på over 80, med sin rullator, hun hadde vært så treg med å komme ut av heisen at hun hadde blitt med den opp og ned flere ganger stakkars. Hun var kanskje også ensom, men hun var blid og snakkende, og hun fortalte på den korte heisturen at hun skulle se fotballkamp når hun kom hjem. Tøft. Hun skulle ikke se grand prix, nei, det var hun blitt for gammel til. Da sa jeg at jeg nok også var blitt for gammel til sangene i grand prix, da så hun på meg med et varmt blikk og sa: "du er jo bare en ungdom"

Jeg er ikke hysterisk opptatt av å virke yngre enn jeg er, men av og til føler jeg meg litt aldrende, men hennes ord varmet langt inn.

To korte samtaler med to fremmede mennesker i løpet av en halv time, og så hadde vi kanskje gitt hverandre noe der som kjentes godt. Jeg følte meg litt løftet opp, og det slo meg som så ofte før: DET SKAL SÅ LITE TIL.