Skal ikke blogge

Jeg skal ikke blogge. Egentlig. Jeg har lest folks blogger gjennom noen år, og er imponert over hvor mye folk tør utlevere på nettet. Det er egentlig ganske flott. Kanskje verdens-web'en gir et åpnere samfunn? Kanskje blir det nærhet på andre måter, kanskje kan man følge hverandres liv på tettere måte enn "før i tida", før internett. Det er jo fortsatt mange som tror at å sitte ved en PC gjør at man nærmest har beveget seg bort fra livet selv, "det virkelige livet" som noen beskriver et liv uten internett. Men sånn er det ikke. Internett er en del av livet, og hva som er ekte, hva som ikke er det, se det er opptil hver enkelt å avgjøre. 

Selv skulle jeg ikke blogge annet enn for å meddele fremdriften i et lappeteppe som er av stort format. Å komme med små "rapporter" her, håper jeg skal være en motivasjonsfaktor. Samtidig er det noen dager siden jeg har kommet i mål med noe nytt på sy-fronten, men derimot skjer det mye annet.

Det er jo vår, akkurat som livet åpner seg mer i takt med at knoppene på trærne viser nytt liv. Tror jeg skal gjemme litt på sy-lysten til høsten, nå er det best å komme seg UT, se, sanse, føle, kjenne på det vidunderlige livet.

Det skjer da virkelig mange gode ting. I mitt tilfelle har min bestevenn gjennom 11 år, som jeg trodde jeg hadde mistet, kanskje kommet tilbake i en flik av livet mitt. Det ble veldig ugreit da han fikk en kjæreste som var så sjalu at han ikke fikk lov å treffe meg mer.

Min lille hund fikk en stor infeksjon, og det viste seg å være betennnelse i noen tenner som gjorde at lymfekjertlene hennes hovnet opp. 5 tenner er trukket, og hun virker livsglad og ser ikke ut til at hun har tenkt å ta farvel med livet selv om hun har blitt 11 år.

Det er ett år siden mammaen min døde. Det med sorg er en underlig sak. Man tror at sorgen er verst den første tiden etter at man mister noen, men det er ikke sånn for meg iallfall. Jeg var nummen i noen måneder, men sorgen har kommet i det siste, dvs, sorgen er gjort om til savn. Åh, jeg savner henne, det er jo så lenge siden jeg har snakket med henne. De fantastiske mor/datter-samtalene kommer aldri igjen, og det er av og til jeg kjenner en dump følelse i maven over dette "endelige" som døden representerer.

For øvrig er jeg heldig som er omgitt av masse kjærlighet rundt meg.

Tulipanene er på vei opp av jorda utenfor huset mitt. Syns det passer med et bilde av en tulipan-løper jeg sydde for noen år siden.