FOTO FOR FOLK FLEST!

Instagram er en gratis fotodelingstjeneste og et sosialt nettverk med over 200 millioner brukere. Jeg er en av dem. Her legger folk ut mobilbilder og bilder tatt med andre og ulike typer kamera. Det knytter folk sammen på en positiv måte ved at man deler motiver som representerer minner, følelser, opplevelser, kreativitet, farger og lys. Man får vist bilder, og man kan få folk til å like bildene sine, og da bør man være aktiv å like andres også. Her er det litt at man får ikke hvis man ikke gir. Det flotte er at folk med felles interesser inspirerer og gleder hverandre. 

Det fine er også at man kan dele øyeblikk i "sanntid", noe skjer her og nå, og så kan man knipse i vei, og legge ut med én gang. Man kan trygt si at instagram og andre sosiale medier kan bidra til økt nærvær, deling og økt bevissthet om ens liv her og nå, om det fine, vakre øyeblikket. Det behøver ikke alltid være så "fint" øyeblikk heller, noen ganger er livet mer påtrengende enn vi ønsker, noen ganger vil vi rømme unna det som skjer, men kanskje kan deling av bilder gi oss kommentarer som hjelper oss i en vanskelig livssituasjon. Jeg ser at det er mange med alvorlige sykdommer og et vanskelig liv, som deler, og som får masse repsons ved at de får masse følgere som byr på kommentarer og hjerter i fleng. 

Det sies ofte at vi lever i et veldig kaldt samfunn, men jeg er nå ikke sikker på det. Jeg syns det er utrolig mye varme blant folk, og mange deler rundhåndet av sin empati og godhet. 

Noen tror at internett og sosiale medier øker avstanden mellom folk, at folk lever livene sine på nett, men jeg tror det ofte kan være motsatt. At internett og sosiale medier øker nærheten. Verden har blitt "mindre", folk får kontakt med mennesker de aldri ellers ville møtt, og det som også skjer: Folk fra internett møter hverandre i det virkelige livet. Vennskap oppstår!

For et par måneder siden sto det i en melding på instagram at man kunne tagge bildet sitt med hasjtag #instatements. Jeg gjorde det av og til med de bildene jeg syns hadde noe ved seg. Plutselig i forrige uke fikk jeg beskjed om at bildet mitt hadde blitt plukket ut og nå var stilt ut i Oslo rådhus sammen med mange andre bilder. Jeg ble veldig positivt overrasket. Det var ett vinnerbilde, og så var det oss seks andre som fikk "hederlig omtale", og det er jo veldig gøy at vi ble plukket ut blant fem tusen andre. 

Bildet jeg deltok med ligger øverst her.  

Nå var disse bildene en bitteliten del av en stor utstilling der Norges første instagram-utstilling var arrangert. Seks fotograferer hadde slått seg sammen og laget utstilling. De kaller seg selv amatørfotografer. Jeg tror de hadde leid Rådhusgalleriet allerede for ett år siden, og forberedt dette grundig. Jeg må si at jeg ikke var klar over omfanget av denne utstillingen. 

Det er klart at når man hører at ens bilde henger i rådhuset, ønsker man å se det og dessuten se hele utstillingen. Jeg kom meg til Oslo rådhus, og møtte tre varme, flotte kvinner som var tre av utstillerne. De viste meg bildene sine, jeg tok bilder, og det var utrolig artig. I tillegg ble bildene vist på storskjerm og jeg hadde også fått med ett til av mine der.

Det hele var rett og slett KULT!

Nå liker jeg å få nye tanker om ting. Jeg innrømmer at jeg ikke helt har klart å ta mobilbilder veldig alvorlig som "ordentlige" bilder, og denne forestillingen fikk jeg stukket hull på denne formiddagen. Jeg ble helt overrasket over hvor bra dette var. Jeg så jo at mitt som var hentet fra Instagram ikke hadde tålt å bli veldig forstørret, men hva gjorde vel det? 

For meg ble dette en vekker, en forståelse for at kunstneriske uttrykk IKKE er avhengig av dyre kameraer. Dessuten er sosiale medier som dette for "folk flest". Og er det ikke flott? Foto er ikke bare for en liten, engere krets, foto er for alle.  Foto er for folk flest. Alle kan ta gode bilder, uttrykke seg gjennom et kamera. Jeg ser det på gatene også, mange ser ned, opp, til siden som om de leter etter noe. Ja, de leter etter fotomotiver som de kan forevige med sin mobil, og dele med alle andre på instagram. 

