Velkommen til bloggen min

lørdag 22. februar 2014

I dag ville du blitt 78 år, mamma! Jeg vil aldri glemme deg!



Bildet er fra 2004 på bryllupsdagen til Sigmund og meg. Jeg holder mamma i hånda, og jeg visste at hun levde på "lånt tid".


Ja, overskriften høres kanskje naiv og barnslig ut, men når det kommer til de helt sårbare hendelsene i livet, så blir vi litt barn alle sammen. Vi blir sårbare, vi mister alle de intellektuelle språklige innpakningene. For sorg handler om å være helt på grunnfjellet av sin eksistens.  Det er så mange av oss som har noen vi har mistet, de som er umistelige. De vi aldri vil glemme, de som følger med oss i minnene.

Jeg visste det! Hvis mamma skulle rekke å  bli med i bryllupet til Sigmund og meg, så måtte vi skynde oss med giftermålet. Vi giftet oss i 2004. Mamma døde i 2009. Men hun hadde allerede hatt en kreftsykdom i flere år da vi giftet oss. I tillegg hadde hun kols, og så spredte den opprinnelige kreftformen seg. Til slutt fikk hun en helt ny kreftform. Og før det hadde hun blitt akuttinnlagt på grunn av tilstoppet åre til hjertet, og det skjedde på selve julaften. Moren min var påseilet av sykdom over mange år!

Først fikk hun myelomatose som er benmargskreft. Hun fikk stamcellebehandling i isolat og cellegiftbehandling og ble mye bedre i flere år selv om hun slet med pusten på grunn av kols. Hun sluttet å røyke, men likevel hadde hun to akuttinnleggelser på grunn av kolsen. Den verste gangen var da hun pustet i cpap på Aker sykehus på 70 årsdagen sin og kjempet mellom liv og død i flere dager med begynnende organsvikt og hjerteflimmer. 

Etter noen år dukket det opp en stor kul i hodet hennes. Vi trodde hun hadde slått seg. Det viste seg at det var en stor kreftsvulst på kraniet. Legene hadde aldri sett at benmargskreften hadde spredt seg på den måten. Da begynte mamma virkelig å bli medtatt. Hun fikk strålebehandling på hodet, og det hjalp og svulsten ble mindre. Myelomatose sprer seg til skjelettet, og hos henne ble det da svulst på kraniet.

Da hun høsten 2008 begynte kaste opp, og de ikke fant noe på CT, tenkte vi det var noe forbigående. Hun skulle komme til å kaste opp i tre måneder før hun døde, og hun fikk tatt ny CT som viste at hun hadde en svulst øverst i mavesekken som stengte så ikke maten kunne passere. Det var veldig merkelig at de ikke så svulsten på første CT, men jeg tror utgangen hadde blitt den samme. Ikke ett måltid fikk hun beholde i månedene før hun døde.

Jeg husker den dagen jeg besøkte deg, og du hadde bedt en sykepleier ta meg inn på et rom for å prate. Du orket ikke si det selv. Den siste dårlige beskjeden. Jeg husker ordene som langt borte fra. Jo, det var kreft, det var alvorlig, dette ville gå fort,  vi måtte ta vare på de gode stundene, skynde oss å ha det fint sammen. En mannlig sykepleier pratet, sa alle de riktige tingene. Da jeg kom tilbake på rommet til mamma, satt hun på sengekanten og så ned i gulvet. Hva gjør man i en slik stund? Jeg mener det kommer an på mennesket. Noen ville der og da sagt at vi må forberede oss på døden. Jeg sa ikke det. Jeg sa: "mamma, du har fått så mange dårlige beskjeder opp igjennom, du klarer dette også". Det tentes et håp i henne. Jeg visste at hun ville bli trøstet. Og  håpet hadde hun med seg nesten til sin siste dag. Jeg er av den oppfatning at intet menneske har rett til å ta fra noen et håp uansett hvis mennesket selv ønsker å bevare håpet. Ordet HÅP er det fineste jeg vet. Uten håpet er vi alle mennesker svært fattige. Jeg tror ingen fullt ut kan forberede seg på døden. Det er et stort tema. 
Det ble ingen gode stunder på mamma etter dette. Hun fikk inn en stent, men kreften vokste så fort at stenten hadde ingen funksjon. 

Mamma'n min var så tapper. Jeg har aldri møtt noen tøffere enn henne!   Da hun døde var alt sagt, ingen vonde ord, bare kjærlighetserklæringer. Ikke alle er så heldige at de får snakket sammen helt mot slutten. Mamma kastet opp og pratet, og jeg tømte pussbekkenet. Sånn forløp de aller siste dagene. Vi skjønte jo hvor det bar, vi trengte ikke si det. Vi fikk tatt avskjed. Jeg vet at for mange er nettopp det at man ikke har fått tatt den "siste samtalen", fryktelig vondt. Jeg føler meg heldig som fikk pratet, som fikk klemme henne og som fikk hviske inn i øret hennes : "jeg elsker deg!"

