Velkommen til bloggen min

søndag 18. august 2013

Hvor ok er det å være hjemme igjen? Om det å drømme. Bilder fra Kristiansand.



En sommer er over, og det er ferien også. Å være hjemme igjen er foreløpig ikke særlig ok da det stort sett er rydding og det å komme i orden som tar tid, samtidig som jeg kjenner et enormt behov for å lade batteriene.

MEN: Jeg har fått nytt bad, og det er vidunderlig. Jeg har sittet i dusjen så lenge og bare nytt det hele. Nå har jeg fått kjøpt tilbehør og alt man trenger til et bad. Det var viktig å kaste det meste av det som er gammelt, altså ting som var utslitt og produkter gått ut på dato. Å komme hjem til nytt bad var virkelig en opptur. Jeg har til og med kjøpt duftlys.

Men å vite at det ligger en høst og en vinter foran meg der jeg er stedbunden, mye sengebunden osv, er ikke lystelig selv om jeg har mangeårig trening. Av erfaring vet jeg at litt ut i september når sommervarmen er helt borte og man kjenner den friske høstlufta,  er det ikke så ille, men det er å gi slipp på sommeren som smerter. Det er ofte overgangene i livet som er tyngst. Da får man bare være nær de man er glad i, og omfavne hverandre, puste dypt og kjenne gleden ved å være til. Det er sånn jeg prøver å gjøre det.

Jeg er lykkelig over at jeg fikk besøkt Kristiansand og dyreparken. Det kan jeg leve på lenge, og at jeg har vært 5 uker i Stavern. Helt nydelig. Sara er frisk. Sigmund er frisk. Jeg er også glad for at Sigmund har avlyst en tur til Østerrike som har stresset meg veldig mye. Han er i full jobb, masse studier, og turen var ikke viktig, og han fant ut at det ble for mye. Da blir det mer ro over alt her hjemme. Jeg trenger ikke stresse med å få noen til å være her, og bli så utmattet som jeg blir av å ha besøk, selv om det å ha besøk er koselig og mine nærmeste venner skjønner situasjonen, likevel presser jeg meg alltid over terskelen for det som er godt for meg. Det har jeg også gjort mye i sommer. Mange vil kanskje si at "det var verdt det", men har man ME er det veldig vanskelig å svare JA på akkurat det spørsmålet. Det beste er om man finner en balanse i aktivitetene så man slipper å bli så syk som man blir når man presser seg mer enn hva godt er. Syke mennesker skjønner nok dette best.

Mens jeg nå lader batteriene kan jeg bruke mine timer på sofaen til å gruble over det kommende stortingsvalget, følge ekstra godt med på valgdebatter. Kose ekstra mye med Sara. Dessuten drømmer jeg om gode ting jeg skal gjøre.

Dette med DRØMMER: Jeg nevnte for noen at det å ha drømmer som ikke går i oppfyllelse også har noe godt i seg. For når en drøm er virkeliggjort forsvinner jo den deilige følelsen som drømmen gir. Selvsagt kan man da finne nye drømmer. Jeg mener at det å drømme er et gode i seg selv. Og det skjer faktisk at oppfyllelse av en drøm kan være en nedtur. At det man drømte om ikke var fullt så stas som man forestilte seg. Slike tanker hjelper meg til å nyte slik livet ER her og nå! For øvrig blir jeg sjelden skuffet over å få realistert en drøm altså!

Det er jo ulike typer drømmer. Jeg har f.eks drømt å få et nytt bad i flere år, og her var innfrielsen av drømmen like sterk som drømmen selv. Jeg har jo skrevet tidligere at jeg drømmer om å reise verden rundt eller i det minste til Hellas, men jeg trøster meg med at her kan det hende at det ikke er så stas å få realisert denne drømmen som det jeg tenker at det vil være. Uansett mener jeg at drømmer alltid er et mål i seg selv!


