Mens jeg beundret utstillingen, slo det meg at liten informasjon i et bilde noen ganger fremmer et helt nytt og flott uttrykk. Det er ikke alltid det er ønskelig med slike detaljer som digre speilreflekskameraer kan frembringe. 

Dessuten opplevde jeg noe veldig fint: Damene fortalte meg om app'er, og jeg hadde noen spørsmål, og de svarte så villig på det. Ingen gjerrighet, ingen konkurranseånd, men en varm vilje til å dele.  Jeg spurte "hvordan får jeg bildene fra Mac'en min til instagram". Ja, jeg pleier å legge dem først på facebok, og så laster jeg dem derfra, egentlig veldig tungvint. Men så var det altså et varmt menneske som sa : "du kan bruke smugmug". Åh, TAKK sier jeg til deg som fortalte meg dette, hvis du leser her. Det var helt genialt. Man legger bildene på smugmug på dataen(laster ned programmet), og har programmet/applikasjon på mobil/nettbrett og kan bare ta det derfra fordi de er synkroniserte.

Da jeg tittet og tok bilder var det disse ordene som slo meg: Følelser, kreativitet, lys, farger, magiske uttrykk, glede, annerledeshet, nye vinkler og øyeblikk.  Jeg ble både berørt og rørt. 

Her kommer bilder fra utstillingen med navn til de som har tatt bildene: 

 Her står jeg med Elisabeth Østreng (t.v) og Heidi Biørnstad (t.h.)

Plakaten

Heidi Biørnstad og Elisabeth Østreng

Her er vi som ble plukket ut i "Instaments" konkurranse med vinnerbildet øverst. 

 Midt bilde henger nederst i midten og her: 

Dette er vinnerbildet av sisseljm på instagram (Sissel Miller) som har en feed verdt å følge på instagram. Dette bildet er helt nydelig, vakker komposisjon og nydelig lys og enkelt, speilingen topper bildet. 

Så kommer det bilder fra de ulike utstillerne. Alle var fine på

 hver sin måte, og det var utrolig artig og inspirerende å se 

de ulike uttrykkene. Det er tilfeldig hvor mange jeg har

tatt med fra hver utstiller: 

Her er et utvalg av Heidi Biørnstads vakre bilder: 

Her er et utvalg av Elisabeth Østrengs bilder: 

Her er Toril Gammelsæters bilder: 

Her er et utvalg Stine Moe Engelsrud sine bilder:

Kristin Morseth og Per Ove Haddal stilte ut sammen: 

 Kristin Morseths spennende bilde:

 Kristin Morseths bilder:

 Per Ove Haddals helt nydelige bilder:

Her er litt tilfeldige bilder: 

 Elisabeth Østreng og Heidi Biørnstad

Toril Gammelsæters bilder: 

 Sara var med

 Her står jeg ved veggen med de syv bildene

Og her har utstillerne til og med tatt med et annet av bildene 

mine rullerende på storskjerm!

Jeg sier TUSEN TAKK til dere som har plukket ut mitt bilde, 

og at jeg fikk være med på denne fantastiske utstillingen! 

Takk til dere som besøker bloggen min, og jeg håper at dette 

inspirerer både til å ta og å dele bilder på instagram eller 

andre steder!

Jeg har levd en hel uke som bohem--- en spesiell og artig opplevelse i Lund og omegn

Bildene av dette området er fra et strøk i nærheten av Malmø som heter Jakriborg. Det er omtrent umulig å finne fram med GPS og også med å spørre folk. Det var helt folketomt så å si for jeg var oppe grytidlig.

Hele turen var en "bohemtur" med Sigmund som er student, og som skulle ta en ukes doktorgradskurs i universitetsbyen Lund. Det mest fascinerende var å være i en by der halvparten av befolkningen er studenter, så vi var omgitt av unge mennesker overalt. Det ga en deilig foryngende følelse, som jeg klarte å holde på i noen dager, selv om jeg så at vi skilte oss ut på espresso kafeen der ungdommene satt med PC'ene sine, med mobiler,  i stoler, på sofaer med mange ulike tilberedte kaffetyper og følge av de beste bakervarer. Det var det noen muffinsfristelser som jeg ikke klarte å gå helt forbi! haha:)

