Sigmund i Kina, del 3

Her holder han foredraget. Det foregikk i et klasserom, men det ble videooverført til en rekke universiteter, og jeg leste på facebook at en kineser i Oslo hadde hørt foredraget over internett og skrev at det var flott! Det kom ikke som noen overraskelse siden han har planlagt dette over 10 måneder.  Nå er det ikke nytt at Sigmund holder foredrag på internasjonale kongresser, men det helt nye er at han var eneste utlending og at han måtte ha tolk, noe som også var uvant, men som gikk veldig bra med professor Yan som oversatte fra engelsk til kinesisk.

Joda, foredraget og oppholdet har vært et eventyr for min kjære Sigmund, og det er ham vel unt. Jeg har jo fått referat, og i går snakket jeg med ham på telefonen rett etter foredraget. Én ting var det faglige, men det virker som han var mest oppglødd over den helt spesielle gaven han hadde fått av professor Yan. Altså dette med kjønnsforskjeller slo meg da jeg snakket med ham eller har det å gjøre med ulike personligheter? Sigmund har altså fått en gave som han beskrev slik i mail: “Rett etter foredraget var det overrekkelse av gaven. Det er et bilde av muren som er trykt på et lydabsorberende materiale med et dikt på både kinesisk og engelsk og stempla og signert av Yan Xiang. Jeg må godsnakke med dem på flyplassen i morgen, jeg må nesten ta det med meg ombord.”

Jeg fikk samme versjon på telefonen, og det som slår meg er at det viktigste er bildet av muren som er trykt på et “LYDABSORBERENDE” materiale. (Vel, det aller viktigste var jo at gaven var fra denne professoren som har gitt ham den som en slags æresbevisning!) Det er jo ikke rart at han er opptatt av lydabsorberende materiale når han er akustiker og har jobbet med lyd i 30 år.  Og jeg forstår godt at han syns det er stas med signaturen til professoren. Men det jeg  merket meg,  var selvsagt at det var et DIKT på både kinesisk og engelsk!! Jeg er jo et poesielskende menneske, og mens Sigmund er opptatt av å få en svær “dings” inn på flyet som skal ha hedersplass i stua, er jeg mest opptatt av hva som sto i diktet, haha, er det kjønnsforskjell eller er det at han og jeg er forskjellige eller er det begge disse elementene som gjør at vi har ulikt fokus på deler av virkeligheten? Det har ikke kommet ett ord nemlig om hva diktet handlet om.  Jeg har sagt på fleip at han får ha den på nattbordet sitt, haha, men hvis det er et bra dikt, så kanskje det kan “forfremmes” til en bokhylle i stua! Vel, jeg er spent på dette “lydabsorberende materiale” med bilde og dikt, hva i alle verden skal man med et lydabsorberende materiale for å se bilde av muren? Time will show!

Dette er bildet av en av sidegatene i Beijing på en helt vanlig dag, og det samme er dette:

Nå gleder meg veldig til han kommer hjem, han har antydet at han har kjøpt flere silkeskjerf til meg, og at han ble ledsaget av to kvinnelige studenter for å finne gave til meg. Søtt vel?  Jeg vet at den kinesiske silken er nydelig.

Og jeg har ikke kjedet meg mens han har vært borte. Jeg har verdens fineste besøk av min beste venninne, og latteren sitter løst her vi sysler med både det ene og det andre.

Ikke vanskelig å se hvem som er Sigmund, og professor Yan til venstre for ham

Det ser ut som han slukker tørsten med en kinesisk cola!

Passiar på Tsinghua University

Nå gjenstår bare ett møte til, og så en kjempelang hjemreise, og et eventyr Sigmund har gledet seg til i nesten ett år kan han ta med seg i minnebagasjen for alltid. Og jeg må tilføye at han ikke bare kan hilse og si takk på kinesisk, men han innledet foredraget sitt med å si “Jeg heter Sigmund” på kinesisk. Det er gutten sin det!!

