Å vinne fotokonkurransen i Ski kommune og internasjonale konkurranser samtidig som jeg knuger Hans Børlis ord inntil meg

Det er alltid morsomt når bildene mine oppnår en eller annen form for anerkjennelse. Jeg sendte inn tre bilder til Ski kommunes fotokonkurranse helt på tampen av tidsfristen. Så vant jeg denne august månedens fotokonkurranse. Det er ekstra morsomt å vinne noe som arrangeres lokalt.  Dessuten var det veldig mange gode bilder med denne gangen.

Bildet heter "Kjærlighetsmøte i Midtsjøvann". Det ligger her på facebok, og også på kommunens hjemmesider:

https://www.facebook.com/136882309844737/photos/a.136882643178037.1073741827.136882309844737/261791387353828/?type=1&theater

De siste dagene mine har jeg hatt hellet med meg. Jeg vant også med et bilde av trådsneller på en internasjonal gruppe med flere tusen medlemmer.  Først så kom jeg til finalen med 30 stykker, deretter kom jeg blant topp seks. Veldig morsomt.

Deretter kom jeg som topp 30 med bilde av sopp:

Her er trådsnellen:

 Her er soppen:

Det er ikke sånn at jeg vinner veldig ofte, men jeg hadde kanskje noen bilder nå som er tatt i sommer.
Jeg tenker alltid ydmykt på hvor fint det er å få litt sånn oppmerksomhet, særlig når jeg med min sykdom nesten bruker krefter jeg ikke har på å få tatt bilder.

Det er et dikt av Hans Børli som sier det meste om hvordan jeg forholder meg i livet mitt, hvor mye jeg omfavner alt av de gode tingene som skjer, og disse ordene har jeg med meg hele tiden:

MINNENE

Ta det med deg!

Det minste av grønt som har hendt deg

kan redde livet ditt en dag

i vinterlandet.

Et strå bare,

et eneste blakt lite strå

fra sommeren ifjor

frosset fast i fonna,

kan hindre skredets

tusen drepende tonn i

å styrte utfor.

Hans Børli

Så dette diktet har jeg med meg overalt, og jeg tenker at ting som skjer kan

sammenlignes

med dette eneste strået, som er blakt, fra fjorårets sommer, som er frosset

fast i fonna og

som kan hindre skredets tusen drepende tonn i å styrte utfor. 

Sååå vakkert, så klokt. Jeg har så tro på slik livsvisdom, at det gjelder å

notere seg alt av

gode ting som skjer, det får oss til å omfavne og verdsette livet. Har man

ikke evnen til å se

dette "ene blake strået" må det veldig mye til før en person kan føle glede.

Ser man alle de

små, gode tingene kan man føle livsglede hver dag.

Så jeg trenger ikke vinne en fotokonkurranse for å oppleve livsglede, jeg

knuger til meg alt,

absolutt alt jeg klarer av de gode tingene. 

Takk for at du besøkte bloggen min. 

Det minimale er en utfordring--det store som skjer i verden er en enda større utfordring, men er det noe vi kan gjøre? JA!!

 Det var i sommer en gang. Tror det var den ene dagen det regnet at jeg fant ut at jeg skulle prøve meg på inne-fotografering av de mer små ting. Minimalisme skulle jeg prøve meg på. Siden dette er første forsøk, ble jeg ganske fornøyd. Samtidig innser jeg at det er ikke bare å legge ting i en haug på et bord, og så fotografere, men må ville noe med det man gjør, altså ha en tanke bak. Dette skal jeg øve mer på.

Så går livet sin gang, for noen av oss i små steg. Samtidig skjer det ting ute i verden som berører. Jeg er en av dem som har brukt min facebokprofil til å ha et svart bilde der jeg har skrevet under :

"Black profiles all over Facebook to honor  the courageous 

work of the late James Foley and all other journalists and 

photographers who gave their lives for the benefit of free  

Information!" 


