Det minimale er en utfordring--det store som skjer i verden er en enda større utfordring, men er det noe vi kan gjøre? JA!!

 Det var i sommer en gang. Tror det var den ene dagen det regnet at jeg fant ut at jeg skulle prøve meg på inne-fotografering av de mer små ting. Minimalisme skulle jeg prøve meg på. Siden dette er første forsøk, ble jeg ganske fornøyd. Samtidig innser jeg at det er ikke bare å legge ting i en haug på et bord, og så fotografere, men må ville noe med det man gjør, altså ha en tanke bak. Dette skal jeg øve mer på.

Så går livet sin gang, for noen av oss i små steg. Samtidig skjer det ting ute i verden som berører. Jeg er en av dem som har brukt min facebokprofil til å ha et svart bilde der jeg har skrevet under :

"Black profiles all over Facebook to honor  the courageous 

work of the late James Foley and all other journalists and 

photographers who gave their lives for the benefit of free  

Information!" 


Så leste jeg selvsagt lange debattråder om "fenomenet på facebook", og det ble så mange argumenter, at jeg ville bare holde fast i mitt valg. Det at ekstremister dreper, halshogger en amerikansk journalist, er grusomt. Det er ikke noe mindre grusomt at det drepes barn i Syra, i Gaza, og at uskyldige liv går tapt. Noen trodde at med det sorte profilbildet, mente man at det var viktigtere med den ene journalisten, men James Foley er en representant for alle de journalister som er med å synliggjøre hva som skjer i vår verden, det er de som prøver å bevare ytringsfriheten, la informasjonen flyte mellom landene slik at vi alle kan få delta i hva som foregår. Personlig kunne jeg hatt et svart bilde for hver dag, et for James Foley, ett for de uskyldige barna i Gaza som blir drept.  Et for undertrykkingen av de homofile som mange liker å tro ikke skjer lenger, men som fortsatt foregår i befolkningen. Et for måten ME-pasientene blir behandlet på i deler av helsevesenet. Et for de alvorlig syke som ikke får hjelp, for syke generelt, for de fattige, for tiggerne i landet vårt. Ja, verden er et sted der lidelsene er omfattende. Jeg ville hatt et svart bilde for all lidelsen som påføres dyra våre og med håp om at vi får et bedre dyrevern i Norge. Det er for mange uakseptable ting som skjer i forhold til dyrehold. 

Jeg ville hatt et sort vindu for deg som en gang var en venn, som ble borte fordi...? man til slutt ikke skjønte hvorfor det ble sånn.

Et sort vindu for alle barna som blir ofre i en skilsmisse, og der barnet ikke får møte begge sine foreldre. 

Et vindu for de eldre som kommer på et sykehjem der de føler at de mister selvbestemmelsesretten og råderett over eget liv, der man med et våkent sinn og en skrøpelig kropp blir behandlet dårlig, oversett, ja, ikke sett. Noe som er det viktigste for alle "å bli sett". 

Et vindu for alle single uføretrygdede som skal klare seg på så lite med penger at det nesten ikke går rundt, samtidig som helsa er skral. 

Og et kjempestort sort bilde som symbol på alle som har mistet noen av ulike grunner og som bærer på en stor sorg. 

Et stort ett for alle som ikke har valgt en alenetilværelse, det vil si de ensomme. Vi kunne sikkert ha organisert samfunnet bedre så ensomheten ble mindre, og så de som trengte noen venner, barnepass, noen tanter ville kunne få glede av hverandre.  

Jeg ville aldri ha satt et sort bilde i sorg over at Frp ikke får gjennomslag for sin politikk, at de ikke har fått has på bomstasjonene, ja, det er faktisk kommet flere  bomstasjoner etter at de begynte i regjeringen. Nok av det, Frp fortjener ikke mange ordene i min blogg. 

