På klassefest med 9. klasse fra Bøler skole--en fantastisk tidsreise på 40 år!

I kveld har jeg hatt det STRÅLENDE!!
I dag gikk klassefesten som har vært planlagt i to år, av stabelen. I selveste Ibsenmuseet der Erik Henning Edvardsen var vert og primus motor for tid og sted. Han er museumsleder der, og sannelig fant jeg litt om ham i Wikipedia, her:
http://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Henning_Edvardsen

En feststemt forsamling

Klasse 9 B fra Bøler ungdomsskole har en helt spesiell historie. For 40 år siden satt noen lærere sammen og valgte ut en kursplan 3-klasse. Vi fikk klasserom utenfor selve skoleområdet, derfor måtte de skikkelige barna plasseres der. Det var vi som var ganske flinke, ikke fant det for godt å stikke av eller lage bråk. Jeg har alltid vært imot kursplaninndeling, men det ble nå sånn. Vi ble satt sammen av flere klasser, og det var bare en håndfull av de jeg hadde gått de 8 første årene sammen med, som kom i den klassen.

Solveig og Arne

Kirsten

Eli

Dagen i dag er en av de merkeligste jeg har opplevd på det jeg kan huske. Å skru seg selv 40 år tilbake i tid er faktisk umulig, men en slags tidsreise ble det likevel. Det var ingen som lurte på hvor tiden var blitt av, alle følte vi nok at det faktisk er 40 år siden sist vi hadde vært samlet. Vi var 13 til bords i 5. etasje i Ibsenmuseet, og bare stedet hadde jo et historisk sus over seg med bilder eller var det byste av Ibsen? Mye kunst på veggene, og et veldig innbydende og lekkert lokale. Det var solskinn, begynnende sommer og en fantastisk god stemning. Selv om jeg klarte 3 timer og ikke 6 er jeg svært fornøyd fordi det ble 3 timer der jeg bare sugde inn inntrykk, studerte ansikter, uttrykk, pratet med noen, hva de drev med, bosted,  barn, barnebarn, gamle foreldre. Slike ting man snakker med folk om når det har gått 40 år siden sist. Knipset noen kjappe bilder gjorde jeg også.

Erik, den perfekte vert, varm og inkluderende

Det var ekstra stas å se igjen Kirsten, Eli, Arne og Solveig som jeg har gått sammen med i ni år, og de viktigste årene i barne- og ungdomsårene. Men det var også hyggelig å prate med Erik som trofast har sendt mailer om progresjonen i festplanleggingen, og veldig hyggelig å møte Anne Grethe som jeg hadde til bords. Jeg visste det kom ei som het Sonja, jeg husket ingen ved det navnet fra 40 år tilbake, og overraskelsen var stor da jeg møtte henne, for jeg KJENTE jo Sonja. Og hun kjente meg. Det pussige er jo at ingen av oss husker at vi har gått sammen i klasse 9B, men vi husket at vi hadde gått i parallellklassen på Nordstrand gymnas fra 1971 til 1974. Det er underlig å møte en person man føler man kjenner, men som har forsvunnet fra minnet i løpet av alle disse årene. Så var det Gorm som satt foran meg på pulteraden, og som jeg må ha hatt en eller annen interesse for siden jeg stadig pirket borti ham med blyanten min mens han rødmet av ubehag. Jeg prøvde å be om unnskyldning i dag, 40 år etter, men han var raus og sa det var glemt med et varmt smil! Det var Trond og det var Steinar og flere.

