Oktobermåned ebber ut sammen med høstfargene og bladene på trærne

I går måtte jeg ut med fotoapparatet for å få med meg sist rest av høstfarger og blader på trærne. Jeg rakk både litt farger og en vakker solnedgang. Jeg ville finne et høstdikt, men lette meg fram til at de beste diktene jeg vet om, har jeg allerede hatt i bloggen tidligere. Men jeg fant et dikt av Stein Mehren som kommer nederst i innlegget etter bildene jeg tok i dag. Det måtte jo bli et av hans kjærlighetsdikt. Kjærligheten er heldigvis tidløs og helt uavhengig av årstidene. 

Det var nesten litt vinter i lufta i dag, og et tynt, tynt islag hadde begynt å legge seg over noen tjern. Vi er på vei inn i frostnettene. Livet går i jevn puls. Det er om høsten jeg kjenner at livet består mest av hverdager. Det gjelder å plukke med seg øyeblikkene. Kronisk sykdom er også tyngre om vinteren. Det merkes uten at jeg finner noe poeng i å klage over liten energi og smerter. Jeg har lært av en venninne å sørge for å ha gode avtaler som kommer regelmessig gjennom høsten, som løfter en framover. Det er vennebesøk, adventstid, sola snur, det er jul, og så blir det gradvis lysere. Jeg innrømmer gjerne at livets beste måneder befinner seg mellom april og november for min del. Det er hele 7 måneder, og jeg kan jo ikke legge 5 av årets måneder vekk, de må også leves. Så jeg har mine planer framover både med tanke på sosial kontakt og på ting jeg har lyst til å gjøre. 

Jeg benytter en del av min hviletid på å se TV. Kari Bremnes var med i et innslag i går, en flott kvinne på min egen alder som nå har gitt ut albumet med tittelen: "Og så kom resten av livet", tenk FOR en tittel. Hun sa i intervjuet at en journalist hadde ringt henne og spurt om tittelen, og journalisten hadde spurt "kom det brått på?", og Kari Bremnes hadde svart at ja, det kom brått på. Jeg kjente meg så igjen, den følelsen at det faktisk har gått veldig mye tid, at plutselig så er resten av livet her,  og også på meg har det kommet litt brått på at jeg innser at jeg er veldig langt fra å være ung. Jeg har virkelig fått noen år på baken, ikke at jeg ennå er helt aldrende, men jo, det er mye tid bak meg, og forhåpentligvis mye tid foran meg! Poenget er at jeg kjente meg veldig godt igjen da Kari Bremnes sa hvordan hun opplevde det, kanskje brutalt ærlig, men det liker jeg. Nå vil jeg si at Kari Bremnes er en "melankoliens mester", og det liker jeg også, den cd'en skal jeg kjøpe. 

På bildet over er det en av høstens siste blader som vinden har kilt fast mellom noen kvister. Bildet av elva over er tatt med lang lukkertid. Det var noe veldig trolsk der ved elva, og det var en stri strøm og vanskelige fotoforhold. Med en både vaklevoren kropp og et vaklevorent fotostativ med en uregelmessig skogbunn, er jeg glad jeg iallfall fikk til ett bilde jeg ble fornøyd med. Foto handler veldig mye om å kunne bevege seg en god del. Så med mine begrensninger er jeg fornøyd med at jeg får til det jeg gjør. Det koster ganske mye å ta bilder, og det er mye tid etterpå i horisontalen der jeg "betaler" for min "friske" tid. 

Til slutt "Måne over Langhus". Mørket var over oss da jeg var hjemme. Og nå mens jeg skriver er klokka skrudd tilbake med en time. Da blir det enda litt mørkere om kvelden, men også lysere om morgenen. 

Ja, så var det kjærlighetsdiktet til Stein Mehren som passer ekstra godt i høstmørket. Han skriver så klokt, ja, vakkert om dager som fylles av glansen fra mørke flammende netter...: 

En stor kjærlighet dør aldri

En stor kjærlighet dør aldri

selv om de elskende skilles

Kjærtegn som ble mottatt

springer ut selv etter at de er glemt og deres frø er talløse

Det er frukt og løv og korn i dine kjærtegnsspor

som i et landskap om høsten

Dager som fylles av glansen fra

mørke flammende netter

Bestandig er kjærligheten

mer omfattende enn de elskende

Og blikkets salige lys

kan ha vært lenge underveis

før det tente mitt

Vi kan ha vandret hvileløst gjennom slekter

før vi møttes og gjenkjente hverandre

Nu vandrer din lengsel tidløst i meg

Ditt ansikt vil alltid kunne finne nye hemmelige veier i mitt

Alltid vil jeg være underveis i dine trekk

Hemmelig oppsporer stormer og stjerner,

røre strenger ingen har rørt ved og

se en demring selv i alders drag

Lyset i et ansikt som elsker

brer seg evindelig utover jorden

For lyset i et ansikt som elsker

tar aldri slutt

Det er underveis

alltid underveis

i nye mennesker

i nye elskende

tidløst i all tid

av Stein Mehren

Til deg som er innom bloggen min: Jeg ønsker deg vakre høstdager med varme, kjærlighet og glede!