Fidelio, min første hund, den mest harmoniske og min største sorg

Foto: Ove Holst (bildet er også med i en hundebok under omtale av dachshundrasen)

Det var en underlig vurdering som lå til grunn for at Sigmund og jeg valgte å kjøpe oss en dachshund. Vi hadde bare vært sammen en kort stund før vi snakket om å få oss hund, og valg av rase ble avgjort på et grunnlag som en hundeier aldri skal ha med i vurderingen. Vi fleipet mye, og vi tenkte litt på hva slags rase som var rar nok til å passe til oss to. Sigmund er høy, langbeint og var tynn, og jeg er lavere, stor og kortbeint. Vi fant ut at dachsen som var så lang og kort i beina var en god kombinasjon av utseendet til Sigmund og meg. Helt sprøtt, ikke sant? Sånn ble det, og det viste seg å være et godt valg siden dachsen faktisk passet til oss også når det gjaldt gemytt og personlighet, men det var litt flaks at vi landet på en hunderase som vi kunne håndtere.  Han fikk navnet Fidelio (oppkalt etter Beethovens eneste opera, nei, vi er ikke snobbete, syntes bare det var artig).

En februardag i 1988 hentet vi Fidelio, 3 måneder, en skjønn hannhundvalp. Han var resultat av et kjøkkenoppdrett uten særlig til stamtavle.  Han var verdens skjønneste i fargene sort og brun. Da vi kom hjem med ham, satte han seg ned, tisset og så seg rundt, og så slo han seg til ro.  Vi var opptatt av å gjøre alt riktig. Vi ville at han skulle bli en harmonisk hund. Vi leste hundepsykologi, om hvordan lære opp en hund uten å bruke metoder som ville gjøre ham nervøs eller aggressiv på noe vis. Derfor roste vi når han gjorde noe riktig, og vi brukte aldri høy stemme, men sa bare et kort “nei” når han gjorde noe galt.  Vi bodde i en leilighet i Oslo, og selv om det var heis, gikk vi trappa og Fidelio var livredd, så han måtte trenes i trapper. Vi la godbiter i trappetrinnene , og på den måten lærte han  å gå i trapper.  Belønning med godbiter er svært effektivt når man skal lære opp en hund!

Jeg ringte også dachshundklubben flere ganger for å få vite hvordan vi kunne stimulere ham på best mulig måte. Der fikk vi vite at jo, vi hadde kjøpt en jakthund som kunne like å gå spor.

Dermed begynte vi å trene ham opp til å gå spor. Vi la blodspor langs Akerselva, ved Trollvann og innover i skogen i Grefsen-området. Vi la spor på over en kilometer i både snø, regn og solskinn.  Det viste seg at Fidelio hadde en sjelden nese, han var rett og slett et naturtalent og ble en meget dyktig sporhund som vant flere konkurranser.

Vi var Oslo-folk, og slett ikke jaktmennesker.  Da vi begynte å ha kontakt med mennesker i dachshundmiljøet, møtte vi plutselig masse erfarne jegere. Det var utrolig artig første gang vi skulle ha Fidelio på sporprøve i Sverige. Et spor legges med blod gjennom en løype, og i slutten av den har man lagt en rådyrklov som hunden skal markere. Sigmund og jeg fulgte hunden sammen med spordommere, og hunden gikk som bare det og markerte sporslutt på en forbilledlig måte. Dommeren som var jaktmann ville gjerne kjøpe hunden vår for 15000 kroner, det var jo et kjempekompliment. Og jeg husker han sa “for en lugn hund”, og det var Fidelio, han var så rolig, fokusert og harmonisk. Det var i tillegg morsomt å se de andre i konkurransen som flesteparten var jegere og som ikke skjønte noenting da vi “Oslo-folka” bare gikk hen og vant alt sammen med vår hund. Dette skjedde flere ganger. Nå skal det sies at Sigmund er en mann som får til det meste av det han driver med, og det at han (sammen med meg) klarte å trene opp en sporhund til å bli best, er bare noe som føyer seg inn i rekken av hva Sigmund får til.  Trening alene kan ikke få fram denne evnen hos en hund. Vi hadde fått et sporhundtalent i Fidelio, han hadde  en sjeldent  god nese for dette.

Han vant flere konkurranser, og i en av kritikkene der han ble omtalt i det norske dachshundbladet, sto det at dommeren som hadde dømt i en årrekke aldri hadde dømt en så god hund. Vi var kjempestolte. En gang  meldte vi  ham på en konkurranse, vi fikk ikke dratt, men jeg fikk pappa til å dra og jeg sa at han bare skulle sette på ham sporlina og si “FINNE”, og som sagt så gjort, og han fikk 1. premie. 

Fidelio deltok også i utstillingsringen og var en omstridt hund fordi han hadde farger som hverken var tan eller tricolor, visstnok ikke helt rasetypisk. Det som ser ut som svart er egentlig mørkebrunt, ikke forstår jeg det, og heller ikke forstår jeg “moralen” eller tankegangen til en del utstillere. Han ble også regnet for å være litt stor for rasen.  Jeg mener at det viktigste er at hunden er frisk, og at den ser ut som en hund typisk for rasen. Men det er mye flisespikkeri og kamerateri blant hundeutstillere.

Men han ble da både utstillingschampion og viltsporchampion etter mange runder i ringen. Nå teller ikke slike “titler”, men mer hvordan hund dette var, og det var en utrolig harmonisk, nydelig, uredd, vakker hund. Han var nok mamma-dalt, og jeg var den av oss som var mest knyttet til ham. Jeg visste at dachser kunne bli gamle, og var ikke forberedt på at han skulle dø såpass ung. Han ble dog nesten 10 år.

Ryggen er det svake punktet hos dachshunden. De kan ofte få skiveprolaps. Fidelio fikk det, og han ble så å si lam, men Sigmund klarte å trene ham opp  til å bli  frisk igjen. 

Jeg gikk mye tur med Fidelio i Oslogatene da han var valp og unghund. En dag møtte jeg en gammel dame som stoppet opp foran meg, og hun sa bare: "Unødvendige sorger", og først 9 år etter forsto jeg hva hun mente. Når man får seg hund, må man også ta med i beregningen at man en dag skal miste den.

Så en sommerdag…..det kom blod ut av munnen på ham. Jeg tenkte det hadde med tennene å gjøre. Vi kontaktet dyrlege med én gang, og han ble lagt inn på Veterinærhøyskolen i Oslo. Jeg ante ikke at jeg hadde sett ham for siste gang da jeg leverte ham der en søndag i august i 1997.  Vi fikk beskjed om at vi kom med en døende hund. Jeg fikk sjokk. Han blødde fra benmargen noe som kunne skyldes leukemi eller noen andre sykdommer. De ville prøve å redde ham, og de ga ham intravenøs væske og blodoverføringer. Nå er det sånn på Veterinærhøyskolen at det er besøksforbud, de kan ikke ta imot pårørende. Jeg har lært av dette at aldri skal jeg noensinne ha en hund på en klinikk hvor ikke hundeeier får besøke hunden sin. Han ble liggende der i noen dager med varierende forløp, og jeg vekslet mellom håp og fortvilelse.  De undersøkte ham, og de fant ikke ut hva som feilte ham. Heller ikke da de obduserte ham etterpå fant de det ut. Benmargen var helt ødelagt, og den dag i dag tenker jeg av og til på hva det var som ødela benmargen hans. 

Dagen før han døde foreslo jeg for Sigmund at han skulle ta med seg en pølse og prøve å komme inn på Veterinærhøyskolen. Han fikk beskjed om at han ikke kunne komme inn, men jeg oppmuntret ham via telefon til ikke å gi seg, så han ble stående utenfor og vente, og da en pleier skulle låse seg inn fikk han komme inn. Fidelio var så slapp så slapp, men han spiste hele pølsa og var lykkelig over både pølsa og å se igjen sin eier.  Vi fikk også vissthet om at han ikke hadde smerter!

Den siste dagen han levde ringte dyrlegen meg om morgenen og sa at han var blitt bedre, og at han skulle bli badet. Jeg begynte å håpe. To timer etterpå ringte den samme dyrlegen og sa han var blitt mye dårligere og at vi måtte komme.  Dyrlegene hadde gjort alt de kunne for ham. Jeg ville kjøpe blomster til dem på veien, og det at vi stoppet gjorde at vi ikke rakk å se ham i live. Mange vil tenke at det ikke var noen big deal, “det er jo bare en hund”, glem det, en hund er ikke “bare”, det er et verdifullt liv slik alle dyrearter er det, og de fleste mennesker knytter seg sterkt til kjæledyret sitt.  Jeg lærte på barneskolen noe fredprisvinneren Albert Schweitzer sa, og det var å ha “ærefrykt for livet”, og det sitatet har jeg båret med meg hele livet, og som en digresjon, du kan lese om ham her: Albert Schweitzer

Idet vi kom inn på veterinærhøyskolen sa en av assistentene at:  “Nå er det visst noe som skjer der inne”, og jeg skyndte meg. Der lå Fidelio, og jeg rakk å se ham dø. Han døde akkurat idet vi kom, jeg sa navnet hans, men det var for sent. Han trakk sine siste åndedrag da jeg satte meg hos ham, og under hodet hans var det bare en liten dam med blod som kunne fortelle om sykdom. Han blødde faktisk i hjel. Til trøst sa de at han ikke hadde vært alene på slutten, det hadde vært en pleier hos ham hele tiden.  Vi gråt begge to, og dyrlegen så på oss og sa: “Dere trodde visst han skulle leve evig”…..nei, men vi var så uforberedt. To timer før han døde, klarte han selv å gå ut og gjøre seg ren.

Han ble gravlagt i hagen vår i huset vi bodde i de dype skoger på Siggerud. Det tok meg tre måneder i dyp sorg før  det lindret enda vi hadde en hund å komme hjem til og som jeg skal skrive om en annen dag.  Hun het Tamara.

Han er og var min hunde-helt!