Arne

Anne Grethe

Sonja

Det var hyggelig å se og høre at dette var en gjeng som har klart seg bra i livet, med flotte jobber og et godt liv. Jeg har alltid forestilt meg at ungdomsskoleårene var en tid jeg hadde lagt helt bak meg. Og jeg har også vært redd for at et sånt møte skulle vekke noen dårlige minner, men det ble helt motsatt.
Det var et nydelig dekket bord med Kirstens selvplukkede liljekonvall fra Bygdøy, det var deilig tapas, god vin og alt var nydelig, men det ytre var dog underordnet den følelsen av å hoppe ut av tiden og møte blikket til, snakke med, le sammen med folk etter 40 år. Det skal også sies at selv om vi var 40 år eldre, kjente jeg igjen alle, og syns i grunnen vi hadde holdt oss godt. 40 år er lenge, nesten litt uvirkelig lenge altså.

Sonja og Erik

Arne og Gorm

Eli og Jan Erik

Anne Grethe og Erik

Det er så underlig å tenke på at alle oss småtassene som er blitt middelaldrende, og enda rarere at alle fremstår “som seg selv”, og det betyr at personlighetene våre i stor grad var “fastlagt” da vi sluttet ungdomsskolen. Det skal jeg ikke påstå er riktig da, men iallfall det man viser utad, og i denne sammenhengen betydde det at alle var akkurat så sympatiske og gode som jeg husket dem!!

Gorm

Kirsten og meg

Steinar

Jeg hadde jo orientert festkomiteen om at jeg har ME, og at jeg måtte vite antall trapper i tillegg til heisen osv, og jeg ble møtt av en sånn varme at jeg  ble helt rørt.


Tusen takk til Erik og festkomiteen som har gjort i stand alt dette, og takk til alle sammen for en fantastisk kveld!!!

Vindpustet og stenen

VINDPUSTET OG STENEN

Et vindpust hadde 

en sten som venn. 

Den så henne ikke; 

men hun så den.

De hvisket om så meget 

til felles glede: 

den lette der oppe, 

den tunge der nede.

De hvisket om vennskap 

som aldri kan ruste. 

"Du er så usynlig!" 

sa stenen til pustet.

"Men hvisket ditt er som 

en sang av sirenen." 

"Akk, du er så synlig!" 

sa pustet til stenen.

"Og aldri kan stener 

og vindpust forenes: 

Sten kan ikke luftes 

og luft kan ikke stenes."

"Men likevel har du 

en gave å gi meg," 

sa stenen til pustet. 

"Fly alltid forbi meg!"

"Og du har en gave," 

sang pustet av sommer 

tilbake til stenen 

"Ligg fast når jeg kommer!"

Et par ble de aldri; 

men verden forsøtes 

av vennskap når stenen 

og vindpustet møtes.

- Andrè Bjerke

Makroeksperimenter

En hvit blomst som jeg har plantet hos meg som staude. Vet ikke hva den heter. Den er tatt med min 100 mm makro, med en blender på 32, eksponeringstid 2,5 sekunder og ISO på 200, eksponeringsavvik på + 1,3.

Denne dagen har vært en vårdag der jeg har lekt med fotoapparatet mitt og hatt det gøy. Samtidig har jeg tømt hodet mitt for tanker. Det er noe jeg øver meg på, å bestemme hvilke tanker jeg skal tenke. Det er virkelig vanskelig. Har venner som klarer det med meditasjon og andre øvelser. Noen ganger er det virkelig påkrevd å “hvile hodet”. Jeg klarte det ved å holde fokus på å teste ut makroobjektivet. Jeg plukket noen blomster og jeg kjøpte noen.  Ikke alle egnet seg til å bli tatt bilde av. Irisen var vrien, og har derfor ikke lagt ut bilde av den.

Dette er den samme blomsten, og den har fått et helt annet uttrykk, noe som skyldes lys og mye mindre dybdeskarphet. Her har jeg brukt blender 2.8 og eksponeringstid 1/125 sekund, ISO 200.

Det er smak og behag hva man liker av de to bildene. Eller man kan like begge fordi de uttrykker noe helt forskjellig, men med en blender på 32 og ganske lang lukkertid, fikk jeg det skarpeste bildet. Faren min som er pensjonert profesjonell fotograf rådet meg til å prøve en blender på 32 for å få mest mulig dybdeskarphet og det syns jeg fungerte ganske bra.

