Det hender at man leter etter noe, så finner man noe helt annet. Helgen var innrammet av lav sol, varmt til å være november og det sydet av mennesker ute i gater, på utekafeer og brygger. Jeg ville fotografere. Så midt i fotograferingen ble jeg bare dratt inn i tanker om vennskap, om gjensidighet og mangel på det. Relasjoner som er livsviktige for oss mennesker. Det er bildet over, ja, opplevelsen. Jeg sto der og fotograferte noe helt annet, fikk øye på en kvinne som vinket og snakket i mobil. Noen minutter senere kom den andre kvinnen. Jeg ble stående fjetret, og begynte å fotografere. Øyeblikkene da to mennesker møttes i vakker, varm gjensidighet. Det var en omfavnelse så nydelig, så ekte, så bramfri, så varm, og den varte så lenge. Kanskje unorsk? Jeg hørte tonen mellom dem. Ektheten. Gleden over gjensynet. Jeg falt i tanker om eget liv, om vennskap og om relasjoner. Hvor ofte opplever vi det betingelsesløse vennskapet. Fins det? Hvor ofte blir vi tatt akkurat som vi er?
Til tross for at vi alle lengter mot det samme: Nærhet til andre mennesker, er det mye som skjer som gjør at ting kan bli vanskelig. Hvordan inkludere, innlemme andre i et fellesskap, i en gruppe, i et vennskap? Hvor viktig er det ikke å ikke ta hverandre som en selvfølge. Å ta et menneske for gitt skal man aldri gjøre. Om noen gir deg mer enn du har bedt om, ta det imot, vern om det med takknemlighet, og ikke still for mange spørsmål om hvorfor.
Mens jeg sto der, strømmet minner på av ord som: "syklubben vår er full", "du skal få komme i min bursdag hvis jeg skal feire stort" (men altså ikke lite), "du må delta mer for å få være med". Jeg tenkte mye på gruppesamlinger av ulikt slag, der det forventes en stereotypi, en konformitet for at man skal gli inn. Man skal ikke være for mye av det ene eller det andre, man må bare sørge for å passe inn for ikke å bli ekskludert. Man må ikke snakke for mye, ikke for lite, man må lytte, stille oppfølgende spørsmål. Man må ikke gi for mye av seg selv, ikke for lite, man må ikke gi for dyre gaver, men ikke for billige. Man må rett og slett passe inn. Og man må ha omtrent samme behovene for hverandre, man må ikke være klamrete, da blir man tatt for gitt.
Vemod kjente jeg på denne novemberdagen. Jeg husket også på nærheten jeg har opplevd, der jeg har følt meg SÅ velkommen, blitt berørt og rørt over å ha blitt tatt imot.
Jeg fikk likevel tanker om hvordan vi behandler hverandre. Jeg tenker ofte på hvordan jeg behandler andre. Hvordan jeg tar imot folk i mitt liv. Jeg tenker ofte på hvordan det er å få nye venner etter fylte 50. Var det lettere da vi var yngre? Jeg tror det. Kanskje blir man mer kresen med årene. Kanskje er det bra, kanskje ikke. Generøsitet og det å ta folk som de er, det er en kunst, tenker jeg.
Det aller viktigste: Å bli sett og det å se andre mennesker. Det er alt hva det handler om. Da må man være åpen, mottakelig og ikke for kritisk.
Jeg legger ved et bilde til som for meg handler om det å stå utenfor. En kafé, et sydende fellesskap, jeg tok bilde og kjente på følelsen av å stå utenfor. Det gjorde ikke noe for rett ved min side hadde jeg Sigmund. Hva med de som ikke har noen? Hva med de som mister noen. Livet kan jo være så skjørt, så uendelig skjørt.
Jeg har funnet ut at det å gå rundt med et fotoapparat er i seg selv kontaktskapende. Man møter fellesskap og man møter ensomhet. Jeg tror at jeg lærte meg å se og sanse ting på en helt annen måte da jeg for alvor begynte å fotografere.
Bildene nedenfor ble tatt i helgen, på Fetsund lenser og i Oslo. Noen lurer på hvordan jeg får fotografert når jeg har ME, det kan jeg komme tilbake til. Jeg sleper meg rundt med stolsekk og bærehjelp og litt annet. Vi må huske at virkeligheten kan være helt annerledes enn hva man tror av et førsteinntrykk eller via facebook eller en blogg på nett.
Dette bildet er kanskje finest i sort-hvitt (ovenfor)
Man kommer oppi mange menneskemøter og møter med hund og dyr på tur med fotoapparatet.
Nærhet
en 12 år gammel gordonsetter, en av verdens vakreste hunderaser, syns jeg.
Nærhet
Min Sara
To bestevenner. En eldre mann med sin gamle hund. Nærhet.
Sigmund og Sara
Jeg har en fascinasjon for jernbaneskinner og tog. Kanskje fordi jeg har vært på interrail fem ganger da jeg var ung, ikke vet jeg. Men jeg drømmer om å ta et supervakkert bilde av jernbaneskinner der jeg får fram suget og linjene. Så langt har jeg den drømmen i meg fortsatt.
TAKK til deg som besøker bloggen min. Ta vare på hverandre! Livet er skjørt og det er vakkert!