Sigmund i Kina, del 2

Jeg må innrømme at jeg aldri hadde trodd at Sigmund ville satt seg på en kamel, men han slutter aldri å overraske. Legg merke til antrekket: Dressjakke og kamelridning, haha

Det kan kanskje virke snodig at jeg sitter og skriver blogg om min manns tur til Kina, men jeg har ikke helse til å være med, men jeg har krefter til å leve meg litt med i det han gjør, og han sender bilder og mailer. Han har det helt fortreffelig, og har blitt tatt imot som en konge geleidet rundt, og i dag var han på muren. Den har gjort et uutslettelig inntrykk og han mener det er det mest storslåtte byggverket i menneskenes historie, og vi kan jo bare tenke oss hvem som har bygd den. Det er ikke konger og keisere, men slitne arbeidere som har bygd den stein for stein! Slik jo alle fantastiske bygninger har blitt reist gjennom historien. Det står ofte i historiebøkene at  f. eks “dette slottet ble bygd av keiser det og det”, jo, det var makta som bestemte hva som skulle bygges og hvor det skulle stå, men det var mannen i gata og på landet som sto der med gråstein og jord og reiste disse fantastiske bygningene. Selv må jeg si at Peterhof i St. Petersburg er av de bygninger som har gjort størst inntrykk på meg, og Vinterpalasset, slott Schönbrunn i Østerrike er også av de store.  Og da er det ikke bare bygningene, men storslåtte parkanlegg med en overdådighet av vakker beplantning.

Tilbake til Sigmund som i dag måtte ta både T-bane og tog for å komme til Badaling som er det stedet der muren er nærmest Beijing.  Han hadde med seg to oppassere som hadde med mat og drikke, og det hele startet i en kinosal med  360 graders panoramavisning av murens historie.  Etterpå var det å gå på selve muren i tett følge med masse andre turister.

Kineserne har et ordtak som sier at: "Ingen kan kalle seg helt før han har klatret opp muren". Og Sigmund må sies å ha bestått den store “manndomsprøven” ved at han mestret å nå det åttende vakttårnet med flere hundre meters høydeforskjell. Man må være i god form, og stigningen kalles selvsagt “Hero’s slope”, og Sigmund kan nok takke sine jevnlige besøk på Elixia siste året at han fikk dratt seg opp dit.

Ned igjen tok han taubanen, syns den ser skummel ut også jeg, jeg har to ganger kjørt taubane og det var i Bergen og i Østerrike. I Østerrike hadde vi 3000 meter ned til bakken.

Her er han vel nede, og da var de på spisested og kunne forsyne seg ubegrenset for 50 kroner, altså billig er det også

I morgen skal han på offisiell lunsj med instituttet, og jeg har jo søkt på nettet for å finne ut noe om Tsinghua University, og jeg fant en norsk artikkel skrevet av noen på NTNU fordi de samarbeider med Tsinghua. Det er verdt å lese denne artikkelen. Jeg er engasjert i menneskerettigheter og jeg fikk litt frysninger på ryggen da jeg leste om sensur, og at studenter på dette universitet bare har “forsvunnet” og noen har blitt utsatt for tortur. Mon tro når kinserne vil gi slipp på diktaturet? I dag kan jeg ikke forstå at AKPml noensinne hadde Kina og Mao som forbilde for et drømmesamfunn som skulle være det klasseløse samfunn. I dag kalles partiet “rødt”, og de har moderert seg veldig, men jammen har de noen skampletter på sin partihistorie. Det er iallfall sikkert at det er klasseforskjeller i Kina, og at det er brudd på menneskerettigheter. Jeg kan bare vise til mitt blogginnlegg da vi ga fredsprisen til Liu Xiabo: fredsprisen til Liu Xiabo

Vel, her er artikkelen jeg har lest(klikk her):  hva NTNU kan gjøre for å påvirke Kina og menneskerettigheter

Det er godt at Sigmund koser seg på tur, men han kan ikke nevne fredsprisen, fortsatt sitter Liu Xiabo i fengsel. Sigmund har fått “smake” litt småtteri av diktaturets sider: Han får ikke logget seg inn på facebook, og han får ikke lest denne bloggen. Kina har en lang vei å gå til et demokratisk samfunn. Vi får bare håpe de kan la seg påvirke av besøkende som kan fortelle om land hvor det er demokrati, og at det er det eneste riktige, og at diktatur aldri gir et godt samfunn for menneskene som bor der. Det synes ikke som politisk press utenifra gjør annet enn å "skvette vann på gåsa". 

Sigmund i Kina

Første bilde jeg har fått av Sigmund i Kina, han bor i dette huset som ligger på universitetsplassen i en diger park

Sigmund har reist mye, men likevel er dette litt mer spesielt.  Antagelig fordi det er hans mest “planlagte” reise. Han har gledet seg som et barn til denne turen i ett år. Han ble invitert av noen kinesere til å holde gjesteforelesning som skal vare i to skoletimer på det største universitetet i Beijing, og forelesningen skal videooverføres til flere andre universitet, og han får med seg kinesisk tolk. Altså er dette litt “stort” selv for min kjære som har vært på mange turer i løpet av årene og holdt massevis av innlegg på internasjonale fagkonferanser.