Så leste jeg selvsagt lange debattråder om "fenomenet på facebook", og det ble så mange argumenter, at jeg ville bare holde fast i mitt valg. Det at ekstremister dreper, halshogger en amerikansk journalist, er grusomt. Det er ikke noe mindre grusomt at det drepes barn i Syra, i Gaza, og at uskyldige liv går tapt. Noen trodde at med det sorte profilbildet, mente man at det var viktigtere med den ene journalisten, men James Foley er en representant for alle de journalister som er med å synliggjøre hva som skjer i vår verden, det er de som prøver å bevare ytringsfriheten, la informasjonen flyte mellom landene slik at vi alle kan få delta i hva som foregår. Personlig kunne jeg hatt et svart bilde for hver dag, et for James Foley, ett for de uskyldige barna i Gaza som blir drept.  Et for undertrykkingen av de homofile som mange liker å tro ikke skjer lenger, men som fortsatt foregår i befolkningen. Et for måten ME-pasientene blir behandlet på i deler av helsevesenet. Et for de alvorlig syke som ikke får hjelp, for syke generelt, for de fattige, for tiggerne i landet vårt. Ja, verden er et sted der lidelsene er omfattende. Jeg ville hatt et svart bilde for all lidelsen som påføres dyra våre og med håp om at vi får et bedre dyrevern i Norge. Det er for mange uakseptable ting som skjer i forhold til dyrehold. 

Jeg ville hatt et sort vindu for deg som en gang var en venn, som ble borte fordi...? man til slutt ikke skjønte hvorfor det ble sånn.

Et sort vindu for alle barna som blir ofre i en skilsmisse, og der barnet ikke får møte begge sine foreldre. 

Et vindu for de eldre som kommer på et sykehjem der de føler at de mister selvbestemmelsesretten og råderett over eget liv, der man med et våkent sinn og en skrøpelig kropp blir behandlet dårlig, oversett, ja, ikke sett. Noe som er det viktigste for alle "å bli sett". 

Et vindu for alle single uføretrygdede som skal klare seg på så lite med penger at det nesten ikke går rundt, samtidig som helsa er skral. 

Og et kjempestort sort bilde som symbol på alle som har mistet noen av ulike grunner og som bærer på en stor sorg. 

Et stort ett for alle som ikke har valgt en alenetilværelse, det vil si de ensomme. Vi kunne sikkert ha organisert samfunnet bedre så ensomheten ble mindre, og så de som trengte noen venner, barnepass, noen tanter ville kunne få glede av hverandre.  

Jeg ville aldri ha satt et sort bilde i sorg over at Frp ikke får gjennomslag for sin politikk, at de ikke har fått has på bomstasjonene, ja, det er faktisk kommet flere  bomstasjoner etter at de begynte i regjeringen. Nok av det, Frp fortjener ikke mange ordene i min blogg. 

Men om vi føler oss maktesløse når vi ser tragediene presenteres i kø over TV-ruta, så kan vi alltid gjøre noe der vi er, vi kan tenke ekstra hardt på de som går igjennom tøffe tider, vi kan gi litt penger til et godt formål, vi kan engasjere oss i politikken, stemme fram dem som har omsorg for de som lider i vår verden enten det er i Norge eller utenfor våre grenser. Jeg tror at bare ved at vi er engasjert, har vi bidratt til å løfte fram en sak som er viktig.  Dette var noen kjappe refleksjoner siste dagen før det er helg og snart siste sommeruka der august går mot slutten.  

Bildene har jo litt symbolikk i seg: Tårene som kan bety at vi gråter over lidelsene, klokka som går, der tiden renner bort, der vi kunne gjort noe verdifullt kanskje, tegnestiftene som symbolet på smerte. Trådsnellene øverst, noe med motsetninger som finner hverandre, knytter kanskje bånd, deler "tråder" med hverandre, så blir det en nærhet i det. 
Og så er det det lille enslige trådnøstet, som får meg til å tenke på noe som er alene, men likevel samlet, trådene ligger så fint inntil hverandre. 
En globus som speiler seg, det er VERDEN, hele verden, alle delene av verden som utgjør vår fantastiske jord, der det skjer mye av alt, også av de gode tingene. For de gode tingene skal vi aldri glemme, det er dem som holder oss oppe. 

