Fuglegåte--et gammelt, godt vinterminne

Dette er den vakre og velkjente dompapen. Her på rimet kvist som i alle år har vært et kjent motiv på julekort.

I går ble jeg virkelig nysgjerrig på hvilken brun fugl jeg hadde utenfor vinduet mitt. De som følger bloggen vet at jeg har installert hele to fuglehus i det siste, og småfuglene skal slippe å sulte i mitt nærområde iallfall, for det pøses på med ulike typer fuglefrø og brødsmuler.

Det er med litt egoistiske motiver også at jeg har tenkt å verne om dyrelivet. Jeg skal fotografere dem! Jeg er ingen fuglekjenner, det skal innrømmes, men har man google, er mye gjort. Men i dag ble jeg bokstavelig talt stående bom fast. En brun fugl. Det er flaut å innrømme at jeg en liten stund trodde det var kråke, men nå har jeg lært at en kråke er 56 cm og at den er svart eller brun og svart.

Denne fuglen så slik ut, og var på størrelse med en hvilken som helst liten fugl:

Ganske søt, ikke sant?

Jeg har aldri sett en sånn fugl. Jeg googlet, men fant ingen som lignet. Kunne det være kjøttmeis, bokfink? Jeg ringte min far og spurte min mann, og intet svar kom. Så lastet jeg bildet inn på facebook-siden min, og spurte om noen kunne artsbestemme den. Det gikk ett minutt så kom svaret fra en dame som ikke bare kan fuglenavn, men som i sommer også kunne hjelpe meg da jeg gikk helt vill i blomsternavn. Og svaret var? Jo, det er en DOMPAP!! Ville du trodd det hvis du ikke visste det? Jeg mener, dompapen er den vakringen i første bilde, ikke sant, med rødt bryst?  Men dette er altså dens make, HUNN-DOMPAPEN! Idet svaret lyste mot meg, falt brikkene på plass. Den er prikk lik hannen bortsett fra at denne er brun, og vi vet jo fra andre fuglearter som tiuren at hannen er et praktsyn mens røya slett ikke er så vakker. Tenk at "røy" også blir brukt som skjellsord. Huff! Det samme gjelder stokkanda der hannen utviser en vakker blågrønn fjærprakt med grønt hode mens hunnen er grålig. Det er i grunnen bare disse to fuglene jeg har visst om der hann og hunn er så forskjellige. Men jeg tror det gjennomgående er at det er fargeforskjeller på hann og hunn blant fugler.

Så da ble denne gåten løst. Og jeg vet at mange bare drømmer om å få denne vakre fuglen på besøk i hagen sin. Jeg kan ikke huske å ha sett den siden barndommen. For meg er dompapen et gammelt, godt vinterminne, ja, også en juledrøm. Jeg husker så godt de gammeldagse julekortene (som også fåes i dag) med bilde av dompapen. Det er fossekallen som er vår nasjonalfugl selv om man skulle tro det var denne. Nå viser det seg at til og med maleren Theodor Kittelsen har malt  dompapen, og tittelen er "Dompap på rimet kvist". Det er malt i 1906, og nå fant jeg at maleriet gikk for 1,2 millioner på auksjon i 1999.

På bildet over her ser vi begge to sammen. Jeg trodde bare at dompapen og "den brune" var veldig gode kompiser, men så er de samme art og kjærestepar. Som vi også ser på bildet, den stapper i seg mat, og den ser heller ikke ut som den er i fare for å sulte, rund og god som den er. Og jeg skal ta vel vare på den med frender gjennom vinteren. Men se, den har nebbet sitt fullt av mat!

Her fant jeg litt av forklaringen på forskjellen på hunn og hann:

"Stokkand

Hei, hvorfor er stokkand hannen grønn på hodet?
og hva er den blå fjæren bak på stokkand hunnen godt for? I fugleverden så er det vanlig at hannene har de sterkeste fargene. Det har sammenheng med at det utkjempes en kamp blant hannene for å få vinne hunnfuglenes oppmerksomhet. Da er det om å gjort å være flottest mulig og vise mest styrke. Hunnfuglene er ofte kjedelige i fargene, ettersom mange av artene trenger kamuflasje under hekkeperioden.

Hvorfor akkurat stokkand-hannen har grønt hode er det nok ingen forklaring på. Men alle fugler har sine farger og sitt særpreg. Derfor har stokkandhunnen et blått vingespeil slik som hannen, kanskje som et tegn til stokkandhannen; "hei, jeg er en stokkand-hunn".

