Beseggen

Jeg blir minnet daglig på vår vakre norske natur. I morges fikk jeg med meg NRK’s hurtigruteferd med innseilingen til Vardø. Snakk om vakker by, jeg gispet når skipet smøg seg inn i stille farvann og la til der nord ved byen som badet i solskinn fra den knallblåeste himmel. Midnattsola var høyt på himmelen klokka før 4 på morgenen.  Det er himmelsk rett og slett å få se dette!

Noen ganger er det enkelte dikt som bare treffer der man befinner seg i forhold til det som skjer i livet rundt en. I dag syns jeg dette diktet passer bra både med at jeg opplever å se vakker natur daglig, selv om det bare er fra TVskjermen, og jeg blir minnet på livets besegger som kommer med ujevne mellomrom:

BESEGGEN

Livet er som å gå Besseggen:
Syner som blankaste barndomsdagar
og kveldsfreden god etter fullførd vandring
eller avgrunns djup
ventar deg etter som alt er laga

Livet er som å gå mange Bessegger
for livet er ein draum
livet er ei rekkje draumar:
Du kan ferdast i lavande paradislundar
og vakne i gru på det ytste skjer
Du kan segle i svartnande vitlausfart
mot kimande krasande undergangen
og vakne i skogsus på Fredens øy
Gong på gong

Livet er blodig og sælt
sigrar og tap og nye planar
nye Bessegger nye Bessegger
Alle dine voner
kneggjer som hestar mot Jorsaldferd
kvar gong kvar gong

Det er livet å gå Besseggen

av Ragnvald Skrede

Selv syns jeg livet er deilig, og at det handler om veldig mye annet også i tillegg til at det blir noen turer  “på Besseggen”, jeg må finne et dikt som beskriver det motsatte en annen dag. Og har man rent metaforisk gått noen "Besegger" så blir man sterkere. Man herdes av å gå i oppoverbakker, og slike "besegger" blir litt lettere å hanskes med fra gang til gang.