Et speil? Ja, et speil...vi kan speile oss, og vi kan bruke speilet symbolsk som at vi mennesker speiler oss i hverandre. 

Til slutt var det den lille, gamle klokka...TIDEN, TIDEN...den vi noen ganger føler at vi har for mye av, mens andre ganger vil vi stoppe den, ja, TIDEN altså, vi vil bare holde om den, gjerne stoppe den om mulig, det er da livet er godt med oss, det er da vi føler at livet øser utover oss av sitt overflødighetshorn, men tiden er uansett tveegget, vi vet aldri hva den vil bringe, hva den vil gjøre med oss, hvor lenge vår egen tid er igjen av livet, og vi vet aldri når en time vil føles som en uke og når den kanskje kjennes som det har gått noen minutter. Nei, TIDEN er en uforutsigbar størrelse, nesten umulig å forholde seg til, og ekstra smertelig med tiden hvis man enten liker å planlegge livet sitt eller kanskje føler at man må planlegge ut fra ulike hensyn som at man f.eks er syk, at man har barn med timeplaner, og smerten kommer når "tidskabalene" ikke går opp. Derfor skulle vi kanskje ikke behøvd å forholde oss så mye til tid og klokka, hva? Er ikke den klokka i veien for mye. Det er kulturer uten klokke, de ser på sola og vet sånn cirka, og de er helt suverene på å tidfeste ting, men så trenger de ikke å vite tiden, for de har funnet en rytme i livet, ja, er ikke det vakkert når noen finner livets rytme slik at de ikke trenger klokka mer, men likevel så kan man ikke unndra seg helt å forholde seg til TIDEN. Noen er jo svært så positive og sier at tiden går ikke, den kommer. Men jeg tør påstå at tiden både kommer og går. 

Vel dette ble litt smått om store ting en grytidlig morgen. 

Vet du, noe av det fineste jeg vet kan kokes ned til en filmtittel, en nydelig film jeg så: "Pay it forward", tanken i denne filmen var noe å lære av. Det går i det store og hele ut på å gi videre noe man får. Det betyr ikke at man skal gi bort nøyaktig det man får, men noe man tenker at en annen vil like å få. Hvis jeg får kjærlighet av en person, så kanskje er det en helt annen person som virkelig trenger at jeg gir av min kjærlighet til vedkommende. Gi det videre det du får. Gi den gleden du får videre. Den dagen du møter noen på toget, trikken eller bussen, der du kommer i prat, der du føler deg løftet når du stiger ut i verden, og skal ta fatt på en ny dag, kanskje huske på at noen ga deg glede på den lille togturen til jobben, og så bruke gleden som et slags "øsekar" som du kan øse av utover dagen til de som kanskje trenger en ekstra oppmuntring. 

Mye av dette er sånn man prøver på når man øver seg på livet, og jeg vet at hele livet består i å øve seg på det. 

Takk for at du tittet innom. Ønsker deg en nydelig helg!

Havet, himmelen, hedersmannen, hunden og høsten

Jeg tror det ble 5 H'er i overskriften. De oppsummerer kort min sommer og det som snart er høst. Dette har vært en fantastisk sommer. Jeg er heldig. Hedersmannen er viktigst. Kjærligheten. Den ene. Jeg vet ikke om vi er kommet i en alder da vi kan snakke om "livets høst", men i så fall håper jeg den blir lang, kanskje noen tiår til og med. Jeg har iallfall funnet han jeg vil gå hånd i hånd med resten av livet. Hunden er et kapittel for seg. Den aller vennligste. Havet og himmelen representerer for meg det uendelige.
Ofte er livet slik at man til tider kjenner på savn. De som er borte, som forsvant......som betydde noe...
Denne sommeren har jeg ikke savnet noen. Det er jeg dypt takknemlig for.

