To sølv i NM i naturfoto--er lov å være litt stolt?

Dette bildet fikk sølvplass og høyest poeng av bildene mine.

Det er lov å være stolt når man får to sølvplasser i NM i naturfoto? Jeg er antagelig like fornøyd og lykkelig som de som får gull. Dette er en konkurranse med flere runder. Så dette var runde tre. Jeg fikk en sølvplass for 2-3 år siden, men jeg innså at jeg aldri ville nå opp. Det kreves vel egentlig ganske god helse for å få tatt villmarksbilder. De som følger bloggen min vet at jeg sleper meg litt rundt og tar bilder.

De som deltar er ofte friluftsmennesker som lett kommer seg rundt og tar spektakulære naturbilder. Siden jeg hverken dykker eller reiser til Svalbard og isbjørnene, Finland og bjørnene og klatrer på de høyeste fjell, ligger dagesvis i kamuflasjetelt og venter på ulike fugler og dyr, og kan gå langt, kan fryse lenge i lavvo, ja, eksemplene er mange, har  jeg noen begrensninger. Jeg er heller ikke av dem som mener at livet bare består av utfordringer og ikke problemer. Det er virkelig ganske problematisk å være kronisk syk. Jeg har fryktelig lyst til å reise på safari til Svalbard, Island og Færøyene, men jeg kommer meg stort sett til Østensjøvannet.

Så er jeg vel litt der da at jeg prøver å se muligheter innenfor de grensene som min helse setter. For å se det fra den positive siden: Jeg bor bare 20 minutters biltur fra Østensjøvannet i Oslo. Der har jeg vokst opp, og jeg kjenner stedet svært godt. Da jeg vokste opp, var det også et yrende fugleliv der, men vannet var fullt av alger, og jeg kan ikke huske at jeg møtte folk på fotosafari den gangen. Men i dag så går det an, man kan dra på fotosafari til Østensjøvannet.

Østensjøvannet i dag er en perle. Hvis jeg beveger meg lite, og benytter min stolsekk så kan jeg klare en 2-3 timer hvis jeg da ligger resten av dagen. Jeg er storfornøyd. Det er jo et panorama av fuglearter der, også av de mer sjeldne.

Forrige helg beveget jeg meg til det stedet jeg hadde fått anbefalt, og der var allerede tre menn godt installert med sine lange teler. Jeg satte meg ned på min stolsekk. Det viste seg at disse mennene var veldig hyggelige. Han ene var fuglefotograf, biolog og lærer. Snakk om å treffe på rett person. Han betrodde meg noen av naturens vakre hemmeligheter der vi satt side om side, og han fikk meg til å se motiver jeg aldri før hadde sett. Fantastisk. Dette var voksne menn som med glede bød på sine kunnskaper på en svært generøs måte. Det var rørende! (I en veldig stor parentes og uten at jeg mener å diskriminere mitt eget kjønn, men vi kvinner har litt å lære av mennene!) Jeg benytter anledningen til å si TAKK til dere fine mennene!

Så da jeg var der noen dager senere,  kunne jeg høre et spesielt lite pip, og jeg visste at det var sothøna. Hun lå der bare kanskje 20 cm fra vannet og litt i en skråning, svært sårbar egentlig (bilde lenger ned). Hun lå der og ruget på eggene sine. Så var det hannen som flittig kom med siv og strå til redebyggingen. Hver gang han forlot henne, kunne man etter en stund høre noen spesielle fuglelyder, joda, det var henne som ropte på "gubben sin", og ikke lenge etter kom han med mer siv som han omsorgsfullt stablet rundt henne og eggene. Ganske rørende. Jeg legger ved et bilde av hannen som kommer med siv uten at det har deltatt i noen konkurranse.