Vel, nå vet jeg om tre fugleslag der det er forskjell på fargene mellom kjønnene, men åpenbart er det flere.

 Her vi herr og fru Dompap, og legg merke til at hunnen sitter øverst, og at hun ser NED på hannen! Hehe, så vi skal ikke være for sikre på at den vakreste også er sjefen eller at det er de gamle kjønnsroller som eksisterer. 

Her er dem igjen. Og her har vi en hanne:

Jeg er ganske stolt av disse bildene. Det var ikke snakk om å knipse noen bilder i farta. Det var heller snakk om å stille seg opp, slukke lyset inne, sette fotoapparatet på et stativ med sikte mot fuglehuset. Nå viste det seg jo at fuglene forflyttet seg fort, så jeg måtte bevege apparatat, få det skarpstilt før jeg kunne ta bilde. Idet du har et kjempemotiv, og bruker litt lang lukkertid fordi man vil ha liten blender og så god dybdeskarphet som mulig, da er det godt mulig at bildet er tomt for den fuglen man trodde man hadde gjort et kjempebilde av. Den stakk fra meg om og om igjen. Det dreide seg om timer med venting!  Jeg må nok ha en lengre tele på sikt hvis jeg vil ta bilder av småfugl.

For meg er denne vakre fuglen et godt minne fra barndommen. Jeg visste det var vinter og jul da bilder av dompapen kom i mange varianter i postkassa. Jeg tror fortsatt man får motiv av dompapen på julekortene. Kan du ikke tenke deg en vinterlig juledagsmorgen der du kommer ut, det er så stille, men så sitter da denne dompapen i trærne som regel stille, men av og til med et lite fløyt. Det er så stemningsfullt. Og når den synger byr den på en enkel, vakker fløytetone.

Dompapen var ikke alene på fuglebrettet, neida, kjøttmeisen kom også. Den er litt mer beskjeden og stapper ikke maten inn på samme måte som dompapen.  Den er også vanskelig å få tatt bilde av, den henter seg et frø i løpet av tre sekunder og så er den borte igjen.

Som på dette bildet lærer jeg at jeg må kutte SMÅ biter til disse. Bildet er uskarpt, men jeg vil bare vise hvor tungt den sliter med å få med seg en brødbit som utgjør en tiendedel av kroppsvekten dens. Den holdt lenge på med denne brødbiten,

Dette bildet ble jeg skikkelig fornøyd med av kjøttmeisen, her er de til og med to stykker som virkelig koser seg etter at de har rekognosert og brukt tid på å føle at dette er et trygt sted. Det er mulig jeg gir litt for mye mat for de får ikke nok å stå på når det er så stappfullt med mat.

Jeg tok over 500 bilder for å få til denne serien. Så lett er det ikke.
Men midt i idyllen er det den sorte og hvite store fuglen som mange betrakter som en trussel, nemlig skjæra. Men er den så ille? Jeg må si at den forsynte seg skikkelig, men den jaget ikke vekk småfuglene, og den tok ikke alt selv. Dessuten var det stort drama foran vinduet mitt. Plutselig hørte jeg noen intense, høye skrik, jeg ilte til, og der flakset minst 6 skjærer i lufta og hylte, og så observerte jeg bare to svarte katter som i tospann hadde tenkt å ta for seg i den fuglefamilien, men så vidt jeg så, var det kun hyl og skrik og ingen som var kommet til skade.

Jeg innrømmer at jeg syns en skjære som denne er utrolig vakker, se bare den blågrønne stjerten, jeg trodde den var sort og hvit, men så har den vakre fjær på bakparten.

Jeg vil avslutte blogginnlegget med en dompap, for jeg trodde ikke den var her hvor jeg bor.
Jeg ønsker deg en flott dag med disse bildene, og med dompap på rimkvist, må vi vel kunne erklære vinteren for åpnet?

Her står det om dompapens sang:

"Dompappen synger også, når der er frost. Især på dage med sol og blå himmel.


 Man hører nogle hyggelige, bløde fløjt iblandet lidt skurrende "støj", der kan  


 minde om lyden fra et rustent blikskilt, der svajer i vinden. På afstand høres 


sangens "pjy-pjyyyh" bedst, mens de korte, skurrende passager er meget svage."

Så en helt alminnelig novemberdag er det rene

"animal planet" utenfor vinduet mitt!