Lav, gyllen vintersol og tåke i Oslo og en intens følelse av å være tett på livet, og så var det fredsprisen!

Joda, noen klisjeer får vi bare holde fast i slik jeg sier det i overskriften om å føle seg tett på livet. Kan man føle noe annet når man våkner en lørdag etter en haug med grå novemberdager, og så ser man desembersola titte fram. Jeg hadde planlagt å ta bilder. Jo, man følger med på værmeldingene når man fotograferer. Men jeg ante ikke at naturen badet i magisk lys med tåke denne dagen. Bildene er litt hulter til bulter. Men morgenen startet hjemmefra med en liten tur i skogen. Det ble bilder av snø, busker og litt annet, men så hadde jeg bestemt meg for en Oslo-tur. Det er lenge mellom hver gang jeg tar bilder i Oslo, men forrige lørdag var det bare utrolig flaks at da jeg kom til Aker brygge var det et drømmevær. Omgivelsene rundt meg foldet seg ut i all sin prakt takket være det nydelige lyset.

Jeg håper bildene her viser noe om det å være tett på livet. Den sterke følelsen man får når man ser detaljene rundt seg, ser menneskene, ser gleden hos folk, nærhet, kjærlighet, ensomhet, travelhet, humor. Det er flere enn meg som føler seg tettere på livet og på naturen ved å se verden gjennom linsa.

I mitt tilfelle betyr det å være tettere på livet at jeg blir rørt. Dypt rørt over å være til. Det skjedde noe for mange år siden da jeg var så alvorlig syk at jeg lå på en sofa i stua mi i ett år uten å være i stand til å komme meg på wc eller å ta meg en dusj. Jeg var pleietrengende. Jeg ble tungpusten bare av å så vidt snu meg litt i senga. Det var skremmende. Langsomt ble jeg bedre med rett medisinering.  Det var en veldig langsom bedring, og jeg husker så godt den dagen jeg klarte å komme meg ut, bli kjørt til Nesodden på besøk til venner. Jeg husker sola og hjemmelaget bringebærsyltetøy, og jeg husker at jeg følte meg utrolig takknemlig for at jeg skulle få oppleve å ha kommet meg ut av et langt sengeleie. Mange som har opplevd lignende, sier noe av det samme. De setter pris på ting som man tidligere tok som en selvfølge. Jeg leser artikler om mennesker som fikk en alvorlig sykdom, og først da oppdaget de alt de hadde tatt for gitt. Så kommer dagen da du ikke lenger tar noe for gitt, fremtiden er usikker. Og så en dag får du følelsen av å ha "overlevd", tilbake i livet, alt begynner på nytt på et vis. Sansene åpner seg på en helt ny måte, noe man aldri før har kjent. Dette skjer samtidig som  man igjen kjenner kreftene vende tilbake, og man vet at medisinene virker. Jeg hadde en alvorlig autoimmun sykdom som dessverre ble oppdaget altfor sent.

Dette ligger mange år tilbake, og jeg er jo langt fra frisk, men jeg er så takknemlig over å føle at jeg er i live, at jeg overlevde, at jeg klarte å trene meg opp helt forsiktig fordi for mye gjorde meg sykere.  Og det blir aldri det samme, dette livet altså. Det er ikke slik at hver dag oppleves annerledes, men man får en generell holdning til livet som fyller en med takknemlighet. Det skal ikke være noe svulstig eller pompøst i dette, men bare en stillferdig ro over å kjenne det pulserende livet samtidig som man har fått en ny forståelse av sin egen dødelighet. Jeg har vært så heldig å ha en fastlege som hadde en utrolig ro, og som sa: "du skal ikke dø nå". Jeg stolte på ham!

Fortsatt er det dager da man føler tingene, takknemligheten, gleden sterkere enn andre ganger. Som sist lørdag. Aker brygge. Tjuvholmen. Alle menneskene, mange med fotoapparat som meg. Min trofaste mann ved min side. Så tar jeg bilder til det er tomt for krefter, blir kjørt hjem, setter ledningen i Mac'en fra fotoapparetet, laster inn bildene. Så ser jeg på dem i bildevisningen, ett og ett mens jeg ligger og hviler. De fleste blir forkastet, men noen blir igjen. De bildene jeg føler fanget verden slik jeg opplevde den, beholder jeg. Og her ligger noen av dem.