Jeg har aldri lagt skjul på at mamma og jeg hadde våre diskusjoner. Noen forteller jo om et mor/datter-forhold som var/er helt perfekt. Jeg tror ikke på perfekte forhold, jeg tror bare at mamma og jeg hadde en egen åpenhet som av og til gjorde at det ble uenigheter. VI hadde et helt ærlig og ekte forhold hun og jeg!  Da hun døde ble hun befridd for mye lidelse. Og jeg tror mange som mister noen som har lidd lenge, føler en slags lettelse. Jeg følte en lettelse fordi mamma hadde vært så alvorlig syk så  lenge, og de siste månedene var kun lidelse. Jeg visste også at etter en tid, så ville savnet komme. Og akkurat det skjedde. Savnet kom, intenst og smertefullt. Plutselig kom den dagen da det føltes som det var lenge siden jeg hadde snakket med henne, og jeg ville så gjerne tatt en telefon for å få en av de pratestundene vi hadde hatt så mange av, men det blir aldri flere telefonsamtaler. 

Jeg savner samtalene. Moren  min var den beste til å lytte i hele verden. Det er hun som har gjort meg så utadvendt. Det var aldri en eneste gang hun avviste meg når jeg trengte henne. Vi hadde de beste samtalene. Jeg husker hvordan hun satte seg ytterst på sofaen med hodet på skakke og ville høre, gi råd, være varm, gi av det beste hun hadde i de årene jeg trengte henne mest. Hun var min klippe. En mamma uten svik!

Jeg ønsker ikke ikke å ha en blogg om sykdom og tristhet, men av og til har det sin plass også. Det er ofte jeg savner henne, om alt jeg skulle ha fortalt henne. Samtidig så vet jeg omtrent hva hun ville svart meg i ulike situasjoner, og det er en trøst. 

Mange som mister noen føler at det var så mye de skulle sagt, at de ikke fikk sagt de viktige tingene. Jeg er heldig. Jeg fikk sagt de viktige tingene. To dager før hun døde mens hun ennå orket å snakke, fikk vi sagt hvor glad i hverandre vi var. Mamma var så god, og hun konkurrerte selvsagt aldri med pappa, likevel spurte hun før hun døde: "Du er vel mest glad i meg av alle?", sa hun. Pappa lever (og han har smilt godt når jeg har fortalt ham dette), og jeg er jo så glad i ham også, og man kan jo aldri si at man er mer glad i den ene enn den andre fordi kjærlighet til mennesker er aldri lik fordi vi alle er ulike. Jeg har alltid vært like glad i dem begge på hver sin måte, men jeg visste hva hun ønsket å høre, og jeg sa: "selvsagt har jeg alltid vært mest glad i deg". Det var ingen stor løgn, kan knapt kalles en hvit løgn, men bare en måte å si hvor glad jeg var i henne. Mamma fikk gitt meg beskjeder, vi fikk snakket ut, jeg følte jeg fikk passet på henne og puslet rundt henne det jeg kunne de siste dagene. Og det å føle nærheten med den kjæreste personen en har, helt mot slutten av livet, det er en gave. De siste to dagene sluttet hun nok å håpe, og jeg kjente at jeg klarte å gi slipp. Mamma ble 73 år. 

Mamma sa ofte gjennom livet: "Tenk, Kjersti, jeg har båret deg under mitt bryst". 

Og jeg kan si at jeg for alltid vil bevare mamma i hjertet mitt! 

Jeg vil aldri glemme henne, og noen dager savner jeg henne så det gjør vondt, særlig 22. februar som var bursdagen hennes. Mamma var den aller tapreste! Bare vi nærmeste vet hvor mye hun led.


Akkurat i dag går mine tanker til alle dere som har mistet noen!!



5 kommentarer:

  1. Dette var vakker og sterk lesning. Tusen takk for at du delte dette Kjersti. Jeg føler meg ydmyk for livet og jeg fikk endel å tenke på nå. Det er jeg glad for.
    mange varme tanker til deg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Heige! Tusen tusen takk, så fint at du leste det!! Ja, det er fint å føle seg ydmyk overfor livet, det er jo så skjørt. Da er vi to som har fått en del å tenke på i dag kjæreste du!! Glad i deg!! Så takknemlig for at du er i familien min <3 Varme tanker og klem fra Kjersti

      Slett
  2. Dette var rørende, og gjenkjennelig, selv om min historie ikke er akkurat lik.(selvfølgelig) Men jeg mistet også min kjære mamma i 2009, og det er noe med det at sorgen og savnet har mange likhetstrekk. De små tinga, som å fortelle mamma at "i dag har jeg bakt rundstykker og du kan tro de ble fine!", og hun ville glede seg med meg. Altså kan det være godt å vise "tegningen" sin til mamma hele livet :-)
    varme tanker til deg på denne merkedagen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Tonje, så koselig at du legger igjen en kommentar, tusen takk! Ingen historier er helt like, men vi kjenner oss igjen i hverandres liv likevel. Da mistet du din kjære mamma samtidig som jeg mistet min. Sorgen og savnet har mange likhetstrekk. Nettopp de små tingene, de som vi kjente igjen, akkurat som du beskriver når hun sa hun hadde bakt rundstykker. Og at hun ville glede seg med deg. Det er den betingelsesløse kjærligheten, og iallfall så nær man kan komme den.

      Ja, mammaene våre var alltid stolte av oss, og var der når det gjaldt og ellers også. Tusen takk for varme tanker.

      Sender varme tanker til deg også, Tonje!! :)

      Slett