På klassefest med 9. klasse fra Bøler skole--en fantastisk tidsreise på 40 år!

I kveld har jeg hatt det STRÅLENDE!!
I dag gikk klassefesten som har vært planlagt i to år, av stabelen. I selveste Ibsenmuseet der Erik Henning Edvardsen var vert og primus motor for tid og sted. Han er museumsleder der, og sannelig fant jeg litt om ham i Wikipedia, her:
http://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Henning_Edvardsen

En feststemt forsamling

Klasse 9 B fra Bøler ungdomsskole har en helt spesiell historie. For 40 år siden satt noen lærere sammen og valgte ut en kursplan 3-klasse. Vi fikk klasserom utenfor selve skoleområdet, derfor måtte de skikkelige barna plasseres der. Det var vi som var ganske flinke, ikke fant det for godt å stikke av eller lage bråk. Jeg har alltid vært imot kursplaninndeling, men det ble nå sånn. Vi ble satt sammen av flere klasser, og det var bare en håndfull av de jeg hadde gått de 8 første årene sammen med, som kom i den klassen.

Solveig og Arne

Kirsten

Eli

Dagen i dag er en av de merkeligste jeg har opplevd på det jeg kan huske. Å skru seg selv 40 år tilbake i tid er faktisk umulig, men en slags tidsreise ble det likevel. Det var ingen som lurte på hvor tiden var blitt av, alle følte vi nok at det faktisk er 40 år siden sist vi hadde vært samlet. Vi var 13 til bords i 5. etasje i Ibsenmuseet, og bare stedet hadde jo et historisk sus over seg med bilder eller var det byste av Ibsen? Mye kunst på veggene, og et veldig innbydende og lekkert lokale. Det var solskinn, begynnende sommer og en fantastisk god stemning. Selv om jeg klarte 3 timer og ikke 6 er jeg svært fornøyd fordi det ble 3 timer der jeg bare sugde inn inntrykk, studerte ansikter, uttrykk, pratet med noen, hva de drev med, bosted,  barn, barnebarn, gamle foreldre. Slike ting man snakker med folk om når det har gått 40 år siden sist. Knipset noen kjappe bilder gjorde jeg også.

Erik, den perfekte vert, varm og inkluderende

Det var ekstra stas å se igjen Kirsten, Eli, Arne og Solveig som jeg har gått sammen med i ni år, og de viktigste årene i barne- og ungdomsårene. Men det var også hyggelig å prate med Erik som trofast har sendt mailer om progresjonen i festplanleggingen, og veldig hyggelig å møte Anne Grethe som jeg hadde til bords. Jeg visste det kom ei som het Sonja, jeg husket ingen ved det navnet fra 40 år tilbake, og overraskelsen var stor da jeg møtte henne, for jeg KJENTE jo Sonja. Og hun kjente meg. Det pussige er jo at ingen av oss husker at vi har gått sammen i klasse 9B, men vi husket at vi hadde gått i parallellklassen på Nordstrand gymnas fra 1971 til 1974. Det er underlig å møte en person man føler man kjenner, men som har forsvunnet fra minnet i løpet av alle disse årene. Så var det Gorm som satt foran meg på pulteraden, og som jeg må ha hatt en eller annen interesse for siden jeg stadig pirket borti ham med blyanten min mens han rødmet av ubehag. Jeg prøvde å be om unnskyldning i dag, 40 år etter, men han var raus og sa det var glemt med et varmt smil! Det var Trond og det var Steinar og flere.

Arne

Anne Grethe

Sonja

Det var hyggelig å se og høre at dette var en gjeng som har klart seg bra i livet, med flotte jobber og et godt liv. Jeg har alltid forestilt meg at ungdomsskoleårene var en tid jeg hadde lagt helt bak meg. Og jeg har også vært redd for at et sånt møte skulle vekke noen dårlige minner, men det ble helt motsatt.
Det var et nydelig dekket bord med Kirstens selvplukkede liljekonvall fra Bygdøy, det var deilig tapas, god vin og alt var nydelig, men det ytre var dog underordnet den følelsen av å hoppe ut av tiden og møte blikket til, snakke med, le sammen med folk etter 40 år. Det skal også sies at selv om vi var 40 år eldre, kjente jeg igjen alle, og syns i grunnen vi hadde holdt oss godt. 40 år er lenge, nesten litt uvirkelig lenge altså.

Sonja og Erik

Arne og Gorm

Eli og Jan Erik

Anne Grethe og Erik

Det er så underlig å tenke på at alle oss småtassene som er blitt middelaldrende, og enda rarere at alle fremstår “som seg selv”, og det betyr at personlighetene våre i stor grad var “fastlagt” da vi sluttet ungdomsskolen. Det skal jeg ikke påstå er riktig da, men iallfall det man viser utad, og i denne sammenhengen betydde det at alle var akkurat så sympatiske og gode som jeg husket dem!!

Gorm

Kirsten og meg

Steinar

Jeg hadde jo orientert festkomiteen om at jeg har ME, og at jeg måtte vite antall trapper i tillegg til heisen osv, og jeg ble møtt av en sånn varme at jeg  ble helt rørt.


Tusen takk til Erik og festkomiteen som har gjort i stand alt dette, og takk til alle sammen for en fantastisk kveld!!!