Så jeg var med. Og det hotellet vi bodde på var bare en helt utrolig opplevelse. For å si det sånn. Det er ikke hotellet man besøker to ganger, men det var interessant. Først fikk vi et rom som var så lite at vi fikk ikke plass til bagasjen engang. Sigmund fikk beskjed at vi måtte vente ett døgn for å få vite om vi kunne skifte rom. Men så bidro jeg litt, og da fikk vi et stort businessrom, ikke særlig mange kronene mer enn det lille, men det lå innerst i en tom, stille korridor. Og i det store rommet bodde jeg nesten alene i en uke, og ikke kom jeg meg noe sted, ikke var det TV, det trådløse nettverket var den største nedturen. Men jeg tenkte gode tanker, jeg kan nesten kalle det for egenoppfunnet meditasjon, funket veldig bra. Vi brukte to overnattinger hver vei fra Oslo til Lund, og de som ikke skjønner det, helsa mi er nokså skranten. Det interessante på hotellet var at det var ikke noe a ala carte...det var i det hele tatt ikke noen restaurant, det var mer et rom med pinnestoler, trebord, og det var dagens ene matrett hver dag, og det var dårlige greier. Men det førte jo til at jeg fikk smakt på indisk mat og noen brødskiver i sentrum av byen. Siden jeg var mye alene, ble jo lykkestundene som enten var fotografering eller shopping av stor betydning.

Og de sykler i Lund, overalt sykles det, unge mennesker overalt. Det var varmt, utenom på hotellrommet der var det kaldt, og der kunne vi ikke få det varmere fordi de ikke hadde kommet dit hen at sentralvarmen skulle på, det var for varmt ute. Men på vårt rom var det hull i et vindu, så det ble nokså kjølig.

Jakriborg som husbildene her kommer fra, var jo en perle, en vintage landsby, bygd etter Hansastilen som vi kjenner fra 1200-tallet. Det var fornøyelig, fargerikt og eksentrisk å ta bilder av disse klokka 7 om morgenen før folk hadde våknet. Sigmund skulle være på studiet klokka 8.30, og da rakk vi litt foto mens Lund våknet til liv. Ja, så var vi i den botaniske haven, som selvsagt ikke kunne oppvise særlig til blomsterprakt, men det er jo en helt egen stemning med store trær tynget at blader som med krefter holder dem fast. Så ikke ut til at løvet var klart til å dale ned på bakken, jo, noen gjorde det, kommer noen bilder fra det også. Da det var en stor dam med ender, svaner og til og med den litt sjeldne og sky sivhøna, hadde jeg feil objektiv, så der ga jeg opp å få til noen bilder.

Og så var det Lund Domkirke, den var fantastisk, og selvsagt et supert fotomotiv. Jeg brukte vidvinkel og jeg tror det kalles distortion når kirken blir skeiv både her og der. Den ble liksom litt ute av proporsjoner. Jeg tok også bilder inne, og med mitt fotoapparat ble de kanskje bra fordi apparatet tåler å ta bilder i svært dårlig lys. Jeg tror det var gudstjeneste i en del av kirken, men de måtte jo holde på, jeg listet meg, og det satt en vakt der som slettes ikke så ut til å ville stoppe meg. Han var nok stolt av Lund domkirke som er veldig gammel. Bygd på 1100 tallet.

Sentrum består blant annet av banegata med jernbanen og flere kafeer og restauranter, det var en skikkelig stemningsfull del av Lund. Jeg har faktisk håp om å komme dit igjen, og da må jeg utforske mer av denne gaten og andre bilfrie smågater rundt med en egen stemning.

Det skal innrømmes at jeg liker en god blanding av det åndelige og det mer prosaiske, så noen få timer på et par kjøpesentre gjorde susen og kofferten var nok litt fullere ved hjemreise. Jeg håper på en tur dit til, det er forresten stedet der Sigmund skal disputere, men jeg håper jeg kommer dit før da. Da skal jeg bo annerledes, og ha mer tid med Sigmund.

Her var espresso kafeen, veldig hyggelig og annerledes for to aldrende mennesker.

Dette bildet ble jo litt artig. Jeg skulle ha Sigmund i midten, men det ble litt søtt da Sara tittet fram fra høyre der. Stubbene var jo enorme, har aldri sett så digre trær. Større en største tre blant bøketrærne i Larvik også.

 

 Sara er så vakker, så god, fin og snill. Hun kan tas med overalt, ikke bjeffer hun i utide, og tar livet med ro. Hun har til gjengjeld fått agilitytrening da vi kom hjem.

Tusen takk til deg som er innom bloggen min, som leser og blar deg helt helt, det er veldig hyggelig. Ønsker deg en fortsatt fin høstuke!