Eventyret om Tamara, den ville hunden, del 1

Foto: Ove Holst

Da vi ble aktive med Fidelio i dachshundklubben observerte vi at mange hadde to eller enda flere dachser. Vi syns det var så artig med hund, og  samtidig tenkte vi at to hunder kunne ha selskap og glede av hverandre. To år gammel skulle Fidelio få en liten “søster”. Vi hadde hørt at to av ulikt kjønn var best for å slippe krangling. Hverken to hannhunder eller to tisper ble anbefalt. Denne gangen ville vi kjøpe en hund med flott stamtavle så vi kunne lære den å gå spor og kanskje gjøre det bra i utstillingsringen også. Etter anbefalinger kjøpte vi Tamara i Sverige. Vi var langt av gårde til Mariefred og kikket på valpene. Man får råd om å ikke velge hverken den tøffeste eller den mest engstelige i et valpekull. Tamara var den tøffeste, og vi falt pladask for det lille knøttet som ville utforske en liten isbelagt sølepytt mens søsknene hennes holdt seg innendørs. Lite ante vi hva slags hund vi hadde valgt.
Vi fikk henne overlevert så å si på døra fordi noen oppdrettere skulle hente noen andre valper, og de tok med seg Tamara. Mens Cirkeline satt skjelvende på armen min og kastet opp 6 ganger på bilturen mellom Drammen og Siggerud, hadde Tamara og noen andre valper forsynt seg av fôret bak i bilen og riktig romstert og vært “uskikkelige”.

Tamara behandlet Cirkeline som valpen sin, og de var gode venner inntil Cirkeline ble stor og ville dominere

Flere omstendigheter bidro til at vi fikk en svært ulydig hund. For det første brakk Sigmund håndleddet på to steder (ulna og radius som disse håndleddsbeina heter), og han var riktig uheldig en lørdag kveld etter noen glass rødvin. Han skulle da ut en liten tur, og mens han sto helt stille på en issvull, bare falt han og brakk armen. Han ble sykmeldt i 8 uker, og i denne tiden var Tamara akkurat kommet til oss. Hun “bodde” på pappas fang i hele denne tiden, og hun ble for alltid også en pappa-dalt, selv om jeg var en god nummer to. Hun var like søt som Fidelio, men man skulle ikke tro de var av samme rase. Plutselig hadde vi fått noe som var helt ukjent for oss. Jeg vil påstå at hun hadde mer et gemytt jeg forbinder med katter: Hun var sta, selvstendig, stolt, uavhengig av menneskene sine og gjorde akkurat som hun selv ville. Og hun var ikke bare modig, men overmodig! Hun stjal mat hvor hun kom til, og sammen med Fidelio gjorde de mange raid sammen der de rappet det de kom over. Det grelleste eksempelet var da jeg hadde juleselskap, og en av gjestene bare informerte meg om at Tamara hadde smakt på alle kakene.
Nå var også Fidelio “god” på å stjele, og første gangen var da vi fulgte noen gjester ut og vi kom tilbake og 2 litersboksen med is var borte, den var under sofaen, tom. Tamara spiste en gang en kilo sukker, og da ringte jeg dyrlegen som beroliget meg. Det er selvsagt hundeeiers ansvar, og vi var for slappe, men dachsen er en viljesterk hund. Cirkeline stjeler ikke, hun er nesten ikke dachs i det hele tatt fordi hun er bortimot helt lydig. Hun har på sine gamle dager begynt å stjele når vi ikke ser henne, men de to andre stjal der de kom til og brydde seg ikke om at vi ropte “nei”. 
Vi ville gjerne teste Tamara både i utstillingsringen og i skogen. I utstillingsringen gikk det ikke bra. Og da oppdretter sa vi skulle gi henne pannekaker rett før hun skulle i ringen for å få mer fylde under buken, forsto vi at dette bar helt galt av sted. Så hennes “karriere” som utstillingshund stoppet før den hadde begynt. Det samme skjedde da hun skulle gå spor. De to første sporene gikk hun glitrende, men hun hadde så mye jaktinstinkt at blodspor ble altfor kjedelig for henne. Hun ville følge skikkelig viltspor, så da hun snuste og kjente duften av elg, hare eller rådyr, sporet hun bokstavelig talt helt av. Her har vi eksempel på at stamtavle med fantastiske forfedre slett ikke behøver å bety noen ting.
Tamara er den hunden som har gitt meg mest bekymringer, hun har vært i livsfare flere ganger, og det kommer jeg tilbake til i et senere blogginnlegg.

Tamara, gammel og sovende

Hun var iallfall en skikkelig jeger, og hun og Fidelio var på jakt sammen, og de jagde faktisk elg sammen. De kunne begge to være borte i flere timer da vi bodde i de dype skoger, og jeg engstet meg voldsomt, men de kom alltid tilbake utenom den ene gangen som jeg skal skrive om i et annet innlegg her.  De var gode venner, men Tamara dominerte Fidelio fullstendig. Det gikk bra mellom dem fordi han underkastet seg.  Tenk om alle menn kunne lære seg dette vis à vis damene sine, haha!
Tamara tok øyenstikkere i flukt og bar dem sprell levende på tvers i munnen. Hverken Fidelio eller Tamara var redd vann (Cirkeline er hysterisk og vil absolutt ikke ha vann på seg i det hele tatt). Fidelio var også en risiko-dykker, det vil si at hvis noen kastet for eksempel en pinne uti vannet, så ville han ha tak i den, og om den sank, så svømte han under vann. En gang var det en pinne som sank, og han fikk ikke tak i den og han svømte så dypt at jeg måtte hoppe uti og redde ham fordi han hadde ikke beregnet nok luft til å komme til overflaten igjen.  Han løp etter ting, men han hentet dem ikke. Ingen av dem kunne det som heter apportering. De var bare interessert i å jakte og å underlegge seg tingene som et bytte.
Dette er begynnelsen på eventyret om Tamara. Det kommer mer om både henne og hennes elleville påfunn og flere bilder i senere innlegg, men her er ett bilde da hun var riktig gammel:

Tamara