Alle disse dager som kom og gikk, ikke visste jeg at det var livet

Som overskriften sier: "Alle disse dager som kom og gikk, ikke visste jeg at det var livet". Det er et nydelig sitat, og som jeg tenker mye på om dagen. Det har vel å gjøre med at ting skal skje litt fram i tid mens jeg har mye å gjøre akkurat nå, og derfor må jeg huske å nyte livet i øyeblikket.  Det er noe man trenger å bli minnet på.  Bildet over har jeg vunnet flere priser med, og det bildet  minner meg på nettopp det som skjer her og nå. Jeg sto og fotograferte noe helt annet, og så tok jeg bare dette bildet i farta. Og så var det dette bildet som ble noe av.

Jeg har fylt år siden sist. Et rundt og stort tall som forteller meg at alder er noe mer enn bare et tall. Alder sier noe viktig om hvor man befinner seg i livet på alle vis, ikke minst fysisk. Jeg har brukt opp mange år på sykdom, og det å runde noe helt trillrundt år, minner meg på alle årene som har gått og selvsagt takknemlighet fordi jeg har kommet hit. Men jeg kjenner virkelig alderen på kroppen, og jeg føler jeg har mye livsbagasje også. Mye godt, gledelig og fint og positivt, men også en del av det som er mer tungt. Men slik er vel livet for de fleste?  Egentlig orker jeg ikke tenke så mye på det. Det var verst i ukene før jeg fylte år, nå har det skjedd, og jeg kan orientere meg mot et nytt tiår.

Det har skjedd og vil skje mye rundt denne bursdagen. Mens livet er her og nå må jeg nevne at Sara og vi menneskene har fått selskap av en aldeles liten, søt norwich-terrier som heter Charlie. Vi skal egentlig passe ham, men det ser ut som han kan komme til å bli her veldig lenge. Han er 2 år, og har et strålende gemytt. Sara og han går fint sammen.  Her er han:

Det får bli noen korte bloggposter. Om noen er innom så befinner jeg meg med bildene mine på Instagram for det meste. Der har jeg over 1200 følgere, og her på bloggen er det nokså stille. Adressen min er https://instagram.com/kjerstiholst/

Bildet her har ME- foreningen brukt i sitt medlemsblad, og veldig hyggelig at jeg fikk et dobbeltoppslag med en liten presentasjon av meg inni bladet. Bildet er tatt ved Bjärred ved Lund i vinter.

Så har jeg tatt noen bilder i botanisk have på Tøyen:

Jeg har har tenkt på et bestemt menneske når jeg fylte år, og det er mamma'n min som døde altfor tidlig. Jeg er takknemlig for at hun ga meg livet. Ingen av oss kan være sikre på om det er et liv etter døden. Mange humanetikere poengterer at det er så viktig at man tror på livet FØR døden, selvsagt er alle enig i det, men ingen motsetning i å håpe at det fins noe "mer". Ikke alle av oss klarer å bli fortrolige med den endelige slutten, og det er vel lov å håpe?

Mamma og meg (snakk om ømhet), dukken min var hjemmesydd av min farmor og den het Lisa. Jeg ødela dem etter hvert, og da ble det sydd en "Ny Lisa":

Ønsker deg som er innom bloggen min en strålende høst. Til deg som er syk: Vi er flere, det er tøft, det er lov å klage. Til deg som er frisk: Nyt det!