I morges hadde han landet og var lykkelig over å være fremme fordi det hadde vært i overkant mye turbulens på enkelte strekninger. Han ble hentet på flyplassen av sjåfør og to kvinnelige studenter som kjørte ham vel og vakkert til gjestehotellet som ligger i en diger, stille park sammen med Tsinghua university.

Rommet hans er bra nok, og han er fornøyd når det er internett og dusj.

Han startet mailen til meg i dag med følgende: “Det har skjedd litt for mye for en mann i min alder allerede.”

Haha, og hans humor kommer fram litt lenger uti:  “Jeg kan love deg at den norske varianten av slankekur der du får beholde begge pinnene er god nok for en som ikke er vant med spisepinner.” Han fikk nemlig servert et lite måltid da han kom fram, så nå må han nok trene på spisepinnene hvis han ikke skal gå sulten i 7 dager.  Jeg ser han for meg med spisepinner og maten som faller av og nye forsøk på å balansere inn i munnen.

Nå er han vel omtrent på vei på langtur til den kinesiske muren.

Dette er litt av en opplevelse for min kjære, og den er ham vel unt. Det var på håret at det ble noen tur fordi jeg fikk allergisk reaksjon på antibiotika, måtte på legevakt og skal ha i meg antihistaminer i uka som kommer, men det gikk bra. Det har i grunnen vært så mange helseting denne høsten og vinteren både med han og meg at da Sigmund endelig satt på flyet, pustet jeg lettet ut.

Han hadde ikke gledet seg i ett år forgjeves. Han kan hilse på kinesisk og noen andre setninger. Han er svært nøye med research i forkant, og han mener at alle som reiser til et fremmed land bør kunne hilse og takke som et “minstekrav” på morsmålet til det landet han besøker! Men skulle han ikke øvd litt på spisepinnene også, lurer jeg?

en helt vanlig søndag i mars

 

 

Søndagsmiddag med besøk av min pappa og snøsmelting utendørs ga en følelse av en helt alminnelig søndag i mars. Det var godt. Pappa hadde med  seg tulipaner, og den blomsten får det virkelig til å suse i vårfølelsene mine.

 

 

 

Sigmund skal til Kina denne uken og holde foredrag på Tsinghua universitetet i Beijing.  Han skal snakke om “prediction and measurement of indoor  noise from road traffic”. Det var ikke innlegget hans vi snakket om i dag, men gammel historie i Kina som omhandler blant andre Mao. Sigmund har Maos lille røde i bokhylla, og den ble tatt fram og tittet i med mye humor.

 

 

Godt med slike dager som inneholder humor,  ro og balanse.

Nei til atomkraftverk, la oss ta lærdom av dette med Japan NÅ og før det er for sent!

Jeg har fått bekreftet at det som kunne se ut som naivitet og idealisme på 70-tallet, var en viktig kamp. Nemlig, kampen mot atomkraftverk.
Jeg var imot og gikk med buttons på brystet der det sto “Nei til atomkraftverk”. Vi vet at den nylig avdøde Ole Kopreitan var daglig leder for “Nei til atomvåpen”, han var en norsk freds- og miljøaktivist som gjorde et utrettelig arbeid.
Fra en tralle (til nov. 2006 en nøysomt ombygd barnevogn) på Karl Johans gate i Oslo drev Kopreitan et aktivt informasjonsarbeid for NTA, og solgte jakkemerker for de fleste verdige saker.  Jeg beundret ham, og han burde være et forbilde for mange.  Han var selvsagt imot både atomvåpen og atomkraftverk, men det siste har ikke vært aktuelt i Norge.

Ole Kopreitan med brennende fredsengasjement og aktiv mot atomvåpen og kjernekraftverk

Han levde som han lærte, et sjeldent “fenomen” i våre dager. Det er alltid enklest å la være å la handling følge etter tanken eller all snakkingen.  Kopreitan gjorde et forbilledlig og imponerende grasrotarbeid. Han ruslet med vogna si sommer som vinter og frontet sitt budskap på en stillferdig og flott måte.

