1. nyttårsdag i bilder

1. nyttårsdag opprant med SOL. Ja, det kom ikke som noen overraskelse. Om man er ivrig til å fotografere ja, så følger man godt med på værmeldingene. Selv følger jeg været både på yr.no og på yahoo.no sitt vær og selvsagt på langtidsvarsler. Derfor visste jeg at det skulle bli sol i dag, og jeg hadde stilt inn vekking på telefonen min. Det hjalp ikke så veldig godt på å komme meg tidlig ut, men jeg fikk da med meg den siste timens sol med både solnedgang og "blåtimen". Turen gikk til vakre Enebakk, og jeg kjøpte med meg to ferske loff, men i dag var det tomt for svaner. Det ble i stedet noen naturbilder.

Da er vi godt inne i det nye året. Det er mange gode ting med et nytt år. Man kan bla om til en helt ny, blank side. Sånn føles det iallfall. Sola har snudd. Det vil bli mer lys. Jeg har forventninger om at det vil skje masse fine ting i 2013. Det er mitt nyttårsønske til deg som leser bloggen min, til meg selv, og ja, til alle mennesker. Samtidig er jo overgangen til et nytt år også muligheten for ekstra ettertanke. Og også kjenne gleden ved alt det gode i livet mitt. Det beste er selvsagt at jeg har en vidunderlig mann som er utrolig snill. Det skjer at butikkdamer på kjøpesentre sier: "Så snill mann du har som er så tålmodig og venter på deg mens du handler." Og mitt svar er da alltid: "Han er faktisk enda snillere enn det ser ut til her".

Det er  som Olav Duun sier:  "Så godt kan eit menneskje vera at det blir vakkert av det."

Min nyttårsaften-Saras første møte med nyttårsraketter

Min nyttårsaften foregikk i stillhet med hovedoppgave å få en rolig hund når nyttårsrakettene fyrte av. For øvrig fikk jeg gjort flere meningsfulle ting i løpet av dagen. Jeg besøkte min mammas grav, og det var veldig fint. Så besøkte jeg min kjære pappa. Deretter var det hjemmekos med Sigmund og Sara hund.
Vi har hatt tre dachshunder som ikke har tatt notis av nyttårsrakettene. Jeg var forberedt på at Sara kanskje kom til å bli redd for hun er litt mer forsiktig av seg. Og selv om vi gjorde alt etter boka, var hun engstelig, og da jeg åpnet verandadøra under de verste smellene, viste hun tydelig redsel. Så vet jeg at hun skal aldri være alene på nyttårsaften. Jeg har ikke trodd hun klarte å hoppe opp i sofaen, men nyttårsrakettene satte fart på henne. Hun har i løpet av kvelden hoppet opp og ned av sofaen mange ganger. Dessuten er hun blitt 10 måneder, og fått alle tennene sine, og da klør hun ikke så veldig at hun må tygge i seg absolutt alt. Så kanskje går vesker, skolisser, lakener og madrasser fri framover. Men selv om hun var litt redd, hadde hun ikke helt panikk. Det var en blanding av redsel og nysgjerrighet.

Jeg gjorde noen forsøk på å ta bilder av fyrverkeriet. Hadde satt opp stativet, forsøkte meg med lang lukkertid på manuell samt på bulb, men det ble ikke bra. Været var bare så grått, så det var bare de nærmeste rakettene som var synlige. Grå tåke "spiste opp" de fine lysene. Bare smellene som hørtes.

Min kjære pappa. Tatt med veldig høy ISO uten blitz.

Vakre Sara

Så er vi vel inne i det nye året, 2013! Og jeg ønsker deg som titter innom bloggen min et godt nytt år! 

Denne gangen på indisk restaurant

Så kom vi da oss på indisk restaurant. Vi var der sammen med min nevø og hans forlovede. Det var kjempekoselig. Og vi valgte selvsagt ikke den restauranten som vi ikke kom inn på julaften. Her har vi vært før, og det er alltid godt mat og veldig koselig personale.

Her var vi:
New Anarkali

Fortsatt en god romjul!

Vintervakkert, nytt skjerf, tann som brakk og svindyr tannlege, kr 6500

I dag, 3. juledag, ble det en liten tur ut i vintervakre Norge som badet i solskinn. Det var iskaldt, og jeg som elsker svaner,  orket jeg ikke engang skifte objektiv til tele da de kom svømmende. Men tilbake til julaften, jo, tanna mi brakk. En av de forreste jekslene. Natt til 1. juledag, akkurat den dagen i året hvor alt er stengt. Jeg må alltid planlegge det jeg skal for å ha krefter. Med ME er det å skulle oppsøke tannlege og bare det å sitte og gape, en stor påkjenning. Så i natten lette jeg på nett. Fra før av har jeg erfaring fra tannlegevakten i Oslo. Der er det alltid lang kø, og det blir så lang ventetid at jeg er utslitt før jeg kommer til. Min egen tannlege var åpent fra 3. juledag, men det ble for ubehagelig å vente. Jeg fant at det var to tannlegevakter til, så noe har skjedd i løpet av årene. Ikke visste jeg at det var privat, men jeg sovnet, fikk ringt og bestilt time. Fikk time rett og slett 1 juledag. Fantastisk. Hvile og til Oslo, bare en halvtime på venterom. En dyktig, iransk tannlege fortalte at tanna mi var ille ute, at jeg måtte ha krone, men at han kunne lappe litt midlertidig. Det kom ikke som noen overraskelse. Jeg hadde sett i speilet at tanna lå dårlig an. Men han foreslo å begynne prosessen med å sette på krone. Uten nøling satte han bedøvelse, og jeg pleier alltid å si at jeg helst ikke vil bedøves, men her gikk det unna. Han skvatt litt da jeg bemerket eller spurte om bedøvelse var nødvendig, og han kunne si at det ble så mye vond borring at jeg skulle bare være glad til. Og han borret og slipte i en halv time, så jeg var glad for bedøvelsen. Det som ikke var like hyggelig, jo REGNINGEN! 6500 kr for cirka en halvtimes behanding. Jeg ble litt nummen må jeg si. Vi er ganske mange som ikke akkurat kan hoste opp 6500 kr i romjula. Han nevnte at det var helgetillegg. Men dette er jo bare første av tre behandlinger, så hva denne behandlingen vil komme opp i gjenstår å se. Vel, jeg er veldig fornøyd med å ha en liten "metallklump" som beskytter siste rest av en tann og som gjør det mulig å spise og nyte juledagene. Heldigvis syns Sigmund at prisen var helt ok.