Men om vi føler oss maktesløse når vi ser tragediene presenteres i kø over TV-ruta, så kan vi alltid gjøre noe der vi er, vi kan tenke ekstra hardt på de som går igjennom tøffe tider, vi kan gi litt penger til et godt formål, vi kan engasjere oss i politikken, stemme fram dem som har omsorg for de som lider i vår verden enten det er i Norge eller utenfor våre grenser. Jeg tror at bare ved at vi er engasjert, har vi bidratt til å løfte fram en sak som er viktig.  Dette var noen kjappe refleksjoner siste dagen før det er helg og snart siste sommeruka der august går mot slutten.  

Bildene har jo litt symbolikk i seg: Tårene som kan bety at vi gråter over lidelsene, klokka som går, der tiden renner bort, der vi kunne gjort noe verdifullt kanskje, tegnestiftene som symbolet på smerte. Trådsnellene øverst, noe med motsetninger som finner hverandre, knytter kanskje bånd, deler "tråder" med hverandre, så blir det en nærhet i det. 
Og så er det det lille enslige trådnøstet, som får meg til å tenke på noe som er alene, men likevel samlet, trådene ligger så fint inntil hverandre. 
En globus som speiler seg, det er VERDEN, hele verden, alle delene av verden som utgjør vår fantastiske jord, der det skjer mye av alt, også av de gode tingene. For de gode tingene skal vi aldri glemme, det er dem som holder oss oppe. 

Et speil? Ja, et speil...vi kan speile oss, og vi kan bruke speilet symbolsk som at vi mennesker speiler oss i hverandre. 

Til slutt var det den lille, gamle klokka...TIDEN, TIDEN...den vi noen ganger føler at vi har for mye av, mens andre ganger vil vi stoppe den, ja, TIDEN altså, vi vil bare holde om den, gjerne stoppe den om mulig, det er da livet er godt med oss, det er da vi føler at livet øser utover oss av sitt overflødighetshorn, men tiden er uansett tveegget, vi vet aldri hva den vil bringe, hva den vil gjøre med oss, hvor lenge vår egen tid er igjen av livet, og vi vet aldri når en time vil føles som en uke og når den kanskje kjennes som det har gått noen minutter. Nei, TIDEN er en uforutsigbar størrelse, nesten umulig å forholde seg til, og ekstra smertelig med tiden hvis man enten liker å planlegge livet sitt eller kanskje føler at man må planlegge ut fra ulike hensyn som at man f.eks er syk, at man har barn med timeplaner, og smerten kommer når "tidskabalene" ikke går opp. Derfor skulle vi kanskje ikke behøvd å forholde oss så mye til tid og klokka, hva? Er ikke den klokka i veien for mye. Det er kulturer uten klokke, de ser på sola og vet sånn cirka, og de er helt suverene på å tidfeste ting, men så trenger de ikke å vite tiden, for de har funnet en rytme i livet, ja, er ikke det vakkert når noen finner livets rytme slik at de ikke trenger klokka mer, men likevel så kan man ikke unndra seg helt å forholde seg til TIDEN. Noen er jo svært så positive og sier at tiden går ikke, den kommer. Men jeg tør påstå at tiden både kommer og går. 

Vel dette ble litt smått om store ting en grytidlig morgen. 

Vet du, noe av det fineste jeg vet kan kokes ned til en filmtittel, en nydelig film jeg så: "Pay it forward", tanken i denne filmen var noe å lære av. Det går i det store og hele ut på å gi videre noe man får. Det betyr ikke at man skal gi bort nøyaktig det man får, men noe man tenker at en annen vil like å få. Hvis jeg får kjærlighet av en person, så kanskje er det en helt annen person som virkelig trenger at jeg gir av min kjærlighet til vedkommende. Gi det videre det du får. Gi den gleden du får videre. Den dagen du møter noen på toget, trikken eller bussen, der du kommer i prat, der du føler deg løftet når du stiger ut i verden, og skal ta fatt på en ny dag, kanskje huske på at noen ga deg glede på den lille togturen til jobben, og så bruke gleden som et slags "øsekar" som du kan øse av utover dagen til de som kanskje trenger en ekstra oppmuntring. 

Mye av dette er sånn man prøver på når man øver seg på livet, og jeg vet at hele livet består i å øve seg på det. 

Takk for at du tittet innom. Ønsker deg en nydelig helg!