Facebook til lutter glede

Jeg ble funnet igjen av min klassevenninne C etter over 40 år, og her er vi i bursdagen hennes da hun ble 10 år. Hun sitter i midten med gul krepphatt og jeg sitter til høyre for henne med den grønne.

Er du blant de skeptiske til facebook? Tror du den kan sluke deg på linje med et stort hav som tar deg i en eneste stor jafs? Du er ikke alene. Det var folk på 1800-tallet som var redde da toget kom også. Jeg syns sammenligningen er ganske bra.

Det er faktisk slik at facebook er en genial måte å “møte” folk, finne igjen noen du trodde var forsvunnet for godt, vakre “gjensyn” med gamle venner og bekjente,  utvikling av nye relasjoner, muligheten til å ta vare på familie og venner man har og deltagelse i ulike grupper.  Man kan holde litt varm kontakt over et kaldt tastatur. Det er mulig. I mine øyne.

Jeg skal ikke snakke om min “aldersgruppe” som en helhet, men jeg tør påstå at økende alder er proporsjonal med graden av skepsis til facebook. Jeg var nok blant de første på min alder som opprettet profil der. Min venneliste besto av 10 venner som jeg måtte streve hardt for å finne. Det ble familie og noen få til. Jeg snakket med mange på min alder, de skulle A L D R I på facebook, nei, den var for ungdommen. Den kunne nærmest rappe tiden vår som en uvelkommen tyv.  Det var ikke lenger plass til egen vilje eller mulig å bestemme selv når man først hadde laget seg profil på facebook. Trodde de. Dette var skummelt. Man kan forstå redselen for det ukjente hos mange.  Selv er jeg innom bare noen minutter i gjennomsnitt pr. dag.

Nå har de fleste av mine venner så å si “kastet inn håndkleet” og  blitt deltagere på facebook. Det litt artige er jo at de mest hardcore motstanderne er blitt de ivrigste  på dette underlige nettstedet. De finner gamle skolekamerater og venner de aldri hadde drømt om å få kontakt med igjen. De er oppglødde og glade når de  entusiastisk forteller  om gjenopptagelse av gamle vennskap.

Sånn har det gått i mitt tilfelle også. Jeg har spesielt én, for meg, svært rørende historie.  Da jeg var 10 år skjedde det to triste ting. Min klasseforstander døde av kreft, 26 år gammel.  Hun var en vakker person. Jeg sørget, gråt og gjemte på dødsannonsen hennes i mange år. Samtidig fortalte min klassevenninne C at hun skulle “flytte på landet”, også det var veldig trist. Jeg har alltid lurt på hvor i verden hun tok veien, hvordan det var gått med henne. Da vi fikk internett i stua, søkte jeg på navnet hennes. Ingen treff. Jeg antok at hun hadde giftet seg og tatt mannens etternavn.

En dag fikk jeg en melding på facebook, fra C!!! Kjempeoverraskelse!  Hun hadde beholdt sitt etternavn men også tatt mannen sitt.  Det var så fint og veldig rørende å få kontakt med henne igjen etter alle disse årene. Hun hadde husket på oss klassekameratene, og hadde egentlig ikke noe  ønske om å flytte den gangen. Vi hadde husket på hverandre i over 40 år. Jeg fortalte henne at faren min hadde tatt film av oss på 17. mai, og at hun hadde langt mørkt hår og blå kåpe. Da fortalte hun at hun hadde et bilde fra feiringen av 10 års bursdagen sin med oss jentene i klassen. Hun scannet og sendte bildet som jeg har lagt inn her.  Jeg falt pladask for bildet. Er vi ikke søte? Det er jo også veldig tidstypisk, og man kjenner godt inni seg at det er veldig lenge siden.

Nå gleder jeg meg veldig til å møte C.  Hun har tatt en lengre utdanning, og hun er blitt den varme og sympatiske jenta jeg kan huske fra over 40 år tilbake.

Det er ikke slik at internett kan erstatte vårt sosiale liv, og det bør det ikke heller, men det kan komme som noe positivt i tillegg, og i beste fall kan kontakten fra facebook flyttes til  møter i det “virkelige liv”. Jeg kjenner mange som har truffet hverandre over kaffekopper som følge av å ha funnet hverandre der.

Jeg anbefaler facebook på det varmeste. Nå gleder jeg meg til å se den Oscarnominerte filmen “The social network” som omhandler facebook og betegner den som en “revolusjon” innen kommunikasjon.  Filmen nyanserer i den forstand at den påpeker at  i noen tilfeller kan det skje ting på facebook som ikke er positivt.
Mine erfaringer er  positive, og jeg har fått kontakt med mange fra både  fjern og nær fortid, men best av alt var da C “dukket opp” med en melding!

Dessuten forteller “historien om C” noe annet: De første skoleårene glemmer vi aldri. De fleste bærer med seg sterke minner på godt og vondt fra denne tiden som er så viktig for oss. Den er med å forme oss til de personene vi blir som voksne og bidrar til å legge grunnlaget for et helt liv.