Ole Kopreitan, født i 1927, døde nå i januar 2011

Ja, så skjer den tragiske ulykken i Japan. En ulykke som får det til å se ut som et ragnarokk, en slags undergang for det japanske folket. Akkurat nå har de kjempet i dagesvis mot smelting av atomkraftverket med flere reaktorer som i øyeblikket har gitt stråling til stor fare for befolkningen. Nå er det stråling i mat og drikke. Vi vet ennå ikke hvilke konsekvenser denne katastrofen vil få, og hvor mange som vil bli berørt på lang sikt.

Jeg har ikke endret mening på 40 år, jeg er imot kjernekraftverk. Ja, det er lett for oss nordmenn kanskje å være imot siden vi har oljen og enda viktigere for oss er jo vannkraften,  og derfor klarer vi oss uten, men jeg tror verden må tenke annerledes. Hva slags samfunn vil vi ha? Vil vi ha et samfunn som trenger stadig flere energikilder? Er det ikke på tide å stoppe, er det mulig å reverse denne utviklingen?

Det må det være, vi har ikke råd til å la den sårbare jorda vår bli utsatt for energikilder og våpen som ikke bare er  i stand til å drepe, men til å utrydde deler av jorda og jordas befolkning. Dette vil vi vel ikke? Og vi kan kanskje kalle det luksusproblem om vi får noen master på Hardangervidda?

tanna mi

 

Allerede ved juletider kjentes det ut som den ene jekslen min var litt løs, men jeg valgte å overse det, inntil i forrige uke så skjedde det noe litt mer dramatisk. Jeg kjente et hull, en revne, kjentes ikke ut som en plombe som falt ut akkurat.

 

Helt riktig, det var ingen plombe, tanna har revna. Fikk øyeblikkelig hjelp time hos tannlegen, og hun så på tanna og bare sa: “den må trekkes”.  Med et lite blikk inn i munnen min sa hun at den var knekt i to, ingen betennelse i rota etter røntgenbilde å dømme, heldigvis. Men hun torde ikke trekke den der og da, neida, jeg må til min egen tannlege til uka. Ja, jeg kunne få ny tann, stift, og en møysommelig prosess.

 

Det er egentlig en bagatell, mange som mister tenner altså, men jeg ble litt mismodig.

Så kommer jeg hjem til nyhetsbildet med alt det grusomme som skjer i Japan, og da blir ens egne ting nokså små.

store og mindre store tragedier

Foto: Kjersti Holst

Sultne svaner i Drøbak overlever kanskje ikke denne vinteren

Jorda vår er sårbar. Tsunamien i Japan har tatt tusenvis av menneskeliv  og store landområder står under vann. Ennå vet man ikke omfanget av denne katastrofen, men  japanerne vil måtte bruke mange år på å bygge opp igjen landet etter alle ødeleggelsene. Verst er alle som har mistet familie og venner. Det er vanskelig å forstå omfanget av dette når man ser de grusomme TV-bildene.

Samtidig er det også små tragedier. Jeg var jo i Drøbak forrige søndag og tok bilder av vakre svaner i dette innlegget(klikk på linken):

"vårløsning i Drøbak"

I går sto det om svanene i Østlandets blad, og det er sånn at vinteren har vært så hard at de ikke klarer å skaffe seg nok mat til å overleve der de er stengt inne blant  isflakene.  Dette visste jeg ikke da jeg var der. Det er både svaner og andre fugler som antageligvis ikke kommer til å overleve fordi de ikke klarer å skaffe seg mat. De er stengt inne i Drøbak båthavn av is som ser ut til å bruke for lang tid på å smelte slik at fuglene ikke får nok mat til å overleve. Folk er oppfordret til å mate fuglene, og det håper jeg så mange som mulig gjør. Jeg syns det er veldig vondt å tenke på at disse vakre svanene kanskje kommer til å sulte i hjel. Det foregår nå en kamp på liv og død om den lille maten som finnes. Fuglene slåss og det virker som det her gjelder den “sterkestes rett”.

Reportasjen om dette kan du lese her:

http://www.oblad.no/bildeserier/badebyen-bildeserier/kampen-for-tilv-relsen-1.6092060

og her:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4058751.ece

Jeg håper inderlig at disse fuglene vil overleve, og at vinteren fort slipper taket så de kan finne mat ute i havet.

Og  jeg håper sterkt og inderlig at redningsmannskapene i Japan kan hjelpe så mange som mulig. De materielle skadene er enorme og det sies at det kanskje er den dyreste katastrofen i historien. Likevel er det alltid verst med de som er omkommet og de som nå sitter fanget med vann på alle kanter og venter på hjelp. Røde kors og andre hjelpeorganisasjoner har feltsykehus og utstyr, og jeg håper hjelpen kommer fram så fort som mulig.