Tusen takk til deg som er innom bloggen min! Som teksten i siste bilde sier "see you soon"!
En ekstra takk og et godt ønske om gode dager til deg som er syk eller står oppi andre tunge ting.



3 kommentarer:

  1. Hei på deg, og igjen takk for at du deler fantastiske bilder :) Noe som også inspirerer meg til å hente kameraet og ta bilder selv en gang i blant. Som igår, hvor hele rådyrfamilien, mamma, pappa og to barn var samlet på jordet mot sjøsiden her på gården vår. Jeg fikk tatt bilder, ikke fantastiske bilder som dine, men iallfall en dokumentasjon på at rådyrene er her :)
    Og så må jeg si, jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver - kunne ha skrevet det omtrent ordrett selv - om sykdom, stress i forhold til bl.a. det å ha besøk, hvor utmattet man blir, og hvor vanskelig det ofte er å tilpasse ønsket om litt sosialt liv og opplevelser til sykdommen, hvor "straffet" man blir av å gi litt for mye. I sommer har jeg hatt et svært begrenset sosialt liv, kun to ganger har vi hatt noen få gjester på middag - og begge gangene ble jeg veldig dårlig i lang tid etterpå. Det føles, for å si det litt barnslig, så innmari urettferdig.
    Men selvfølgelig blir man en verdensmester i å tenke positivt, og ta vare på gode øyeblikk - det er jo ren overlevelsetaktikk - selv om det er slitsomt nok i seg selv å hele tiden skulle "endre perspektiv" i forhold til hvordan sykdommen utvikler seg. Jeg tror forøvrig at man ofte får en enda mer intens livsglede når man får en kronisk sykdom som begrenser en så mye som denne skittsykdommen gjør, og om jeg noen gang skulle få oppleve å bli friskere håper jeg at jeg skal klare å bevare nettopp det - takknemligheten til livet i seg selv, gleden over det hverdagslige - for det er vel nettopp her det essensielle ligger - ikke i de "store" opplevelsene? Tror jeg :) Så takk til deg for at du deler dine tanker om sykdom og hverdag, det gjør godt å lese at du opplever det på samme måte. Selv om jeg innser at det egoistisk av meg å "glede" meg over at vi deler de erfaringer som denne sykdommen gir. Men de er vel det at felles skjebne, er også felles trøst :)
    Du nevnte i ditt forrige svar at du lurte på hvor vi bor - vi bor i Tjølling, helt på grensen mot Sandefjord. Og så må jeg passe på å nevne at grevlingen, den har nok et ufortjent dårlig rykte - vi har aldri opplevd den som farlig på noen som helst måte. I våres hadde vi fire stykker av dem på besøk i hagen hver kveld. Antagelig hadde de campet sammen i et hi rett i nærheten. Senere var det en mor med to barn, og i det siste er det en som stikker jevnlig innom for å se etter godbiter - jeg legger gjerne ut litt epler, brød o.l. Til gjengjeld holder grevlingen hagen helt sneglefri, jeg har aldri sett en Iberiaskogsnegle her, og den lar dessuten være å grave i hagen - vi har en stilltiende avtale :) Vi har alle, både mennesker og husdyr, jevnlig nærkontakt med grevlingen, og det eneste som skjer om vi kommer for nær, er at grevlingen(e) løper unna. Bortsett fra kattene, dem bryr de seg så lite om at de regelrett "går dem ned" om de ikke flytter seg om grevlingen er ute på tur med snuten i bakken :) Den har jo også et rykte på seg for å ta katter, men det har jeg vanskelig for å tro.
    Alt i alt opplever jeg nærheten til naturen og dyrene som en stor kilde til glede, den samme gleden jeg leser i bildene dine - og som du er så flink til å formidle :) Takk igjen :)
    Og nå skal jeg slutte å skrive, før hodet slutter helt å virke, og alt blir bare svada.
    Ha det så godt du kan ha det, ønsker deg en finfin høst med mange gode opplevelser, og gleder meg til flere bilder :)
    Klem, Lise

