Er ikke dette vakkert?
Alle har vi drømmer. Noen store, noen små. Mange vil kanskje mene at min drøm om å fotografere ved det kjente stedet Mølen er en liten drøm. Det kan være at det er en liten drøm, men små drømmer er også viktige. Små drømmer som man ikke får realisert kan vokse og bli ganske store. Min drøm om Mølen har vist seg for stor. Jeg har fått nyte fotovenners vakre bilder fra Mølen som ligger i Brunlanes i Larvik kommune. Rullestoler kommer seg ikke ned til Mølen. Drømmen min har vart noen år. I år var jeg bestemt på å lete etter en strand med steiner, noe forrevet og vakkert. Det har vært mye leting, mange bommer med lås som har stengt for veier til havet. GPS'en vår viste en strand, og var det en vei eller en sti ned dit? Vi kjørte og etter en svært humpete vei stoppet den, og jeg så havet i det fjerne. Min kjære ble borte noen minutter for å sjekke lokalitetene og sa: "Det er 100 meter å gå". 100 meter er veldig langt hvis man har store smerter i knær. Men jeg ville. Jeg har klart det!! Yes, I can! Så ivrig ble jeg at etter tur nr 1, ville jeg på tur nr 2, og da ville jeg bare knipse, se bølgene, havet, den blå himmelen, sola, steinene i alle former og farger, blomstene, trærne.
Jeg hadde på slagstøvler og vasset uti så støvlene tok inn vann, og satte meg på en kald stein mens jeg kjente det iskalde vannet rundt føttene mine samtidig som støvlene ble tunge og buksene våte. Jeg enset det, men naturen rundt meg tok helt pusten fra meg. En liten drøm ble realisert. Et øyeblikk, noen minutter, et par timer i "paradiset". Et sted like vakkert som Mølen, folketomt, med bare Sigmund, Sara og meg. Andre gangen var vi der tidlig på morgenen også, nydelig lys var det begge gangene. Jeg kjente nesten ikke smerter, jeg flyttet meg, jeg bøyde meg og fikk et lite adrenalinkick til kreftene var ebbet ut. Å klare å gå tilbake til bilen var nesten umulig. Sigmund støttet meg. Dette var for noen dager siden, og etter det har jeg ikke klart å røre meg. Men var det verdt det? JAAAAAA!!!
Bli med nedover siden min og se bildene og drømmen min, mange er kanskje helt vanlige sommerbilder, men for meg var det den lille drømmen som ble satt ut i livet, og jeg har tatt mange bilder, og disse skal jeg ta fram gjennom høsten. Jeg legger ved et knippe her.
Nydelige Sigmund og vakre Sara
Stranda ligger i enden av raet som går gjennom Vestfold. Det er endemorenen etter istiden i år 8300 f. kr.
Tusen takk for at du fulgte innlegget mitt helt hit. Ønsker deg en fortsatt fin uke.