Jeg vant 520 dollar

 

Jeg er bare SÅ stolt. Jeg kom på 4. plass av 181 spillere, omtrent bare menn. Jeg betalte ingenting for å delta, men bare poeng som jeg har samlet meg opp!

 

Dette var enormt gøy!!

Dagens runde og lek med fotoapparatet på mobiltelefonen

Kreativt forsøk. Det er lov å leke seg litt. 

Dagen i dag har gått med til å observere lyset og været mens jeg skulle gjøre noen ærend. Jeg tok noen bilder med Iphone’n min, og de ble litt underlige. Væromskiftningene i Norge er fascinerende. Utrolig nesten at vårløsningen på søndag med vakkert solskinn var totalforvandlet i dag. Det  det snødde på tvers med lyn og tordenvær.

Man må vel kunne, uten at det er noen overdrivelse, kalle dette et nokså traurig vær?

Her var alle vårblomstene satt utenfor butikken. Nesten litt surrealistisk med tanke på at snøen dekket til både påskeliljer og  denne her:

Og hjemme like etter

Lyset slutter aldri å fascinere meg. Vakkert.

Fortsatt vinter i gata vår

vel hjemme forsøkte meg på et par kreative forsøk som jeg nå i etterkant ikke helt hva jeg siktet på med hipstamatic-applikasjonen på Iphone

Vårløsning, strålende solskinn og magiske svaner

Foto: Kjersti Holst

Da jeg fikk beundre svanen i havna i Drøbak i dag,  skjønte jeg hvorfor denne majestetiske fuglen har hatt ulike symbolbetydninger gjennom  historien og spesielt i kunsten der den har vært bilde på klokskap, verdighet og symbol på lyset

I dag fikk jeg oppleve vårløsninga i Drøbak i strålende solskinn samtidig som jeg fikk med meg at Northug tok gullet på 5-mila.  I går bestemte jeg meg for at tre måneder innendørs var nok. Helse eller ikke helse, jeg MÅTTE ut. Jeg fikk jo nytt fotoutstyr til jul som jeg ikke har testet ut. Jeg la alt klart i går, visste at været ville bli pent. Spurte min far om han hadde noen steder å anbefale for å ta bilder. “Drøbak eller Vigelandsparken”. Det ble Drøbak.

Foto: Kjersti Holst

Jeg visste jo ikke at jeg ville få så nydelig vær og majestetisk svane som virket mer enn villig nok til å posere

Foto: Kjersti Holst

Jeg hang utenfor brygga så å si for å få tatt disse bildene. Min nye canon speilrefleks 60D med tele gjorde at jeg ble veldig fornøyd.  Dette var nok hannen der han bredte seg ut i all sin majestet. Det var en svane til, må ha vært hans make, hun svømte bare rolig rundt og var ikke særlig ivrig etter å bli avbildet. Legg merke til hvordan lyset skinner gjennom vingene. Jeg var helt fjetret

 Foto: Kjersti Holst  

Han er vel kul? Ser ut som han nesten lunter her. Utrolig mye kroppsspråk på denne karen. Han var ringmerket rundt den ene foten

Foto: Kjersti Holst

Foto: Kjersti Holst

Foto: Kjersti Holst

På dette bildet har han akkurat den kroppsposituren som en svane for lenge siden hadde idet den løp etter meg og min hund, klar til å ta oss. Skummelt med en sinna svane altså, men han her bevarte sinnsroen

Det var ikke bare svaner og måker i Drøbak i dag. Det var et yrende folkeliv med både gammel og ung.

Helt klart at vinteren er på hell selv om snømengdene fortsatt ikke har minket særlig

Jeg syns det var noe prematurt å skulle ha ut skjærgårdsjeepen allerede nå, men det var åpenbart denne mannen uenig i. Han styra fælt og brukte lang tid på å få manøvrert denne ut av havna

Her kom han seg ut på sjøen. Virkelig en båtentusiast. Sigmund og jeg er fornøyde med båtturer når varmen kommer i juni

Disse båtene må nok ligge her en stund før snø og is smelter

Legg merke til måkene. Det er visstnok litt usikkerhet hvor måkene gjør av seg om vinteren, men de liker ikke snø og is iallfall. Det var riktig stemningsfullt her

Drøbak i sol og snøsmelting

Her er den skjønne “vårsola” mi: Sigmund