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Lise! Nå kommer det siste svaret først tror jeg. ja, felles skjebne er felles trøst, og det er jo godt man kan trøste hverandre når man er rammet av det samme, det betyr jo ikke at man ikke unner andre å bli friske. Jeg ønsker for alle å få bedre helse når dem sliter. Bor du i TJølling, så fint som det er der. Jeg studerte en gang sammen med en som var derfra. En som drev med kaninoppdrett:) Og grevlingen da, som er søt og ikke farlig. 4 stykker på besøk hver kveld, oii, så spennende, tenker jeg, og så fint fotomotiv. Ja, de hadde sikkert delt hi:) Klart de setter pris på godbiter. Du har jo en stor del av dyrefloraen din rett rundt huset. Så bra. Jeg bodde i flere år i skogen med elg og rådyr helt innpå oss. Det var før jeg begynte å ta bilder. Så den tar sneglene, så bra, og veldig bra at den ikke graver opp hagen, haha, det er jo nesten naturstridig. SKjønner de løper unna hvis dere kommer for nær, sånn er det med de fleste dyrearter, de løper unna og angriper ikke før de er direkte truet. Haha, så de "går ned" kattene, for noen snålinger. Skjønner godt du opplever nærheten til natur og dyr som fantastisk! Det gir mye glede. Tror man som syk opplever også det som mye sterkere!

      Ja, vi deler den gleden! Koselig du ser det i bildene mine! Og takk for fine ord om at jeg får til å formidle.

      Ønsker deg også en fin høst, og så mye energi som mulig! Håper du vil orke mer!! Det kommer flere bilder. Har du kontakt med andre ME-syke? Hvis du er på facebok, må du gjerne legge meg til:)

      GOD KLEM fra Kjersti

      Slett
  2. jære Lise! Så koselig med lang og hyggelig kommentar, TUSEN TAKK! SÅ fint å lese at jeg kan inspirere deg til å bruke kameraet også. Du er heldig som har en hel rådyrfamilie rundt huset ditt:) Så artig og fint.

    Jeg skjønner du er inne i en dårlig periode med sykdommen. Klart det gir litt trøst at andre har det på samme måten. Det er jo urettferdig for alle oss som har blitt rammet av denne sykdommen som setter oss helt ut av spill. Det sosiale livet du beskriver var ikke mye. Så leit, jeg føler sånn med deg, og håper du snart får flere krefter ! Man må "betale" solid i etterkant for å gjøre litt for mye. Jeg har akkurat kommet fra hytta til faren min, og jeg klarer ikke å skrive noe blogginnlegg, og så vidt svare deg. Ble altfor ivrig, både på å være sosial samt å ta bilder.

    Ja man blir god på å tenke positivt og nyte de små øyeblikkene hvor man føler at man har litt energi for en liten stund. Klart det er en overlevelsestaktikk, livet ville jo bli meningsløst hvis man lot årene gå uten å kjenne glede, føle seg tilfreds over livet generelt og de små spesielle øyeblikkene. Jeg tror du har helt rett i det med at man opplever de gode øyeblikkene mer intenst når man får en kronisk sykdom. Jeg har aldri vært så opptatt av å gripe øyeblikkene som etter at jeg ble syk, og å gjøre det uten at det blir klisjeaktig og bare på floskelstadiet, men en virkelig, indre glede over å være til. Jeg tror absolutt at både du og jeg vil bevare den gleden om vi blir friskere en gang. Jeg håper jo på det, selv om utsiktene for min del ikke ser lyse ut. Så vi trenger ikke bekymre oss for at vi noensinne vil ta livet for gitt.

    Jeg lager en kommentar senere, har tatt litt mye i og så vil jeg så gjerne at du skulle få en kommentar tilbake før det går altfor lang tid, men det kommer en til om en dag eller så:)

    god klem så lenge fra Kjersti

    SvarSlett