Jeg har brukt veldig mye blender 10 der lukkertiden har innstilt seg automatisk. Og med litt varierende ISO. Dessuten er noen av bildene tatt om morgenen, og noen på kvelden.

Her har jeg så stor blender som 2.8, ISO 200 og eksponeringstid på 1/800 sekund.

Blender 5.6, lukker  1/20 sekund, ISO 250, eksponeringsavvik 1.3

En hvit rose

En asters. Blender 10, 1 sekund, ISO 400

Dette bildet hadde egentlig en rotete bakgrunn. Jeg skal innrømme at en venninne av meg har roet bakgrunnen i fotoshop. Hun er kjempeflink. Jeg kan dessverre lite om bilderedigering. Det får bli det neste.

Gratulerer Ellen Piro for kongens fortjenestemedalje i ME-saken

 

 

Ellen Piro er den første nasjonalt og internasjonalt som har fått en Royal Award for sitt arbeide for ME-saken. Gratulerer!

 

“Gjennom alle disse årene har Ellen stått utrettelig på for ME-saken, i motgang og medvind. Hun har greid å få diagnosen satt på det norske kartet, og bidratt til at ME-diagnosen gir trygderettigheter for norske pasienter. Ellen har viet bokstavelig talt hele livet sitt til saken - og dette er blitt lagt merke til også utenfor foreningens primære nedslagsfelt. “

Fortjenestemedalje til Ellen Piro:

“Fredag 13. mai, dagen etter den internasjonale ME-dagen, markerte Norges ME-forening 70-årsdagen til Ellen V. Piro - som var 8. mars. Høydepunktet under feiringen var overrekkelsen av Kongens fortjenestemedalje i sølv.”

Sigmund og meg 17. mai

Sigmund og jeg har hatt en stille og koselig 17 mai

Foto: Ove Holst

Respons på innleggene mine

Det har vært en overraskende stor og hyggelig respons på innleggene mine. Folk er virkelig rause. Både her og på facebook og i mail. Jeg har også fått mailer og telefon fra helt ukjente. Jeg sier takk til alle, og også dere som har vært innom siden min her og lest.

En av de hyggelige tilbakemeldingene er fra Serendipitycat: http://www.serendipitycat.no/?p=6336

Artig at også webavisen har omtalt det: http://www.webavisen.no/artikkel/6697259/nyt-din-friske-tid.htm


Det er åpenbart at innlegget har berørt en del mennesker, og det viser at jeg har rett i at det er på tide med fokus på uføretrygdede uten restarbeidsevne.

TUSEN TAKK

Jeg har plassert min blogg i Ski på norske bloggkart!

Innlegget i sin helhet i Østlandets blad i dag!

 

Etter å ha fått innlegget inn i Aftenposten, sendte jeg det til Østlandets blad.  Én time etter at jeg sendte det, fikk jeg beskjed av redaktøren om at de ville trykke det i sin helhet neste dag.  Det kaller jeg god service, og det var gledelig fordi jeg syns temaet er svært viktig. Dessverre ligger ikke innlegget på nettet, så jeg skriver det inn her i sin helhet.

Her er det:

NYT DIN FRISKE TID

I Norges helsedebatt er det mye snakk om å få uføretrygdede ut i jobb, tilpasse arbeidslivet til den enkeltes restarbeidsevne. Dette er et viktig område, og det er flott at mange engasjerer seg i det. Mitt innlegg skal derimot handle om oss som er langvarig syke uten restarbeidsevne, vi som ikke kan jobbe i det hele tatt uansett om vi ser friske eller syke ut.

