Da Tamara ble sittende bom fast under hytta, del 2

 At jeg bedriver skriblerier som hundeeier skyldes en iskald innevinter der jeg prøver å komme meg etter en lungebetennelse og litt annet.  Så da blir det litt til:  Det er nesten utrolig at vi har hatt tre hunder av samme rase når de har vært så forskjellige. De har felles  at de er morsomme, sjarmerende, viltre og med et godt gemytt. Som nevnt i forrige innlegg var Tamara den viltreste, og hun havnet i de utroligste situasjoner.

En av dem skjedde på hytta vår i Stavern. Vi var ute. Man skal ikke skylde på noen, men det er en kjent sak at menn ofte, jeg sier ikke alltid, er mer skjødesløse enn vi kvinner når det gjelder å passe på barn og dyr. Da Sigmund ville binde fast Tamara på verandaen på hytta, sa jeg nei, fordi jeg så faren for at hun ville forsvinne under hytta og bli sittende fast. Hun ble satt i bånd, og på et mikrosekund var hun under hytta, og det ble helt, helt stille. Dachsen er lynrask! Jeg ble kald og varm om hverandre, la meg flat på bakken og så etter henne. Intet å se, bare et sort hull. Jeg visste at under hytta var det bjelker og stein og mye forskjellig, og det var veldig lavt mellom hyttegulv og  bakken. En dachs er genial på å komme seg gjennom små hull og sprekker, den har en egen evne til å gjøre seg liten, tror det er fordi den bare strekker seg ut alt den kan.

Vel, var Tamara i live? Det kom ikke en lyd fra henne.  Vi ble fortvilet. En helt vanlig solskinnsdag i en vakker sommer bare forsvant hun. Borte vekk. Så kom naboen; vi har en snill, gammel nabodame som er pensjonert sykepleier  og ekspert på krisesituasjoner. Hun ville trøste meg. Gode damen, men jeg var utrøstelig. Hun sa at døden var en del av livet, og at Tamara sikkert hadde blitt kvalt av båndet. Jeg kjente at jeg slett ikke trodde at Tamara var borte for alltid. Samtidig er jeg en type som blir handlingslammet i krisesituasjoner. Som da min siste flytur besto av to take off’er. Flyet bråbremset under take off, og jeg reagerte omtrent  som kaninen når den legger seg “død” når den er i fare. Jeg blir bare helt stille. For øvrig takset vi inn til ny take off som gikk bra. Kapteinen hadde bare fått rød varsellampe. (Dette var en digresjon, en avsporing, derfor bloggen min heter “løse tråder”.)

Vel, tiden gikk, nabodamen forsvant og jeg satt der, fullstendig rådløs. Følelsen av tid forsvant, men etter en veldig lang stund, kom verdens mest kjærkomne lyd: Et bjeff! Tenk det, hun var i live, og hun hadde satt seg fast, og nå ville hun bare fortelle oss at hun begynte å kjede seg under der. Hva gjør man i en sånn situasjon?

De ser helt uskyldige ut, og ingen aner hvilke rampestreker en dachs kan foreta seg

Tamara var 9 år da Cirkeline kom

Vi ringte Falken. Det var eneste utvei. Falken kom, og de brukte veldig lang tid på å finne ut hvor hunden befant seg. De lyste med lykter, gravde fram sand for å lokalisere Tamara. Etter det ene bestemte bjeffet kom det nemlig ikke flere lyder fra henne, så da hadde de ingenting å gå etter. Langt om lenge fant Falken-gutta ut at hun satt under soveromsgangen. Men det var  umulig å komme seg dit utenifra.

De måtte skjære opp gulvet inni hytta. Jeg satt temmelig hektisk ytterst på en stol mens de sagde løs gulvplankene. Jeg var spent på hvordan formen hennes var for det dreide seg om flere timer. Så  bøyde en av gutta seg ned og løftet henne opp, og  la han Tamara i fanget mitt. Hun var helt rolig som om intet spesielt var skjedd, hun hadde bare kjedet seg i og med at båndet hadde gjort at hun satt fast i båndet som hadde surret seg rundt en bjelke.  Det kostet noen tusen kroner å redde henne, og det var det selvsagt verdt.

Jeg var lykkelig! Det var en ubeskrivelig god følelse da Tamara bare ble lagt i fanget mitt sprell levende! One of those moments....