Takk til deg som besøker bloggen min. Håper du er ved godt mot når høsten nærmer seg. Noen syns høsten er befriende. Selv syns jeg høsten bærer melankolien i seg, men som regel er høsten god når sommervarmen har gitt helt slipp, og man kjenner den lune og litt skarpe septemberlufta.

Sensommer, bøker, foto, mann og hund, politikk, botox og stillhet

Det kjennes godt at vi er inne i siste fase av sommeren. Stillheten har senket seg her i min lille hytteverden i Stavern. Det er fortsatt liv på hyttene omkring, men det kjennes fredeligere. Det blir fortere mørkere, det lysner senere på morgenen. Likevel er det varmt i lufta, og jeg hører gresshoppene som er ekstra ivrige i augustmåned.

Jeg har akkurat lest ferdig enda en bok som heter "og så kom du", en nydelig bok som jeg varmt kan anbefale. Det er en debutroman av Kathleen MacMahon. Stillferdig og inderlig bok om temaet som er uuttømmelig: Kjærligheten.

Jeg fotograferer, og legger inn noen bilder fra en liten biltur der jeg plutselig ble interessert i Langang-brua og jernbanebrua og en annen bru. Alt skyldes at jeg er gift med en sivilingeniør som er spesielt interessert i bruer. Det har smittet etter 27 års samliv, ja, så lenge har vi vært sammen, og apropos det. 30. juli hadde vi vært gift i 10 år, og flagget vaiet. Noen lurer på hvorfor vi har vært sammen i 27, bodd sammen i 27 og vært forlovet i 17 og gift i 10 år. Det skyldes sykdom at forlovelsen ble så lang. Min sykdom. Vi feiret bryllupsdagen på indisk restaurant.  Og for 10 år siden hadde vi et lite og vakkert bryllup her på hytta i Stavern.

Tilbake til foto: Ja, det er mange motiver som jeg ikke lenger tiltrekkes av, det er fordi jeg føler at alt er tatt bilder av. Landskap og mer trivielle ting. Du som leser og ikke vet mye om foto, det gjør ikke jeg heller. Men jeg har forstått at det dreier seg om å "fange lyset" (spennende lyssetting av motiver enten med utendørs lys eller lamper inne eller ute), om linjer, mønstre, refleksjoner, lys og skygge. Det handler om å ta bilder av noe trivielt og få det til å se spennende ut, altså andre vinkler. Siden man som regel beveger seg i bil PÅ bruer, har jeg tatt bilder av noen der jeg har stått under brua, og som ligger lenger ned på siden. Og også noen landskapsbilder, dessuten kom plutselig toget, og da måtte jeg ta noen bilder av det også. Bildene er tatt i både Vestfold og Telemark, jeg er ikke sikker på hva som ligger hvor.

Hunden min, Sara, er i fin form, hun trener agility, og i går måtte jeg filme henne sammen med Sigmund under trening.

Selv om livet mitt fra bloggens og faceboksida ser riktig lyst ut, så må man vite at folk bretter ikke ut livet sitt i slike fora uten å ha noen grenser. Det er mye som ligger på meg og tynger. Jeg har ting å tenke på slik de fleste har, og jeg sliter med smerter og utmattelse. Det vet de som kjenner meg fra før av, ingen grunn til å utbrodere.

Hvordan kan jeg ta bilder når jeg er syk? Fordi jeg har en som bærer for meg, en stolsekk og noen ting til som hjelper meg. Jeg spretter ikke rundt blant fjell og stormer ikke fram på skogsstien. Jeg beveger meg langsomt, slepende, og bruker mye energi på å få festet noen fotomotiver til linsa.