Samtidig med å tilpasse arbeidslivet til den enkeltes helse, foregår det en mistenkeliggjøring av uføretrygdede. Det påstås i media og blant enkelte politikere at mange trygdemottakere er for friske til å motta trygd. Forestillingen om at staten spanderer trygder på friske folk er ikke av ny dato. Her er et sitat fra Østlandsposten: “Frp-formann Siv Jensen tar opp arven etter Carl I. Hagen og legger skylden på unnasluntrerne, de som fusker seg til uføretrygd uten å være uføre. Hvis vi blir kvitt dem, blir det mer til dem som virkelig trenger det, sa hun til NRK forleden, og fyrte opp under forestillingen om at det finnes et betydelig trygdemisbruk. Det har hittil ingen greid å påvise. Misbruk forekommer nok, men alt tyder på at det er ganske lite og har svært begrenset økonomisk betydning.”

Vi er mange uføretrygdede uten restarbeidsevne. Vi er en heterogen gruppe, men vi har én viktig ting felles: Vi er for syke til å jobbe. Jeg syns ikke vi får nok oppmerksomhet fra politikere og media. Mange tror at folk ikke er syke nok til å være utenfor arbeidslivet. Det varierer hvor mye en uføretrygdet person orker av aktiviteter, og det virker som folk er raske til å trekke konklusjonen om at en person kan jobbe så fort han/hun for eksempel steller blomstene i hagen sin. Har man tenkt over at det kanskje er den ene aktiviteten personen orker den dagen? Hva den enkelte klarer med sin sykdom definerer jeg som en persons “friske tid”, og her er det selvsagt store variasjoner.

Det er mye skam og taushet rundt det å være langvarig syk. Det er viktig å bekrefte at den som mottar uførestønad skal gjøre det uten å få dårlig samvittighet. Holdninger som at det ikke er bruk for oss lenger, og at vi lever på staten, er ødeleggende for en syk person. Det kan av og til virke som vi er en “glemt gruppe”. Langvarig syke har ofte ikke krefter til å heve sin røst og komme med ønsker.

Det er ikke uvanlig at uføretrygdede sliter med usikkerhet om man er syk nok til tross for at man har et liv med mye smerter og utmattelse. Mange grubler på om de kanskje kunne jobbet litt, strukket seg enda lenger selv om det var det de gjorde før de blir varig syke. Jeg har hørt mange si at det har vært en lang vei å gå og mange indre kamper både i forhold til sykdommen og i forhold til å slippe taket i sin yrkesidentitet før man til slutt søker uføretrygd. De fleste gjennomgår lange sykmeldinger, arbeidsavklaringspenger, kanskje halv uføretrygd før de får full uføretrygd. De fleste ønsker å være friske. Jeg vil påstå at en ganske stor gruppe ser på et uføretrygdet liv som ren skrekkscenario. Skamfølelsen går gjerne hånd i hånd med nederlagsfølelsen. Folk opplever at de ikke lenger får realisert seg selv, og man syns det er tungt å ikke lenger være samfunnsnyttig. Min erfaring er at folk klamrer seg til arbeidslivet om de så skal bruke sine siste krefter på det. Vi skal huske på at vi lever i et samfunn der karriere er med på å definere oss som mennesker. Å kaste inn håndkleet i forhold til arbeidslivet er som å ha spilt fallitt for mange, og det er for de fleste en stor sorg å ikke kunne delta lenger. Slik bør det ikke være. Noen trosser både uttalelser fra fastleger og spesialister for å være i jobb. Dette har selvsagt også å gjøre med at en uføretrygd ofte er så liten at det nesten er umulig å klare seg økonomisk på den. Jeg vil påpeke at å være syk er ikke ensbetydende med at man har nådd endestasjonen.

Mitt ønske er at uføretrygdede skal riste av seg skam- og nederlagsfølelsen og komme seg gjennom sorgen. Det er en stor belastning å være syk og falle ut av arbeidslivet. Man mister ikke bare jobben, men også inntekt, et sosialt nettverk og flere andre goder. Vi kommer likevel ingen vei med å synke ned i en hengemyr av selvbebreidelser og følelse av mindreverd fordi vi har vært så uheldige å bli syke.