Så er det toppdykkeren. Jeg har jo skjønt at det virkelig er det helt store motivet for de som sitter i vannkanten ved Østensjøvannet, og mine toppdykkere fikk også sølvplass. At jeg nå også har klart å ta bilde av en toppdykker som har tatt en abbor, og også at en hettemåke rappa abboren ut av munnen på toppdykkeren er jo rett og slett fantastisk, men bildene av disse øyeblikkene ble ikke så veldig bra, og kommer ikke her på bloggen.

Det artige med naturfotografer er at de reagerer akkurat like lidenskapelig over å ha fanget et motiv som en storfisker som har fått en skikkelig rugg på kroken. Disse mennene jeg møtte bare ropte da toppdykkeren kom opp til vannflaten med en abbor: "Fikk du den", noe som betydde at fikk du tatt bilde av den, og så var det å vise fram i displayet på fotoapparatet, og diskutere spenningen rundt kvaliteten på bildet, og hvordan den ville holde når man kom hjem og så bildet på skjermen på datamaskinen.

Våreventyret ved Østensjøvannet er i gang. Det hekkes, det elskes, det bygges reder og det ruges, overalt. Vi mennesker som ikke har fått øvd opp øynene til å se alt dette, vi aner ikke engang hvilket liv som rører seg ved Østensjøvannet. Jeg aner nå litt mer enn før. Og jeg må innrømme at jeg  både blir rørt og berørt. Men nå er jeg veldig glad i dyr for å bruke en liten klisjé.

Da vi skulle hjem forleden, etter solnedgang, så var det bare meg der i vannkanten, og plutselig ser jeg noe som beveger seg på den lille "øya", og jo, det var sivhøna. Den er veldig sky, og man skal være heldig hvis man får tatt bilde av den. Jeg skrudde opp isoen og fyrte av, det ble mye støy i bildene, men dog bilder. Det var også et rørende øyeblikk, for plutselig var det TO sivhøner, det var helt klart stevnemøte på gang. Og den ene smøg seg ned i vannet og tok seg et skikkelig bad. Jeg ble helt fjetret. Jeg listet meg bort for ikke å forstyrre dette magiske øyeblikket.

Men tilbake til fotojakta, NM i naturfoto, så har jeg sendt inn bilder dette året, altså tre måneder på rad, og de to forrige ble det bare bronseplasseringer. Men nå fikk jeg to sølvplasseringer med en god poengsum i tillegg.  Det er for meg ikke bare en seier på grunn av bildene, men det er MULIG å klare det med mine begrensninger. Det er jo helt fantastisk. Så egentlig burde jeg si til alle at det er bare ditt eget sinn som skaper begrensningene, men sånn er det ikke. Jeg kommer meg ikke så veldig langt, og det er klart å reise til Canada og ta bilder av snøugla kommer ikke til å skje. Men jeg får litt info her og der om lett tilgjengelige steder man kan fotografere. Man trenger ikke reise hundre mil for å få tatt et godt naturfoto.

Jeg fikk to sølvplasser og tre bronse. Man kan sende inn fem bilder til hver runde.

Her er det andre, og det er av toppdykkerne, og det fikk også sølvplass Jeg tok en hel serie av disse, og her var det mer enn en liten flørt i lufta:

De to bildene under har ikke deltatt i noen konkurranse, men det er altså sothøna. Det kan godt være at dette er hannen og at hunnen og hannen bytter på å ruge. Men altså så heter sothøna, "høne" uansett kjønn, og det samme gjelder for sivhøna. Det ville jo vært logisk om det het sothane, men det heter altså høne for begge kjønn, så har man lært noe nytt. Godt det fins google. Her kom han i mange runder med siv til redet. Så dedikert og utrettelig!

Her er sothønehunnen og sothønehannen midt i redebygging og ruging. Man skal holde seg godt vekk fra fugler som ruger, og ha respekt for alt dyreliv, så et sånt bilde er tatt fra lang avstand:

Da takker jeg deg som er innom bloggen min, ønsker deg en fin helg i den vakre våren.