Nå håper jeg snart vannet går

Illustrasjon

Eh, neida, ikke sånn å forstå, ingen gravide rundt meg. Skulle stått at jeg håper snart vannet RENNER vekk!  Det er fortsatt drenasjen på vår hyttetomt det er snakk om. Det er jo en bonde (han blir helt ironisk kalt “storbonden” av hyttefolket) som eier åkeren.

I dag ringte “storbonden” til Sigmund, og jeg overhørte en nokså lang samtale der jeg helt sjokkert hørte Sigmund si at vi skulle bidra med minst 4000 kroner. Hæææææ, hvisket jeg på fruevis i bakgrunnen.

Bonden skal betale to tredjedeler og vi den tredje mot at han nå drenerer sin EGEN ÅKER så vi ikke får vann fra hans åker på VÅR eiendom.  Bonden selger nå festetomtene i nabolaget for en million kroner for målet, han skulle ha råd til å betale omkostningene for selv å ha vanskjøttet sin jord eller?

Ser det bare for meg!

Sant å si er det en lettelse å engasjere seg i prosaiske ting, og jeg ler av det. Ikke fordi vi har så god råd at vi bare kan pøse ut penger her og der. Siste året har bydd på flere overraskelser. Vi lagde ny terrasse som ble svindyr, og vi trodde vi hadde betalt det som skulle til, men plutselig nesten ett år etter kom det regning på ti tusen kroner for FYLLMASSE. Det har vært flere sånne det siste året.

Jeg merker at det buttet veldig da min snille mann sa at vi skulle bidra med fire tusen (så får vi gjort det, som han sa når han hadde lagt på telefonrøret). Sånn kan det også sies, men rettferdig? Det er det ikke.  Vi må tross alt legge helt ny plen på grunn av skadeverket, og vi har kjøpt jord for fire tusen kroner også.

Da ser jeg fram til helgen, at vannet er trukket tilbake, at bonden har gravd fram sitt lange rør som ligger langsmed åkeren.