Jeg håper at alvorlig syke kan bli mer synliggjort, og at jeg kan få noen til å reflektere over at vi som er uføretrygdede har mer enn nok å slite med om vi ikke også skal bli møtt med fordommer og mistenkeliggjøring. Det kunne vært gjort mer i forhold til å skape aktivitetstilbud til uføretrygdede. Hvordan klarer folk seg på en minstepensjon? Jeg oppfordrer politikere til å gå inn for å skru minstesatsene opp så de blir til å leve av.

Jeg har min egen historie med sykdom. Det tok flere år før jeg fikk riktig diagnose og behandling. Jeg sykmeldte meg ikke, men jobbet isteden mindre og mindre. Jeg tenkte at det ikke feilte meg noe alvorlig, at det ville “gå over” av seg selv. Underveis klarte ikke legene å finne ut av det heller. Mannen min betalte for meg i disse årene, og min uføretrygd ble beregnet på grunnlag av min arbeidsinntekt de siste tre årene før jeg ble sykmeldt, og jeg fikk til slutt bare litt over minstepensjon. Min sykdom har vart lenge, og det har lært meg mye om å mestre livet slik det ble og ikke slik jeg ønsket at det skulle bli. Jeg er utdannet sosionom med universitetsfag. Jeg mistet muligheten til å gjøre karriere, men jeg mistet ikke muligheten til et liv innenfor de rammene som min helse har satt.

Det viktigste er min oppfordring til alle langvarig syke om å gi slipp på skamfølelsen, orientere seg på nytt, finne livsgleden og nyte sin “friske tid” som for mange er svært tilmålt. Du ikke er kommet til en endestasjon, men til en ny og annerledes begynnelse, og selv om livet lukker noen dører, kan nye åpnes. Du kan utforske evner du ikke visste du hadde!

I dag har jeg fått et innlegg i Aftenposten om uføretrygdede

Dette var i går, men innlegget mitt fra i går er borte, så jeg tror google sliter.

Det var artig at Aftenposten tok det inn.  Det heter NYT DIN FRISKE TID. Det var veldig mye lenger, men jeg måtte korte ned av hensyn til plassen, men jeg legger etter hvert ut en lengre versjon også.
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article4119080.ece

Medaljens bakside/when the party is over/ME

På lørdag hadde jeg en aldeles koselig fest med venner. Det kunne ikke vært bedre, og jeg lever og ånder for sånne øyeblikk. Denne vinteren har vært ekstra tung helsemessig, og jeg har ikke kommet meg. Jeg kjente rett før mine venner ringte på dørklokka på lørdag at jeg egentlig var uslitt. Hvordan orke? Jeg valgte å overse symptomene. (Som en parentes kan jeg nevne at på Lightning process-kurs lærer man at ME-syke (folk med kronisk utmattelsessyndrom) kjenner for godt etter symptomene, og man skal der lære å overse dem.) Det er bare tull, rett og slett. Det har vært motsatt for meg, jeg har kjent altfor lite etter i de årene jeg har vært syk. Jeg har presset og presset meg når jeg for lengst skulle sagt stopp. Det er faktisk viktig å kjenne etter på kroppen hvordan man har det. Jeg har gått på ganske mange smeller fordi jeg ikke kjente etter og tok hensyn til  at kroppen min var utmattet.  Forskjellen ligger i at om man presser seg litt, så kanskje må man hvile noen timer i etterkant av en anstrengelse. Men presser man seg for mye, kan det være snakk om over ett døgn før man har hentet seg inn igjen.

