"Mens vi (med ME) venter på Godot"--så fotograferer jeg litt

Bildet er tatt ved Fetsund. Det er et kjent sted, Fetsund lenser, og der  lenset man tømmer i riktig gamle dager. I dag har man laget en naturpark der. Jeg var der i tåke og novembergrått på lørdag, og det var helt nydelig der. 

Noe av det verste jeg vet er å vente på noe som kanskje ikke blir noe av. Sånn føles det med medisinen som kanskje om cirka fem år blir tilgjengelig for oss ME-pasienter, og som kanskje ikke virker engang. Jeg er en tålmodig sjel, men med over 20 års sykdom i "bagasjen", føles det å vente i flere år på en medisin som kanskje ikke virker, litt meningsløst. Ikke at jeg ønsker å være negativ. Og jeg håper da virkelig at mine "medsøsken" med ME nå ser med håp på fremtiden. Jeg føler meg nokså overbevist om at det kommer en medisin en eller annen gang.

Så har du ME, fortvil ikke! Det er bare jeg som syns dette går tregt, det blir som med eselet og gulrota, eller det kjente uttrykket i headingen "mens vi venter på Godot"!

Uttrykket stammer fra et absurd teaterstykke, og i Wikipedia finner vi følgende:

"Stykket handler om Vladimir og Estragon som venter på en Herr Godot som aldri dukker opp." Og er for øvrig skrevet av Samuel Beckett. 


Nå skal jeg på ingen måte trekke paralleller mellom oss med ME og "Vladimir og Estragon" som ventet forgjeves, ei heller "forskuttere" at vi med ME venter på en medisin som aldri dukker opp. Neida, den parallellen er bare noe jeg kjenner litt på, kanskje litt "dagen derpå" etter møtet sist torsdag. Jeg tror faktisk jeg trenger å være litt realistisk med tanke på at dette kan være langt fram. Rett og slett for å beskytte meg selv mot flere skuffelser i forhold til et desperat ønske om å bli frisk. Det har jo blitt en del skuffelser gjennom årene med ulike behandlinger som i beste fall ikke har virket og som i verste fall har gjort meg mye dårligere. 

Fetsund lenser


Derfor må jeg legge opp min egen strategi for å mestre livet slik det er her og nå. Her og nå er det sentrale i livet, enten man er frisk eller syk, mener nå jeg. Og dermed har jeg funnet fram fotoapparatet mitt igjen, og i helgen tok jeg bilder. Jeg dro til Fetsund der det er en naturpark eller nasjonalt industrielt kulturminne. Det var grått, stille og novemberhøst, og svært vakkert.  


Tilbake til dette med å være kronisk syk av noe det endelig forskes skikkelig på, noe det til nå er brukt lite penger på, noe man ikke kjenner mekanismene til, og der det ikke finnes en behandling eller medisin som minsker symptomene i større grad, det er (banneord her...)tøft. 

Nå er det viktig å se fremskrittene, bevares. Det har skjedd veldig mye innenfor et kort tidsrom. Samtidig kjenner jeg at jeg mangler krefter til å delta i debatter som nå finner sted på twitter og i andre medier hvorvidt ME skyldes en autoimmun prosess eller hva. 


Hvis du har ME og leser dette blogginnlegget, bare hold fast på vissheten om at ME er en fysisk sykdom, det er ingen "stressrespons" som kan avhjelpes med kognitiv terapi, lightning process eller andre "metoder" som de som ikke selv har kjent sykdommen på kroppen mener så veldig mye om. 


Det er DU som syk som vet hvor skoen trykker. Stol på deg selv!!

Jeg skal fokuserer på det vakre NÅET!  Jeg har fotograferingen, lappeteknikken, bøkene, musikken, pianoet mitt og den vakre naturen og mennesker jeg er glad i og mer til!  Jeg føler meg heldig!


Og så lurer håpet der som en god "følgesvenn".