Sensommeren, augustmåned, har jeg beskrevet i flere år her på bloggen, og min oppfatning av den endrer seg aldri. Det er kanskje den vakreste perioden på sommeren, men også den med melankolske over- og undertoner. For meg er det måneden med tid for ettertanke. Det er mye som opptar meg.

Man slutter aldri å være trist over uskyldige liv som må bøte eller ofres på en konflikt i Midtøsten. Så døde Nini Stoltenberg, kroppen hennes tålte ikke mer. Jeg hørte på et intervju med Thorvald og Jens Stoltenberg.  De snakket om mye mer enn sorgen over tapet av datter og lillesøster.

Thorvald Stoltenberg ble spurt om hva han syns om tiggingen i Oslo, og han svarte så jeg ble helt rørt. Han skjønte ikke at folk kunne henge seg opp i "noe så smått". Han sa det jeg har tenkt, at slik vi har det i Norge, så godt, og så klarer vi ikke å se at noen sitter på gata i lut fattigdom og tigger om få slanter. Er vi virkelig så smålige? T Stoltenberg sa at han gikk forbi den samme tiggeren hver gang, og han ga bort noen mynter, og sa: "antagelig betyr denne handlingen mer for meg enn for hun som får disse småpengene". Raus mann!

Livet handler om helt andre ting enn å legalisere segway, øke fartsgrensene, bygge nye veier, få bort bompengene, tiggeforbud og lakrispiper, få vin i butikkene for å nevne noe. Det er vel liten tvil om at Frp er det siste partiet jeg vil stemme på, og jeg syns ikke den nåværende regjeringen har mye å ta æren for av noe som helst. Nå skal det sies at det er mange fine høyrefolk i dette sammensuriumet av en regjering. Det som overrasker meg mest med den nye regjeringen er at den virker så profilløs og tannløs til tross for mange sterke personligheter.

Å bruke begrepet "den nye regjeringen" er nå litt feil. Den har jo sittet snart i ett år.
Det er uansett tre år til nesten valg, og vi får håpe det ikke blir gjort for mye som kan ødelegge landets økonomi. Ja, den største overraskelsen er jo at uføretrygdede og folk med dårlig økonomi ikke skjønner sitt eget beste, og stemmer på Frp. Det høres så bra ut å slippe avgifter, at ting "skal gå over statsbudsjettet", men ingen tanker i hodet på hvor man skal ta pengene fra for f.eks å finanisere disse menneskenes uføretrygd, og videre sykehusene, sykehjemmene og skolene våre. For hvem er "staten", jo, det er de som betaler skatt til den norske stat. Jeg tror vi skal være glade for bompengene, avgifter på røyk og bensin og biler. Det er alltid slik at noen ordninger blir urettferdig for noen, og slik vil det alltid være. Men for det store flertallet trenger staten Norge å få inn penger for å finanisere en velferdsstad. Det meste vil gå inn over skatteseddelen, og det er slett ikke de rikeste som betaler mest skatt hvis noen skulle tro det. Det er ikke Frp og høyre som vil i god Bør Børsons ånd ta fra de rike og gi til de fattige. I tillegg til skattene trenger vi også å få innteker fra andre kilder. Derfor har vi i Norge et avgiftssystem. Alle inntekter skal sikre menneskers rettigheter til de tingene jeg nevnte over som skoler, sykehus, sykehjem, uføretrygd, arbeidsledighetstrygd og alderstrygd. Inntekter til staten muliggjør at folk i vårt land kan gå av med f.eks AFP-pensjon (avtalefestet pensjon) for de mellom 62 og 67 år.