Folk kom på lørdag, og det gikk fint i to timer. Det var bare SÅ koselig. Etter disse to timene begynte jeg å kaldsvette, og tankene mine kretset rundt en liten idé om jeg kunne ta en “time out” på sofaen. Men en blanding av at jeg er så ivrig på livet, det var jo så aldeles koselig, og samtidig litt usikker på om gjestene mine ville tatt det som et uttrykk for at de måtte gå, ja, så ble jeg sittende. På overtid. Det er jo ikke artig når vertinnen må legge seg ned. Mannen min hadde laget maten og han serverte. Jeg hadde bare bakt en kake dagen før og litt annet, men det var tydeligvis for mye for meg.

Jeg skriver denne til dere som  har ME, og gjerne til andre som skulle være interessert. Ingen kan se på oss når vi er så slitne at vi knapt orker sitte oppreist. Jeg klarte ikke henge meg på samtalen rundt bordet til slutt, var uvel og tok meg sammen alt jeg kunne. Jeg syns det er utrolig at det ikke kan SES på meg at jeg nesten “kollapser”.  Heldigvis er jeg stort sett sammen med mennesker som kjenner meg godt, og som vet at når jeg “fader” ut er det ikke fordi jeg er sur eller kjeder meg, men jeg er utmattet. Løpet er da kjørt. Til slutt måtte jeg melde pass, fikk lagt meg, og med kald klut på hodet hadde jeg natten og hele neste dag foran meg i total utmattelse. Min beste venninne så at jeg var dårlig, mens jeg tror jeg klarte å skjule det for de andre.

Vi som er syke ønsker  å skjule det, vi vil vise oss fra det beste. Og når vi er alene tar vi oss ikke sammen lenger, legger oss rett ut i hvilemodus. Fordi vi ikke har noe valg.

Jeg vil jo så gjerne være frisk og med i livet. En venninne av meg sa: “Denne sykdommen må da føles som å være i fengsel?”. Hun kan ha noe rett i det. Man vil så gjerne, og så går man på veggen om og om igjen. Likevel ligger håpet i bunnen som en drivkraft på å kjempe videre. For selvsagt skal jeg bli friskere!

Et slikt blogginnlegg er ikke ment som å klage på at man er syk, men jeg tror at denne sykdommen trengs å synliggjøres. Det ligger altfor mange alvorlige syke i mørke rom rundt i Norge. Det er ikke helsevesenet som tar seg av dem, det er de nærmeste pårørende. Jeg håper det en dag vil være et helsetilbud til de aller sykeste med ME.  Jeg har heldigvis kommet meg opp av senga for flere år siden, men på det verste var det kun den gode mannen min som stor der last og brast samt en fantastisk fastlege.

Kjærlighet og roser

Nærbilde av  en rose, tatt med canon Eos 60D, makro Canon EF 100mm f/2.8

Jeg øver på å ta bilder. Begynner å bli en ivrig amatør. Syns det passet med en kjærlighetsvise som har med roser som dikterisk virkemiddel.

KÄRLEKSVISA

Som dagg och honung är din ljuva mund 

som rosor doftar du i junilund 

och lik en duva så vit och ren 

är kärleken, är kärleken.

Men svart som natten är en trolös vän 

och kall som is är saknaden 

och ensamheten är arm och grå 

att vänta på, att vänta på.

Men nu är kärlekens ljuva stund 

när jag får kyssa din varma mund 

och morgondagen med sorg och gråt 

vi skratta åt, vi skratta åt.

Allan Edwall

den samme rosa med effekt fra fotoprogram

Vårselskap med den fjærlette stemningen

meg, Solveig og Mona

Lørdagskvelden var en deilig, varm vårkveld. 19 grader i skyggen 7. mai er ikke verst vel? Og så hadde jeg koselig besøk, og vi var 8 mennesker samlet rundt et bord til småprat. Den fjærlette stemningen en vårkveld, kan det bli bedre?

