Et mylder av bilder

Dette er min barndoms gate. Agathe Grøndahls gate som gjemmer på så mange minner fra min tidlige barndom, og flere år av mitt voksenliv da jeg var singel. Jeg har med meg masse godt herfra. Bildet med gyllent lys passer som et varmt teppe rundt de gode minner jeg har fra viktige år av mitt liv, og ikke minst, jeg var FRISK!! Det er rart å tenke tilbake på en tid uten internett, uten data. Jeg kunne jo aldri forestille meg at jeg nesten 30 år etterpå skulle skrive om dette på et "teknisk vidunder" som også kan åpenbare et privatliv i full offentlighet bare ved å sitte i sin egen stue og trykke på taster. Teknologisk utvikling har man aldri kunnet vite om lenge i forkant. Vi kan jo bare tenke oss overraskelsen til mennesker på 1800-tallet da de så et tog for første gang. Eller da bilen kom osv. På Torshov på 50-tallet var jeg liten jente med hoppetau med røde trehåndtak, og jeg hadde kurvvogn der jeg trillet dukken min nettopp i gata på bildet. På 80-tallet levde jeg en lykkelig singel-tilværelse der livet besto av studier, jobb, korsang, venner og mye mer i samme gate, i samme oppgang, men i etasjen under.

Så tilbake til nåtiden. Fotoapparatet er med meg. Jeg fikk meg to turer i helgen. Her er bildet fra Rodeløkka.

Fra småhusbebyggelsen på Rodeløkka.

Dette er en gate på Vålerenga. Her har jeg stilt inn kameraet på mest mulig dybdeskarphet, og i og med at det var sterkt lys, kunne jeg både bruker kort lukkertid og liten blenderåpning og lav ISO.

Dette er Vålerenga versthus, og det var fullt liv bak vinduene her. Og det er visstnok stedet hvor man bare snakker om Vålerenga-fotballen.

Her kom jeg over Kampen Pub, og ble samtidig minnet på at det er ikke bare snø og kulde som gjør at vinteren kan være tøff, eller snø og kulde er det som forårsaker at en slik pub virker helt "utdødd". Jeg sto der og kunne bare forestille meg hvordan det vil være om få måneder når det igjen er sommer og folk sitter her med utepilsen. Nå er jeg aldri på pub, og ikke drikker jeg pils heller. Men jeg syns det er koselig å se andre hygge seg på det viset. Jeg liker meg bedre på et utested med kaffe og is.

Disse husene her falt i smak. Stor var min overraskelse da det viser seg at de er ganske nye. Jeg forbinder hus i slik funkis-stil som produkt av 50- og 60-tall, men det er nok gammel arkitektur som er vekket til live. Se de kule balkongene! Jeg trodde det var gamle blokker som var nyoppusset, men de er altså nesten nye.

Jeg ble nesten litt svimmel når jeg så opp.

Det var jo riktig festlig å se to så ulike byggestiler på hver side av gata. Jeg koste meg skikkelig her altså.

Disse husene likte jeg så godt at jeg kunne tenkt meg og bodd her. Men så bor jeg faktisk i et lignende strøk da, men husene hos meg er grå. Lurer på om borettslaget kunne tenkt seg å fargelegge husene våre i en sånn stil? Det ville jeg likt.

Tilbake til Torshov igjen. Vakker solnedgang. Et takknemlig lys å fotografere i. Portalen her er jo nydelig.

Dette er bussholdeplassen ved portalen på bildet over. Her er det bare å slå fast at et bilde kan fortelle en hel historie. Det er mange sterke historier som kan formidles i et enkelt fotografi. Jeg ser på fotografi nesten som jeg gjør med poesi, man får virkeligheten i "kortform"(at), og egentlig er jeg en person av mange ord, men livet har gjort meg mer observerende, mer taus. Jeg syns ikke man trenger lange utredninger for å fortelle en historie. Noen ganger er et foto nok. Eller et haikudikt. Vi har diktere, malere, fotografer i fleng som forteller virkeligheten annerledes enn vi finner i romanformen, i prosaen. Jeg har allerede opplevd at dette bildet vekker reaksjoner.

Noen ganger blir det til at man ser opp, og det fotografiske uttrykket her blir "minimalistisk".

Så til slutt et bilde av hvor jeg bodde i 2. omgang av mitt Torshov-liv:

Det øverste vinduet var MITT vindu. Her bodde jeg i flere år. Jeg bodde her da jeg traff min kjære Sigmund!