Jeg har fått nye sofa! Her er'n. Men det å kjøpe seg ny sofa avstedkommer ulike reaksjoner fra venner og bekjente. Forresten: er den ikke fin? Dagens sofaer er hovedsakelig å få i lys grått og mørk grått. Jeg liker farger, legg merke til de to rødrutete putene i sofaen. Jo, jeg er på vei til et minimalistisk og kanskje mindre materialistisk liv. Stua skal på sikt males hvit, det skal bli færre møbler. Men er det egentlig meg? Det kan jeg jo lure på. For først skal badet tas!
Jeg har venner og bekjente som er svært opptatt av gjenbruk. Det er jeg også til en viss grad. Forklaringen kommer lenger ned. I tillegg er mange opptatt av at man må ha en grunn, en GOD grunn for å kjøpe seg ny sofa. Det er jo sånn at jeg nesten har dårlig samvittighet for å ha kjøpt meg ny sofa.
Det er ingen grunn for noen å forsvare enten om man kjøper seg sofa eller får strikket en skapellgenser fordi det er politisk inkorrekt.
Nå har jeg en god grunn for en ny sofa. Ortopeden sier jeg trenger to nye knær. Jeg har nå fått toalettforhøyere og annet for å komme meg lettere opp av møbler og stoler. Nå er det sånn at min gamle sofa var lav og jeg sank nedi og i en periode kom jeg ikke opp av den. Jo, jeg kom opp ved at jeg stablet to sofaputer oppå hverandre så jeg fikk mer høyde. Dette holdt ikke i lengden så turen gikk til Skeidar. Jeg prøvesatt omtrent samtlige sofaer i butikken, og valget falt på denne. Den var blant de høyeste samt at den har ben som det kan settes "forhøyede knotter" under. Den er god å sitte i, jeg synker ikke nedi og jeg kommer opp av den. Veldig bra! Så da har jeg liksom "forsvart" at jeg har kjøpt ny sofa, men jeg hadde jo bare kunnet kjøpe en sofa uansett.
Hva med min gamle, store, massive mørkegrønne sofa med myke puter? Om noen av mine "gjenbruksvenner" skulle lese denne, så kan jeg opplyse om at min gamle sofa allerede VAR gjenbruk idet jeg hadde arvet den fra noen i familien. Så den var gammel og god. I og med at jeg selv ikke liker å kaste ting, ville jeg slett ikke kaste den grønne sofaen. Da jeg kjøpte min nye sofa, spurte damen i kassen: Vil du ha montert den? Og vil du betale kr 400 for at Skeidar tar med seg den gamle? Jeg svarte ja på det første. Hallo? Ingen i mitt hus kan montere ting eller har helse til å løfte og dytte i særlig grad. Og jeg svarte nei til å betale meg vekk fra min gamle sofa. Ikke på grunn av pengene, men fordi jeg ville gi den bort. Jeg var helt sikker på at noen ville ha bruk for min gamle sofa. Og nå kommer DEN biten av historien altså. Les videre eller kanskje visste du at folk ikke vil ha brukte ting i særlig grad?
Min gamle sofa ble pent avbildet, og jeg satte inn en annonse på finn.no med trygg forvissning om at noen ville ha min sofa. Det gikk ikke mange dagene før første henvendelse kom! Noen i nabolaget ville ha min sofa. Så kom problemet! De som skulle ha min sofa måtte hente den omtrent samtidig som jeg fikk min nye. Her var det snakk om fornuftig logistikk og koordinering.
Et par uker gikk. Hvor ble det av min nye sofa? Dette var i begynnelsen av oktober, jeg hadde fått vite at sofaen skulle komme om to uker. Ring, ring! Damen på Skeidar: "åhh, dessverre, den er forsinket, dere får den ikke før i uke 47." Jeg bladde meg fram i kalenderen og så at det var 6 uker å vente. Samvittighetsfull som jeg er, sendte jeg sms til den første som ville ha min gamle sofa. I mellomtiden hadde det meldt seg enda en som var interessert. Da den første syns det ble lenge å vente, kontaktet jeg interessent nr 2 som heller ikke lenger var interessert. Annonsen lå fortsatt på finn.no. Så en dag ringte det en hyggelig mann som var svært interessert i min gamle sofa, og det var rett før jeg visste at min nye ville ankomme. Jeg skrev ned navn og telefonnummeret hans og lovet å ringe ham så fort Skeidar var klare til å levere.
Dagen kom. Sofa på vei. Jeg ringte den 3. personen for å si at nå kunne han hente sofaen. Hva? Hadde han skaffet seg en annen allerede? Ja! Samtidig hadde jeg annonsert sofaen min på facebook.
Allerede ganske langt fortalt: Sofaen var det ingen som ville ha. Og hvis man er syk med få krefter, krever det ganske mye energi å få GITT bort sine gamle ting. Til dere som også kjøper på finn.no, som syns at jeg burde latt være å kjøpe ny, men funnet meg en brukt på finn.no: Det er ingen av oss i vårt hjem som kan BÆRE! Jeg bor sammen med en som har tilbakevendende skiveprolaps. Jeg kan så vidt bære min 7 kg tunge hund. Dessuten: Skulle jeg da ringt på ulike annonser og spurt hvor høy sofaen er? Jeg har heller ikke et stort sosialt nettverk rundt meg av bærekyndige mennesker.
Det er fint med gamle ting, male møbler, pusse opp, ta vare på. Men det er ikke alltid man får det til. Det er mye bruk- og kast-mentalitet i vårt samfunn.
Siden jeg er barn av politisk radikalisme på 70-tallet, og ikke lett kaster ting, skar det meg selvsagt i hjertet da mennene fra Skeidar faktisk kastet min gamle sofa ut av vinduet. Del for del, pute for pute. Med humor spurte jeg om de kastet så store møbler ned fra 4. etasje også, haha, det gjorde de ikke. Veldig greie menn som kunne fortelle at det var atskillig nyere, dyrere og finere ting enn denne sofaen som folk rett og slett kastet.
Vel, så nå har jeg ny sofa og er ganske fornøyd. Så får folk bestemme selv hvor mye energi de vil bruke for å bli kvitt ting. Det var faktisk ingen som i løpet av cirka to måneder var interessert i en pent brukt solid sofa helt gratis!!
Egentlig holder jeg på å "skrive av meg" min dårlige samvittighet som jeg slett ikke trenger å ha. Jeg nyter å ha fått meg ny sofa.
Mens kameraet lå framme tok jeg noen bilder av min kjære Sara som nå er blitt 7 måneder:
Kan vel bare slå fast at hun er skrekkelig søt?
Til deg som har kommet deg gjennom hele dette innlegget om en sofa: Tusen takk! Ønsker deg også en fantastisk helg! Og husk: Du trenger ikke forsvare hva du kjøper og hva du gjør med det du eier! Du bestemmer selv.