Åshild

Åshild

Jeg syntes ikke det kunne bli bedre enn der og da. En sånn kveld der iallfall jeg lever i nået fullt og helt.  Det så ut til at alle trivdes.  Vi spiste fiskepudding i skjell. Mona hadde bakt deilig sjokoladekake. Og helt uten videre kom folk med roser, vin og bok! Dessuten fikk jeg noen kloke ord på veien, det skal man alltid ta med seg!

 

Mathilde

Mona

Lars og Helge

Lars

Helge

Solveig

Jeg må bare si en ting: Denne årstiden og framover er den beste, det blir aldri bedre i Norge enn fra mai til oktober! Og vi er bare ved begynnelsen …deilig!

meg

Jeg har testet positivt på XMRV-viruset

I dag var jeg på Lillestrøm Helseklinikk hvor jeg går til behandling. Dessverre har jeg fått allergiske reaksjoner på en del av behandlingen som nå er blitt stoppet inntil videre.

Samtidig fikk jeg svaret på XMRV-testen, og den var positiv. Jeg vet sant å si ikke hva det betyr fordi det er en del usikkerhet omkring dette viruset, om det er knyttet til ME-pasienter spesielt eller om det også finnes hos friske mennesker.
Jeg hørte om det på nyhetene her for en stund siden her: http://kjerstiholst.blogspot.com/2010/10/me-og-ny-forskning.html

Så egentlig er jeg ikke blitt noe klokere, men jeg føler jeg blir tatt på alvor og at de er kjempeflinke på Lillestrøm Helseklinikk.

Berøring

Foto: Kjersti Holst, tatt med iphone

Det kom  nå et vakkert dikt av Marge Piercy på poesiringen der jeg er medlem. Hun er en forfatter jeg husker fra 70-tallet som en feminist som skrev flotte bøker. Jeg leste boka hennes “small changes”, og den gjorde varig inntrykk.  Jeg visste ikke at hun skrev dikt før nå, og jeg syns dette var svært vakkert!

The tao of touch

What magic does touch create 

that we crave it so. That babies 

do not thrive without it. That 

the nurse who cuts tough nails 

and sands calluses on the elderly 

tells me sometimes men weep 

as she rubs lotion on their feet.

Yet the touch of a stranger 

the bumping or predatory thrust 

in the subway is like a slap. 

We long for the familiar, the open 

palm of love, its tender fingers. 

It is our hands that tamed cats 

into pets, not our food.

The widow looks in the mirror 

thinking, no one will ever touch 

me again, never. Not hold me. 

Not caress the softness of my 

breasts, my inner thighs, the swell 

of my belly. Do I still live 

if no one knows my body?

We touch each other so many 

ways, in curiosity, in anger, 

to command attention, to soothe, 

to quiet, to rouse, to cure. 

Touch is our first language 

and often, our last as the breath 

ebbs and a hand closes our eyes.

- Marge Piercy, from The Hunger Moon: New & Selected Poems, 1980-2010, 2011

50 årslag med god stemning

Jubilanten Svennie, 50 år

Det var kjempekoselig å komme i 50 årslag denne helgen! Det var god stemning og deilig mat! Dessverre har Sigmund fått tilbake skiveprolaps og ligger rett ut, men det går alltid over. For øyeblikket klarer han ikke kle på seg helt selv, og er det ikke det ene, så er det det andre som en velkjent klisjé uttrykker. Likevel var det utrolig fint å komme bort. Jeg lurer på om folk på min alder i stor grad har sluttet å invitere hverandre. Det er akkurat som folk blir mindre og mindre sosiale eller er middelaldrende mennesker mer slitne? Jeg er for alle typer feiringer som bringer folk sammen til god mat og drikke! Vi fikk tandorikylling, vin og deilig, hjemmelaget iskake.

Svennie. 

Jeg har begynt å legge “vannmerke” på noen av bildene mine så de ikke “går seg vill” på internett

Morten, Anne Karin, ?, Svennie, Aksel, Monique, Sissel

God stemning, alle koser seg

Sissel

Morten