Mer hårfadese og ny MAC

 

Riktig håpefull var jeg i begynnelsen av prosessen, nye spoler denne gang og mer “fart” i permanentvæsken

Håret sitter fortsatt på hodet mitt, det er en trøst, for nå begynner det å bli litt slitent av kjemikalier. Permanentforsøk nummer 2 i dag, og jeg var så håpefull, tenkte at nuhhhh blir det krøller. Det så lovende ut de første par timene mens det var vått, men så tørket det, krøllene forsvant, men håret blåste seg liksom opp, det ble  mer “fluffy” og pussig etter hvert som det tørket. Begynnelsen startet i forrige uke, beskrevet i innlegget  HER: http://kjerstiholst.blogspot.com/2011/08/harfadese-til-2000-kroner.html

Så var det inn i maskinen

Frisøren kan jo ikke vite at håret mitt ikke tar krøll. Det visste ikke jeg heller. La meg presisere: Det er IKKE hennes skyld!  Hva gjør jeg nå? Hun vil prøve en tredje gang, virkelig tålmodig gjort. Håret må da tynnes ut fordi det antagelig er for tjukt til å ville la seg krølle. Utrolig forresten at jeg blogger om noe så prosaisk som hår. Men etter diverse innlegg med alvorlige dikt og dets like, passer det jo med litt overfladiskhet også.

Det pussige er jo at innlegg om hår ser ut til å få flere til å lese bloggen min enn dikt og stoff av mer alvorlig karakter. Snart kan jeg slå meg sammen med de “rosa bloggerne”, fjortisene som skriver om hår og sminke. Hår er jo “kvinnens pryd” sies det da, og mitt står litt ut og til værs akkurat nå.

Jeg er jo spent på hvordan dette ender, i verste fall ser jeg ikke ok ut igjen før alt er vokst ut på nytt.  Skjønner nesten ikke hvordan eller hvorfor jeg fikk ideen om å lage krøller, ville bare prøve noe helt nytt.

I bilen på vei hjem. Litt mer betenkt, antydning til krøll, men…..

Midt i hårfadesen så var min nye Mac klar. Det begynte å gå litt lang tid siden jeg kjøpte den, og i dag ringte jeg Eplehuset, og det var bra at jeg gjorde. Det viste seg at de hadde rotet bort telefonnummeret mitt, men Mac’en sto klar den!

Sigmund var så snill og kjørte til folkepassasjen i Oslo og hentet den. Nå står den her splitter ny. Tror jeg må skriver mer om den en annen dag. Jeg ante virkelig ikke hvor mye nytt det er å sette seg inn i. Jeg skjønte at toppen av isfjellet var da jeg ikke fant noen delete-knapp. Da slår man opp på internett, og der var det masse linker med råd til “deg som er ny på Mac”, se det ja, men det var da utroooolig mye som er annerledes. Akkurat nå grubler jeg på hvordan jeg skal få kopiert over adresselista og “favorittene” mine fra PC til Mac. Dessuten aner jeg ikke hvordan jeg får skrevet blogg fra Mac’en. Akkurat nå sitter jeg med min bærbare, gamle Pc der tastaturet har tatt kvelden, og jeg skriver på et eksternt tastatur, og det blir utrolig fullt på bordet med to tastaturer i tillegg til PC’en.

Men jeg har jo lekt meg litt med Mac’en da, og FOR en grafikk, den er jo helt vidunderlig til bildebehandling og til visning av bilder. Jeg valgte matt skjerm, den gir mest virkelighetsnære bilder, uten irriterende lysreflekser. Dype, fargesterke, fantastiske bilder. Min PC bruker cirka fem minutter på å starte, før alle windowsprogrammene er på plass. Mac’en startet på tre sekunder. Du verden. Og så alle de gøyale ikonene med alle fargene. Jepp, tror dette er maskinen for meg, trenger bare tid til å lære meg både det grunnleggende og så noen av finessene. 

