Jeg ser ofte filmer jeg aldri har hørt om, og det gjorde jeg forrige dagen også. Jeg hadde null forventninger til den. Om noen hadde sagt på forhånd at hovedpersonene ikke snakker, ikke hadde noen verbal dialog gjennom hele filmen, ville jeg tenkt at den var kjedelig og statisk. Det var den ikke. Nå er regissøren svært kjent for å ha laget filmene: “vår, sommer, høst, vinter. “
Den var bare SÅ vakker, sterk, inderlig, uttrykksfull, og for meg var dette stor kunst. Som overskriften sier, her er det handlingene som teller, og det er jo slik i livet at vi noen ganger bare blir møtt med tomt prat eller snakk som ikke blir understøttet av handlinger. Eller at ord og handlinger kommer på kollisjonskurs. Det beste er når det er samsvar/kongruens mellom det man sier og det man gjør. I denne filmen ble det ikke sagt noe, og det ga handlingen en sjelden og sterk nerve.
Filmen heter Bin-Jip og blir oversatt til norsk som “tomme hus”. Den er koreansk.
Jeg klarer ikke å si hva den handler om. Den må bare ses. Den er åpenbart ikke for “folk flest”, den har vunnet masse “sære” priser, og er kanskje litt for spesiell for mange. Jeg liker både det som går utenfor og innenfor allfarvei. Denne er nok ingen publikumsfrier da den beveger seg langt utenfor allfarvei, men kanskje mange ville likt den om de ga den en sjanse. Egentlig mye bra her i livet som man kanskje bare går forbi, som hadde vært en berikelse eller noe enda vakrere om man hadde gitt det sjansen?
Her har jeg to anmeldelser av den, den ene er fra filmweb:
“Regissøren av "Vår, sommer, høst, vinter ... og vår" er tilbake med en ny, makeløs film om kjærlighet og individets plass i verden. Overalt hvor den har vært vist, har "Bin Jip - Tomme hus" vunnet premier og fått selv de mest blaserte filmkritikere til å gå av skaftet i begeistring. Nå er det vår tur til å få se den nye filmen til en av de mest spennende nålevende filmkunstnerne i verden!”
og fra Østlandssendingen:
“Bin Jip – Tomme hus er en film fra Sør-Korea, og det er vel noe av det merkeligste som har dukket opp på Oslokinoene på en god stund. Den er langsom og dvelende, fattig på replikker, men rik på utstuderte og gjennomkomponerte bilder”
Jeg kan bare anbefale den på det varmeste! Den handler dypest sett om kjærligheten, slik jeg tolker den.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar