Våren gjør meg ør, svimmel og glad selv om jeg har ME

Akkurat sånn er det i øyeblikket. Ja, slik er nåtiden som mange av oss øver å holde  fokus på. Det er mange med meg som blir øre, svimle og glade i våren! Dagen i går! Den var nettopp så nydelig!

Den var helt fantastisk.  For en gangs skyld skal jeg fortelle at med ME så er en kort tur i pur livsglede noe som gjør at jeg blir liggende resten av dagen. Det er "medaljens bakside", og den ønsker jeg ikke vise folk. Bare Sigmund ser meg etterpå. Da har jeg timer jeg nesten angrer på at jeg gikk ut i våren, men så lader jeg batteriene, og etter noen timer er jeg lykkelig over at jeg presset meg (enda en gang) over evne. Jeg tenker at EN DAG må jeg bli frisk. En dag skal jeg kunne både fotografere en liten stund samt kanskje gjøre noe fint på kvelden, men jeg ligger på en sofa, henter meg inn igjen, ser litt TV. Mens man bobler av livslyst og glede så sier kroppen stopp.

Men til de to-tre timene ute: Det var strålende sol. Det var bøkeskogen i Larvik.  Det var menneskemøter, hundemøter, det var Sigmund og Sara, det var store trær, det var himmel, trær som strekte seg mot himmelen. Det var noe som ikke kan fanges i et foto, nemlig fuglesang, det var jublende fuglesang, den var vakker, det var toner, fugletoner som fylte lufta, som fylte menneskene som gikk på turstiene. Det var det aller vakreste lyset. Ettermiddagslyset som brøt gjennom trærne, og det var en helt egen stemning der jeg gikk mellom hvitveis, gammelt løv fra i fjor og bøketrær helt tomme for løv. Det var som de strakte seg i været etter lyset, etter nytt klorofyll som skal gi spire til nytt liv, nye blader i vakre grønnfarger.

Denne årstiden må da være Norge på sitt vakreste. Og det fine, alt ligger foran oss, nesten. For det var hvitveis, ikke overalt, men flekkvis var det grønt og hvitt som lå strødd mellom de digre bøketrærne.

Jeg er bare SÅ takknemlig for at jeg har dette livet selv om det begrenses av sykdom.

Sara er så hengiven. Hun hilste vennlig på alle, både mennesker og hunder, og en mann løftet henne opp og hun la hodet inntil ham, og han var veldig glad i hunder. Denne dagen skal jeg huske på i lang tid framover, den skal jeg ha med meg videre. For det viktigste var jo Sigmund som smilte, som lo, som koste med Sara, som bar fotoutstyret mitt, som lot seg fotografere og som snakket med forbipasserende.

Ja, det er mannen jeg elsker! Jeg er glad jeg har fått livet, jeg er glad for at livet har gitt meg en mann, jeg er glad for de vennene som fortsatt er i livet mitt etter mange år med sykdom, og som tar meg som jeg er. Jeg er takknemlig for de vennene som er kommet til de siste årene.

Jeg er hverken rosablogger, moteblogger, interiørblogger eller helseblogger, men likevel takker jeg dere som følger eller titter innom bloggen min som bare er noen "løse tråder".

Og her er et utvalg bilder som kan stå for seg selv. Ett er uskarpt med vilje, og det får representere den vårlige svimmelheten og det er noen skygger, og det er trærne. Jeg har prøvd å fange noe av alt det vakre med kameralinsa, og noe av det "mystiske" med denne bøkeskogen er at den drar deg inn i seg, og man kan minnes eventyr fra barndommen der man ble så dratt inn i denne magien at man ikke ville slutte å gå for man ville se hva som var dypt der inne der skogen stadig ble tettere og mørkere.

Fortsatt GOD PÅSKE!! Vi må ta vare på hverandre!