Heldigvis har jeg masse av tålmodighet både når det gjelder data, å vente på at hårfrisyren “slår til” og i kjærligheten (av og til føler jeg meg nesten som Ingrid Sletten av Sillejord som gjemte sin hue i førti år, sikkert ikke en sang de fleste husker lenger). Men det er vel sånn at det er ok å være tålmodig på noen områder og på andre skal man slettes ikke være for tålmodig (dette var en liten “filosofisk” parentes)

Det første jeg gjorde på min nye Mac, var å sjekke ut bloggen min. Se hvordan bildene ble sammenlignet med sånn de ser ut på PC. Det var to verdener. Jippi! Alt i alt en kjempefin dag! 

Dagens siste replikk var den beste, fra min kjære far: “Er det noen jeg unner en ny Mac, så er det deg, du som er syk og derfor blir sittende så mye foran skjermen". Tusen takk, pappa!

Håret er tørket og jeg begynner å bli betenkt.

 

Fortsettelse følger….

Ny tur på Østensjø—høsten er kommet

Det ble en kjølig fornøyelse ved Østensjøvannet i går, ja, selv fuglene så ut til å fryse. Høsten er kommet, det var 13 grader, men det er godt å være ute. Så det ble et par timer med fotoapparatet.  Bldene er tatt på frihånd, og alle kan klikkes på så blir de større

Badeand

Her er det nesten krise, for gråmåka mister en del av matbiten sin (alle bildene er klikkbare)

Her er det rett og slett krise, maten går i vannet

Jeg kom på en meters avstand av denne gråmåka

Den lander

grågåsa

Så flott den er

gråmåker slåss om maten

fjærstell

Jubileum, fem-retters og glade mennesker—ikke hver dag jeg er på et sånt evenement

 

bildene er tatt med kompaktkamera

20 årsjubileum for Sigmunds jobb gikk av stabelen fredag kveld.  Det var cirka 25 sivilingeniører der med partnere, og alle sivilingeniørene har akustikk som spesialfelt.  Det fant sted på “dronningen” på Bygdøy, stedet er eid av “Kongelig norsk seilforening”, ikke småtteri heller.

Det var fem retters middag, lange taler og ganske høytidelig. Veldig mange hyggelig mennesker i Sigmunds jobb, ingen snobbefaktor til tross for at det er mange der som har nådd langt. Dette er et firma som har seilt i medvind siden starten i 1991.

adm.dir er en kvinne

Talene var mye historiske tilbakeblikk, og den lengste talen ble holdt av “de tre vise menn” som de kalles fordi de er de tre eldste, faglig “tunge” og to av dem har startet firmaet. Den ene har vært prosjektansvarlig for akustikken i Den nye norske opera.

“De tre vise menn”

 

Den yngre garde på vei fram og opp

Jeg tar med noen bilder fra operaen lenger ned. Jeg var nemlig så heldig å få være med på den akustiske testen i den nye operaen, og det var for meg et historisk øyeblikk siden det var den første konserten der. Det var en helt egen stemning å være blant de aller første som fikk overvære en konsert, høre akustikken (som naturlig nok, firmaet til Sigmund var mest opptatte av), og testen ble bestått med glans. Sigmund har bare hatt småtteri å gjøre i operaen. Han har målt fasadeisolasjon på østveggen og sjekket fugina mellom øvingsrommene. (Ingen som forstår noe av det utenom de som driver innenfor det “snevre” fagfeltet)

Har med et bilde av meg selv for å vise resultatet av permanenten som skulle gi meg viltre krøller, hehe.

