Skogstjernet en stille sommerkveld

Stauder i bedet mitt her jeg bor

I helgen fikk jeg meg en liten tur til et skogstjern rett i nærheten. Her er det er ingen mennesker, bare stillheten og lyden av et yrende fugleliv.  Det er noe eget med skogens stillhet, den er befriende deilig. Midtsommers er det litt badeliv her, men aldri mange fordi stedet er bortgjemt og bare “innvidde” vet om det. Jeg fant det den gangen vi bodde langt inne i de “dype skoger”, og selv om vi har flyttet, er det ikke mer enn noen kilometers kjøretur  dit.

Jeg er vokst opp med skogstjern både hjemme i drabantbyen og ved familiens hytte. Skogens lyder, farger, lukter og stemning har alltid betydd noe helt spesielt for meg.  Å være i skogen en vindstille dag mens sola skinner og kroppen er gjennomsvett er en deilig følelse når man innimellom bare kan legge seg på svøm i et tjern eller i en liten kulp.

Denne sommerkvelden var det kjølig og overskyet, men likevel deilig. Jeg skulle ta noen bilder, begynte å knipse, men kameraet virket “dødt”, haha, ikke så rart da det viste seg at jeg hadde glemt igjen batteriet til kameraet hjemme. Min kjære tok turen og hentet batteriet, og jeg la meg i mellomtiden ned og nøt stillheten mens jeg tittet på himmelen.  Jeg mintes alle de somrene ved familiens hytte i Vansjø, om kanoturer, om glade mennesker, nabobarna, min kjære kusine,  om da mamma levde og skapte liv rundt seg, grilling, pilkasting, den egne duften av skog, maurtuer, sinna mygg, vår “hjemmelagde” badmintonbane med konkurranser der alle vant! All badingen. Jeg som elsket å svømme. Lykken over å bevege seg i vann.  Om den gangen jeg fikk en kjempediger ål på kroken, i ferskvann. Den hadde svømt oppover elva fra sjøen. Jeg ble så sjokkert at jeg nesten veltet kanoen, men mine guttekompiser tok seg av den, og pappa hengte den opp i et tre og rev av den skinnet, og så ble den stekt. De andre spiste den.

Jeg var på Vansjø en tur i fjor med min kjære pappa. Hele stedet hadde fått noe ensomt over seg, ingenting var som før. Mamma var ikke der, og det var ikke det samme hyttelivet som jeg en gang husket.

HER har jeg skrevet om min tur til Vansjø i fjor.

Jeg mintes nakne føtter i vakker grønn mose, blåbærturer, sanking av sopp, kortkvelder med nabogutta, fisketurer. Ferielykke.

Den beste!!

Prestekraver i nabolaget, sommerblomsten over alle kanskje. Mest fordi den blomstrer rundt St.hans da sommeren bare så vidt har begynt

Stemorsblomster i nabolaget

Denne søtingen bor i nabolaget, han er bare 10 uker

Det ble ikke lange skogsturen, men jeg bestemte meg for å dra dit en tidlig morgen da lyset er på det vakreste og se om jeg kan fange det med kameralinsa.  Fortsatt er vi bare ved St. hans og det meste av sommeren ligger foran oss.