Vi kjørte langs Oslofjorden i dag og havnet i vakre Drøbak på bildet over. Jeg fikk både tatt bilder og kjøpt meg et Beck Söndergaard-skjerf, en blanding av ull og silke. (Se bildet nederst)

Det er ganske så annerledes å se det landskapet man forbinder med sommer, dekket av is og snø. Mens jeg tok bildet over, tok jeg meg i å drømme om og se dette for meg med sol, blomster og grønn plen og mennesker som nyter livet ute. Det er tre måneder til april, og da begynner jo de første spirene til liv. Jeg gleder meg.

Ja, her fikk jeg med en Drøbak-svane som så ut til å ha det ganske bra tross kulda. Jeg har som motto: Aldri dra å fotografere uten å ha med et par brød! I dag hadde jeg ikke det, for jeg trodde virkelig ikke det skulle dukke opp en svane. Så heretter tar jeg med mat, for plutselig er det noen som vil nyte godt av brødsmuler.

Skjønne Sara var selvsagt med

Dette bildet viser Oslofjorden helt frossen, og det var bare en kilometer fra åpent hav, og her gikk folk på isen. Oslo ses i det fjerne.

Her lå fargeglade kajakker i vinteropplag

Og her er mitt nye, røde skjerf kjøpt for penger jeg fikk i julegave: 

Jeg ønsker deg som er innom bloggen min en fortsatt god jul! Og håper du ikke har vondt hverken i tann eller andre steder! Uansett: Det er heldigvis hjelp å få når man trenger det! 

En underlig julaften!

I år hadde Sigmund og jeg bestemt oss for å spise på Indisk/pakistansk restaurant. Jeg var tidlig ute og bestilte bord på Shalimar Tandoori i Konghellegata 5 i Oslo. Jeg hadde fått bookingbekreftelse både på mail og sms. Vi pyntet oss og gledet oss veldig fordi vi vet at det alltid er koselig på indisk og veldig deilig mat. Da vi ankom så det veldig mørkt ut, og jeg fikk bange anelser. What? Sigmund sjekket døra, den var åpen. Vi parkerte, og kom oss inn. Lyset var slått av, ikke ett eneste menneske. Vi ventet, og til slutt kom det tuslende en mann. Vi sa vi hadde booket bord, og han ble veldig usikker og skjønte ingenting. Deretter tok han en telefon, og ga til slutt meg telefonrøret. Og verdens sureste mannestemme fortalte meg biskt at de hadde stengt på juleaften og 1. juledag. Jeg fortalte at jeg hadde booket, men det var ingen grunn til å forsøke å argumentere. Stengt betydde stengt.

3 mils kjøring på tomme, vintertunge veier til en bedre middag så ut til å gå i vasken. Naborestauranten var kinesisk, men også der var det stengt. Så vi kjørte stille nedover Trondheimsveien, og plutselig fikk vi øye på en bensinstasjon, og en liten kafe der det så ut til å være åpent.

Vi ruslet inn, og selv om stedet så nokså "inklusivt" ut, så ble vi tatt imot med åpne armer. Noe så koselig. Det var bare noen få mennesker (de på bildet) og oss der, og en pakistansk familie som drev stedet. De disket mat til oss på null komma niks, og julaften ble reddet, men nokså annerledes enn vi hadde tenkt. Det gjør jo ingenting når det ble så hyggelig, og at skuffelsen ble snudd til pur glede på noen få minutter.

Glade mennesker serverte oss deilig mat, kaffe, mango lassi og visste ikke hva godt de kunne gjøre for oss. Tusen takk til Punjabi Masala!

Da vi kjørte hjem igjen i 20-tida var det bekmørkt, og jeg kan ikke huske veiene så tomme for biler siden oljekrisa på 70-tallet! Det var også tomt på fortauene med unntak av en og annen ikke-etnisk nordmann. Tankene mine gikk selvsagt til de som er ensomme på julaften. Det er mange av dem. For jeg har jobbet i akkurat det distriktet som oppsøkende sosionom. Det vil si at jeg besøkte i stor grad eldre mennesker over 80 år. Dengang jeg jobbet der, foreslo jeg å gi en blomst til alle over 80 år, og jeg syklet rundt på lille julaften med juleblomster og leverte. Og det var svært mange som skulle sitte alene på julaften, og nå over 20 år etterpå, har nok ikke situasjonen endret seg.

Bildene er tatt med Iphone, derfor dårlig kvalitet

For oss endte det veldig godt med ekte juleglede, og vi reiste hjem til pakker, Sara hund og kaffe!
Likevel ble dette en julaften helt annerledes enn noen andre, og en dag jeg vil huske ekstra godt resten av mitt liv.

Til deg som har tid til å kikke innom bloggen min i jula, ha en fortsatt vidunderlig tid. Jeg håper at du ikke er ensom!!!!