Nye og gamle serviser og om generelt å gi slipp her i livet for å åpne opp for nytt

Mitt nye servise, i hvit utgave

Nå er deler av finserviset mitt tatt  ut av skjenken i stua og satt inn i kjøkkenskap. Finserviset skal ikke lenger spares til de ytterst få anledningene i løpet av året man bruker det. Dette handler i bunn og grunn om å unne seg noe bra. Hvorfor aldri eller sjelden bruke det som man syns er bra? Hvorfor gjemme det bort i et skap for å tørke støv av det noen ganger i året? Prosessen begynte for en stund siden da jeg flyttet 12 flotte middagstallerkener inn i kjøkkenhylla.

Forleden besøkte jeg ei venninne som hadde kjøpt nytt servise, rent og hvitt og pent. “Sånt vil jeg ha også”, sa jeg litt grådig.  “Skal vi ha det samme da?”spurte hun. “Neida”, sa jeg og dempet min litt spontane iver. Noen dager etterpå fikk jeg mail fra henne. Hun skulle en liten tur utenlands og kjøpe servise, og ville jeg ha, skulle hun kjøpe med? Veldig pent gjort, ikke sant? Nå skal det sies at jeg har mye servise, men mest til middag. Kaffeservise er det mangel på, og når man får noe inn er det på tide å hive noe ut.

I dag ble det kastet gamle kopper og glass, ja, til og med noen levninger fra 70-tallet fikk reisepass.

Det nye serviset er også på plass. Min venninne kjøpte for meg, og det gir en godfølelse å få noe nytt og hive noe gammelt.

Egentlig dreier ikke dette seg bare om serviser,  jeg er ikke veldig opptatt av ting.

Livet består av veiskiller, og noen ganger bør man kanskje legge bak seg det som ikke er bra for å gjøre plass til noe nytt?  Jeg tror at må man gi slipp for å slippe til. Det handler blant annet om å gi seg hen til prosesser og å tråkke opp nye stier.