Sigmund tok på seg dressen, etter mye protester, hvilket han var glad for når han så hva de andre hadde på seg. Han står åpent fram som en som ikke liker å pynte seg(kommentar med tillatelse)

 

Ute regnet det

 

På veggen hang det bilder av både Haakon og Harald

På hjemveien tok jeg bilde av operaen, tatt uten stativ og med kompaktkamera

Videre under her tar jeg med bilder fra da Sigmund jobbet på operaen, alle på operataket i 2007

 

Helt på toppen av operataket med utsikt over Oslo

Her sitter jeg spent og venter på “resten av publikum”

fikk plass på 4. orkesterrad

 

 

Her sitter vi på festen til Snøhetta, firmaet som designet operaen. Tenk at vi fikk være med der, men først hadde Sigmund og hans firma sunget Nebudkadnesars “Slavekoret”  foran fullsatt sal og direkteTV-overføring

Hårfadese til 2000 kroner

 

Ja, her på bildet sitter jeg forventningsfull.  Jeg fikk en idé om å få meg krøller. Kule, rufsete krøller. Jeg skulle i stort jubileum (kommer i neste blogginnlegg) med 5 retters middag på utestedet “dronningen” på Bygdøy. I den anledning ville jeg bli fin på håret.

Og jeg ville finne på noe helt nytt. Krøller. Ikke bestemorkrøller altså! Jeg sa fra til frisøren at  håret mitt er så tjukt at det tar dårlig krøll. Altså at jeg måtte sitte lenger enn vanlig med papiljottene.

Da spolene vel var ute, var det små krusninger, og frisørdamen sa at jeg måtte la det lufttørke. Vel hjemme ventet jeg spent, og det ble tørt, og jeg tenkte at jeg fikk gre det litt. I takt med hver gang jeg dro børsten gjennom håret,  ble det flatere.

Resultat: Flatt hår. Jeg har frisøren i min umiddelbare nærhet og gikk dit så hun fikk se resulatet, og hun ga seg helt over. Hun ga meg ny time med én gang, men nå har jeg begynt å lure på om jeg skal la det forbli flatt, men i og med at jeg har fått ny time, så får jeg vel gi  krøllene en sjanse til.

Sånt som dette tar jeg med et stort smil! Fortsettelse følger.

Cirkeline har fått kreft—det vanskelige valget—men hun skal ikke lide

I går skulle Cirkeline til dyrlegen for å fjerne flere tenner. Hun har allerede fjernet 5. I lengre tid har hun hatt et par kuler under buken, og jeg har kjent at de har vokst.

I dag sa dyrlegen at det nok var kreft. Hun ville ikke fjerne tenner  eller gjøre mer med henne. Tennene ble bare renset. Vi skulle se an formen hennes. Hver 3. måned skal hun nå til kontroll og for å rense tennene.  Dyrlegen mente at hun IKKE har vondt, og det skal hun sjekke ofte.

Vi skjønner hva dette betyr. Cirkelines dager begynner å gå mot slutten. Hun er 12,5 år , og har allerede hatt et langt og godt hundeliv.

Å miste et kjæledyr er forferdelig vondt uansett hvor mye man forbereder seg på det. Jeg har mistet to. Cirkeline er den som har vært mest menneskekjær. Det er nesten så jeg ikke orker å tenke på å anskaffe en 4. hund.  Jeg kan ikke få en snillere og godere og mer tillitsfull hund enn hun her.

Nå har vi iallfall tid til å forberede oss, vi vet ikke hvor lenge, men det er tre ganske store svulster. Det viktigste er helt klart: Hun skal ikke lide, hun skal ikke ha smerter, hun skal ikke leve på “overtid”.

Et “gammelt” bilde

yndlingsstillingen på mammas arm

Nå skal vi fortsette å kose oss med henne til vi ser at hun er syk. Hun løper foreløpig 1.5 timer i skogen. Hun har fortsatt matlyst. Hun tigger like ivrig. Bærer stolt godbiten i hundesenga og koser seg med den.

Det er veldig vanskelig å gå til skrittet å avlive en hund, bestemme over noens liv, men vi må gjøre det som er best for henne. Jeg kjenner henne så godt at jeg vil merke når hun har smerter. Og vi har dyrlegen å støtte oss på som mente det var ingen grunn til å avlive henne foreløpig.

Så da ser vi det an. Men det er trist. Ikke mer å si om det.