På vei hjem fra Oslo kjørte vi opp Bogstadveien fordi jeg ville ta bilde av julegata. Der satt en "tigger". Jeg fant plutselig ut at ordet "tigger" har noe i seg som jeg ikke liker. Jeg tror nemlig ikke at folk som sitter på gata så sårbare, med en liten kopp og håper på penger, er rike, hvitvasker eller hva nå enn nordmenn kan påstå. Jeg kaller dem MENNESKER I NØD! Så min egen glede over en god dag ble ikke mindre, men hjertet mitt banket enda hardere for den kvinnen som satt på bakken i kjølig vær mens folk ikke enset henne (eller lot som de ikke så henne). Jeg har bestemt meg for aldri mer å dra til Oslo uten penger i lomma. Jeg skal gi. Hvorfor skulle jeg ikke gi? Hva er det med oss mennesker som kan være likegyldige til slik fattigdom, ja, noen syns til og med det er ekkelt og føler sterkt ubehag over å se en "tigger".

Det har skjedd noe mer med meg i disse årene: Min toleranse for klaging over småting har dessverre blitt mindre. Nå er jo definisjonen av "småting" opp til enhver. Jeg kan også irritere meg over småting fortsatt, men ofte ser jeg det etterpå at jeg brukte energi på noe som var helt uviktig. Men jeg har liten tålmodighet over folk som klager på været (som man ikke kan få gjort noe med), på en datamaskin som fusker (som det er mulig å reparere for de fleste), på hva som helst av småtteri.

I dette blogginnlegget har jeg også lyst til å nevne gårsdagens store begivenhet som rører de fleste av oss. Og det er så fint når det er en sak som alle støtter, som er samlende på et helt folk. Fredsprisen. Nobels fredspris til Malala Yousafzai og Kailash Satyarthy berører en hel verden. Det er vel bare én ting å gjøre: Si takk til dem begge for deres modige kamp for barns rettigheter!

 Min kjære og hunden

En "vev" av snø og kvist

Slik den norske vinteren er på sitt beste. For noen er det ønskelig med litt mer snø, men jeg trives godt sånn.

 En fotovenninne

Vekster som fortsatt klamrer seg til livet

Mønster og bevegelse i vann

Dette bildet har  blitt dagens vinner på to ulike instagramgrupper, blitt finalist på en internasjonal fotogruppe. Temaet var "bokeh" og først nå vet jeg at de myke runde ringene er "bokeh". Jeg visste at det betydde uskarphet, men i tillegg skal lyset falle inn på en spesiell måte så disse ringene dannes. Jeg ante ikke at dette bildet over var noe som mange likte. Hyggelig. Det er noe med at man kan like noen av sine egne bilder, og så kan andre like noen helt andre. Sagt enkelt: Vi liker forskjellige motiver og bilder.

Så er det to bilder til slutt. Av den fattige kvinnen som sitter i en av Oslos gater med koppen sin. Jeg har også tatt et bilde der man ser menneskene som går forbi, men jeg har "sladdet" bort ansiktene deres. Uansett de fleste går bare rett forbi. Det er underlig : Ser vi ikke fattigdommen i vårt eget land? Er hun ikke norsk, så regnes hun ikke med blant de som skal hjelpes?  Ja, for noen mener at vi må jo hjelpe våre "egne" først. Men hvem er "våre egne"? Er vi ikke del av en HEL verden? Og er det uansett noen motsetning mellom å hjelpe "våre egne" og hjelpe de som ikke er så heldige at de har vokst opp i Norge?

Takk til deg som har besøkt bloggen min, som har lest helt hit. Det er adventstid. Det er tiden for ettertanke. Det er tiden for å tenke på alle dem som vil gå en ensom jul i møte. Selv er jeg kommet i en alder der jeg har mistet noen, der adventstid og jul kan sette i gang følelser om noe som en gang var, men som aldri kommer tilbake. De gode minnene. Det er en utfordring for veldig mange av oss å kjenne på minnene uten også å føle sorg. Det er ok å kjenne på sorgen også, men det er viktig å kjenne på gleden, vite at livet for alle består av mange fasetter og nyanser.

La oss vare på hverandre!