Mange lever i den villfarelse å tro at pengene kan skaffes bare ved å bore etter mer olje, og slik er det ikke, dessuten trenger vi å tenke på fremtidige generasjoner som også skal ha noe å leve av. Det er heldigvis stortingsflertall for å bevare oljefondet.  Økonomi er en komplisert ting, iallfall for meg, men jeg ønsker et rettferdig samfunn, jeg ønsker et Norge som tar vare på alle. Jeg mener også at vi i tillegg til å ta vare på "våre egne" også har råd til å gi U-hjelp. Noen tror at det er en motsetning mellom å hjelpe "våre egne" og å hjelpe de som lider i andre land. Norsk bistand har min fulle støtte. Dyrevern er også svært viktig for meg. Det foregår mishandling av dyr, noen blir drept på bestialsk måte. Det er ikke mange dager siden en liten hundevalp hadde blitt druknet. Folk setter fra seg katten sin et eller annet sted og drar på ferie. Slikt som dette må ikke fortsette. Jeg vet ikke hvilket parti som har vilje til å gjennomføre bedre ivaretakelse av dyra våre. Frp snakker om dyrepoliti, men jeg er ikke så naiv at jeg tror at det partiet vil være foregangsfolk for et aktivt dyrevern.  Kanskje miljøpartiet det grønne vil kunne yte mest for å ta vare på dyra våre.

Jeg har kommet i en fase i livet der jeg har begynt å kjenne og tenke på aldringen. Det er slik at vi blir forberedt på å bli ungdom, voksne, på tiden vi kan få barn og mye mer. Men ingen forbereder oss på livet etter 50. Det har jeg lyst til å skrive eget blogginnlegg om senere en gang om jeg tør!  Jeg kan kun skrive på vegne av kvinner, og det er mye vi gjennomgår etter 50 som iallfall ikke jeg visste om. Ja, jeg har fått et lite virkelighetssjokk, og føler at kvinner over 50 er en forsømt gruppe. Eneste jeg ser er av og til reklame for noe naturmedisin som skal "redusere plagene i overgangsalderen", noe med "har du nattesvette, er sliten"..osv...så er ..ja, og så er det noe som heter "EVELLE", en slags "vindundermedisin som skal fjerne rynker på INNSIDEN, hvordan skal det gå til?  Og hvem har sagt at det er usunt å ha rynker når man blir eldre? Det er naturlig. Men slike naturlegemidler har liten vitenskapelig dokumentasjon, så de baserer seg på noe syltynne greier som vanligvis betegnes som "tro". Å tro på ting kan i seg selv ha en liten effekt, men antagelig må aldring få gå sin gang om man ikke går mer drastisk til verks med plastiske operasjoner, botox osv. Jeg har full respekt for at folk velger slike løsninger altså, men jeg tror vi trenger noen som står fram og fronter et syn der kvinnen er vakker i alle aldre uavhengig av kunstig hjelp for å se yngre ut. Skjønnhetsidealet har jo tatt helt av i vårt samfunn. Det er jo svært unge jenter som vil ha botox og generelt "pynte" på ting. Trist.

Det beste med livet mitt akkurat nå er at jeg har det fredelig og godt. Jeg har funnet ut at å fare litt stille fram er veldig bra. Å tie er heller ikke verst. Jeg håper jeg har blitt klokere med årene.

Så alt i alt kan jeg si at i sommerens siste fase har jeg funnet tid for mye ettertanke. Jeg har også mye tanker om vennskap, om gjensidighet i relasjoner og viktigheten av at forhold bygges på likevekt og tillit. Det er jo slik at mye har man tenkt på i mange år, men så utvides dybden og innsikten i de tanker man allerede har tenkt på en stund.

Vel, dette var et lite blogginnlegg en tidlig søndagsmorgen første uka i august. Og her følger noen bilder av bruer og landskap:

 Utsikt over Langangen

 Sara er med

Dette er forskaling til støping av tunnellportal. Tunnelen sto litt lenger bort. Jeg måtte gå forbi sånn forbudtskilt for å komme meg inn der: 

Dette er tatt med utstikt over Farrisvannet

Tusen takk til deg som er innom bloggen min!  Håper du skal gjøre noe fint resten av sommeren!!