Innlegget i sin helhet i Østlandets blad i dag!

 

Etter å ha fått innlegget inn i Aftenposten, sendte jeg det til Østlandets blad.  Én time etter at jeg sendte det, fikk jeg beskjed av redaktøren om at de ville trykke det i sin helhet neste dag.  Det kaller jeg god service, og det var gledelig fordi jeg syns temaet er svært viktig. Dessverre ligger ikke innlegget på nettet, så jeg skriver det inn her i sin helhet.

Her er det:

NYT DIN FRISKE TID

I Norges helsedebatt er det mye snakk om å få uføretrygdede ut i jobb, tilpasse arbeidslivet til den enkeltes restarbeidsevne. Dette er et viktig område, og det er flott at mange engasjerer seg i det. Mitt innlegg skal derimot handle om oss som er langvarig syke uten restarbeidsevne, vi som ikke kan jobbe i det hele tatt uansett om vi ser friske eller syke ut.

Samtidig med å tilpasse arbeidslivet til den enkeltes helse, foregår det en mistenkeliggjøring av uføretrygdede. Det påstås i media og blant enkelte politikere at mange trygdemottakere er for friske til å motta trygd. Forestillingen om at staten spanderer trygder på friske folk er ikke av ny dato. Her er et sitat fra Østlandsposten: “Frp-formann Siv Jensen tar opp arven etter Carl I. Hagen og legger skylden på unnasluntrerne, de som fusker seg til uføretrygd uten å være uføre. Hvis vi blir kvitt dem, blir det mer til dem som virkelig trenger det, sa hun til NRK forleden, og fyrte opp under forestillingen om at det finnes et betydelig trygdemisbruk. Det har hittil ingen greid å påvise. Misbruk forekommer nok, men alt tyder på at det er ganske lite og har svært begrenset økonomisk betydning.”

Vi er mange uføretrygdede uten restarbeidsevne. Vi er en heterogen gruppe, men vi har én viktig ting felles: Vi er for syke til å jobbe. Jeg syns ikke vi får nok oppmerksomhet fra politikere og media. Mange tror at folk ikke er syke nok til å være utenfor arbeidslivet. Det varierer hvor mye en uføretrygdet person orker av aktiviteter, og det virker som folk er raske til å trekke konklusjonen om at en person kan jobbe så fort han/hun for eksempel steller blomstene i hagen sin. Har man tenkt over at det kanskje er den ene aktiviteten personen orker den dagen? Hva den enkelte klarer med sin sykdom definerer jeg som en persons “friske tid”, og her er det selvsagt store variasjoner.

Det er mye skam og taushet rundt det å være langvarig syk. Det er viktig å bekrefte at den som mottar uførestønad skal gjøre det uten å få dårlig samvittighet. Holdninger som at det ikke er bruk for oss lenger, og at vi lever på staten, er ødeleggende for en syk person. Det kan av og til virke som vi er en “glemt gruppe”. Langvarig syke har ofte ikke krefter til å heve sin røst og komme med ønsker.

Det er ikke uvanlig at uføretrygdede sliter med usikkerhet om man er syk nok til tross for at man har et liv med mye smerter og utmattelse. Mange grubler på om de kanskje kunne jobbet litt, strukket seg enda lenger selv om det var det de gjorde før de blir varig syke. Jeg har hørt mange si at det har vært en lang vei å gå og mange indre kamper både i forhold til sykdommen og i forhold til å slippe taket i sin yrkesidentitet før man til slutt søker uføretrygd. De fleste gjennomgår lange sykmeldinger, arbeidsavklaringspenger, kanskje halv uføretrygd før de får full uføretrygd. De fleste ønsker å være friske. Jeg vil påstå at en ganske stor gruppe ser på et uføretrygdet liv som ren skrekkscenario. Skamfølelsen går gjerne hånd i hånd med nederlagsfølelsen. Folk opplever at de ikke lenger får realisert seg selv, og man syns det er tungt å ikke lenger være samfunnsnyttig. Min erfaring er at folk klamrer seg til arbeidslivet om de så skal bruke sine siste krefter på det. Vi skal huske på at vi lever i et samfunn der karriere er med på å definere oss som mennesker. Å kaste inn håndkleet i forhold til arbeidslivet er som å ha spilt fallitt for mange, og det er for de fleste en stor sorg å ikke kunne delta lenger. Slik bør det ikke være. Noen trosser både uttalelser fra fastleger og spesialister for å være i jobb. Dette har selvsagt også å gjøre med at en uføretrygd ofte er så liten at det nesten er umulig å klare seg økonomisk på den. Jeg vil påpeke at å være syk er ikke ensbetydende med at man har nådd endestasjonen.

Mitt ønske er at uføretrygdede skal riste av seg skam- og nederlagsfølelsen og komme seg gjennom sorgen. Det er en stor belastning å være syk og falle ut av arbeidslivet. Man mister ikke bare jobben, men også inntekt, et sosialt nettverk og flere andre goder. Vi kommer likevel ingen vei med å synke ned i en hengemyr av selvbebreidelser og følelse av mindreverd fordi vi har vært så uheldige å bli syke.

Jeg håper at alvorlig syke kan bli mer synliggjort, og at jeg kan få noen til å reflektere over at vi som er uføretrygdede har mer enn nok å slite med om vi ikke også skal bli møtt med fordommer og mistenkeliggjøring. Det kunne vært gjort mer i forhold til å skape aktivitetstilbud til uføretrygdede. Hvordan klarer folk seg på en minstepensjon? Jeg oppfordrer politikere til å gå inn for å skru minstesatsene opp så de blir til å leve av.

Jeg har min egen historie med sykdom. Det tok flere år før jeg fikk riktig diagnose og behandling. Jeg sykmeldte meg ikke, men jobbet isteden mindre og mindre. Jeg tenkte at det ikke feilte meg noe alvorlig, at det ville “gå over” av seg selv. Underveis klarte ikke legene å finne ut av det heller. Mannen min betalte for meg i disse årene, og min uføretrygd ble beregnet på grunnlag av min arbeidsinntekt de siste tre årene før jeg ble sykmeldt, og jeg fikk til slutt bare litt over minstepensjon. Min sykdom har vart lenge, og det har lært meg mye om å mestre livet slik det ble og ikke slik jeg ønsket at det skulle bli. Jeg er utdannet sosionom med universitetsfag. Jeg mistet muligheten til å gjøre karriere, men jeg mistet ikke muligheten til et liv innenfor de rammene som min helse har satt.

Det viktigste er min oppfordring til alle langvarig syke om å gi slipp på skamfølelsen, orientere seg på nytt, finne livsgleden og nyte sin “friske tid” som for mange er svært tilmålt. Du ikke er kommet til en endestasjon, men til en ny og annerledes begynnelse, og selv om livet lukker noen dører, kan nye åpnes. Du kan utforske evner du ikke visste du hadde!