JUNIKVELD

Vi sitter i slørblå junikveld 

og svaler oss ute på trammen. 

Og alt vi ser har dobbelt liv, 

fordi vi sanser det sammen.

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt 

av sunkne solefalls-riker. 

Og blankt som en ting av gammelt sølv 

er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt 

av nykveikte blomsterkvaster. 

Nå skjelver de kvitt i et pust av vind, 

- det er som om noe haster...

Å, flytt deg nærmere inn til meg 

her på kjøkkentrammen! 

Den er så svimlende kort den stund 

vi mennesker er sammen

Hans Børli