Bryllupsdagen vår 30. juli, 2004, nå 6 år etter

Sigmund og jeg da vi giftet oss 30. juli, 2004

I dag da jeg våknet og stakk hodet ut av døra, viftet flagget vakkert i enda en nydelig solskinnsdag i Stavern. Min kjære hadde heist flagget til topps for å markere bryllupsdagen vår. Vi dro til en koselig fiskerestaurant på brygga i Stavern. Vi var forlovet og samboere i mange år før vi giftet oss. Vi har i vært sammen i 23 år. Den slitesterke kjærligheten!

For få år siden ble jeg klar over at hvis mamma skulle bli med i det bryllupet, måtte vi skynde oss. På det tidspunktet var faren til Sigmund død, og moren min levde da med to alvorlige diagnoser. Så hun rakk å bli med med god "timing". Det var et lite, men et nydelig bryllup. Vi giftet oss i Larvik tingrett. Det var en lykkelig dag, en dag som stikker seg fram som en av de store i livet. Det er ikke tull når folk sier at bryllupsdagen og den dagen de fødte sine barn, det var de store, "mirakel"-øyeblikkene i livet!

Pappa, Grethe, Jacob, mamma, meg, Sigmund og svigermor

Inger, meg, Sigmund og Mona

I dag har Sigmund og jeg bare tatt det helt rolig. Fred og harmoni.  Vi spiste deilig mat. Sigmund spiste en fiskesuppe, og jeg har jo sett andre blogger der folk legger ut bilde av maten, så hvorfor ikke?

Sigmunds fiskesuppe

Kyllingfilet, så deilig.  Kylling er min favorittmat, og denne

var i særklasse mør og så mye godt tilbehør

Min kjære Sigmund i dag

I dag ble båtmotoren vår reparert, så jeg må vel sprenge mine egne grenser og ta sjansen på en båttur. Motorhavari til sjøs var ikke morsomt. Nå nærmer jo ferien jeg slutten, og det er ikke mange muligheter for flere turer. Vi får gripe den ene sjansen som antageligvis er i morgen. Får satse på at sjøen holder seg noenlunde i ro.  Sjansen for at motoren stopper igjen er visstnok liten. Det er som når man faller av hesten, det gjelder å sette seg på igjen så fort som mulig. Samme med motorstopp på sjøen, om å gjøre å komme seg ut igjen før redselen "setter seg fast".

Jeg har jo opplevd to take off med fly sist jeg flydde, det var heller ikke lystbetont. Når et fly bråbremser på flystripa fordi lampa lyser rødt, ble ialfall jeg litt urolig. Vel, det gikk bra. Jeg snakket med flykapteinen etterpå. Jeg spilte eplekjekk og sa lett hengslengt: "hva skjedde", og jeg skjønte det var "flystyrtlampa" som hadde blinket. Flyveren sa at han aldri hatt opplevd det i løpet av sine 20 år som flyver. Da vi kom opp i lufta etter take off nummer to, satt jeg musestille, blek og ikke særlig fattet på strekningen mellom Kastrup og Oslo. Jeg hadde ikke flydd på over 20 år, så det var litt uflaks da. Jeg følte meg jo ikke sikker på at det ikke var noe alvorlig galt, siden lampa hadde lyst, hvordan kunne flykapteinen eller jeg  vite om det var da lampa lyste rødt eller grønt som viste hvordan det egentlig sto til med flyet?

Motorstopp på havet og to take off'er med fly er ikke noe for en litt engstelig sjel som meg.

I dag hadde vi iallfall en nydelig, stille dag der alt var i fin harmoni.

Årets første bad og "markens grøde"s siste sider

Så ble det årets første bad i går. Det var egentlig litt smertefullt å dukke seg ned i så mye kaldt. Mitt vikingblod har nok forlatt meg fra da jeg var ung og hoppet uti iskalde fjellbekker og var blant dem som kastet meg uti vannet tidlig i juni. Jeg forventet at sjøen var godt oppvarmet, det var den ikke. Jeg bestemte meg for å holde meg under vann så lenge at jeg ikke kjente hvor kaldt det var. Og etter ti minutter begynte det å bli deilig. Det hører jo med å bade når vi har en ekte norsk sommer med god temperatur. Vi kan jo ikke forvente tropesommer og middelhavstemperaturer her.

Jeg var så gjennomkald etterpå at jeg puttet meg under dyne i to timer for å kjenne varmen igjen. Det er bare å slå fast at jeg er blitt en pyse. Har planer om flere bad, det gir en følelse av å være sprell levende det å flyte blant noen små bølger. Kjenne helt fløyelsmyk sand under føttene. Blå himmel, blått hav.

Livet.

Og nå har jeg lest ferdig "markens grøde", det var ikke en lettlest bok, jeg vil si den er for spesielt interesserte. Jeg hadde bare bestemt meg for å komme til bunns i hva den boka kunne by som ga den Nobels litteraturpris. Jeg både forstår og ikke forstår at den fikk prisen. Men jeg tør påstå at det er en "guttebok", og at det har sittet bare menn i komiteen. Noen år senere fikk Sigrud Undset den samme prisen for "Kristin Lavransdatter". Har jo sett filmen, ikke lest bøkene. Kanskje jeg leser dem en dag også. Men akkurat nå skal jeg lese akkurat det jeg lyster.

Ideen om å lese "Markens grøde"  fødtes utfra mitt beskjedne studie i litteraturvitenskap som gikk under navnet "lesekunst", arrangert av universitetet i Bergen, og jeg avla til slutt skriftlig eksamen i en modul ved Universitetet i Oslo. Jeg lærte en god del, og kanskje har jeg grepet fatt i en flik av det som omfatter kunsten å lese. Det er mange måter å lese en bok, og jeg lærte å  fordype meg i tekster som ikke nødvendigvis er lette tilgjengelige. Boka til Hamsun var av den tyngre sorten, og nå skal jeg finne meg noe lettere, og det betyr ikke at boka behøver å være dårlig. Jeg står litt mellom valget å lese en bok av Ketil Bjørnstad eller en bok av Victoria Hislop: "Øya".

"Markens grøde" handler dypest sett om mennesket som en del av naturen, og som lever i pakt med den. Man kan tenke lenge over i hvor stor grad mennesket har fjernet seg fra naturen som den er en del av, og boka kan gi diskusjon for fremmedgjøring og mye annet. Den beskriver kjærligheten, svikene, barnedrap, synet på stat og på rettsvesen. Den er nokså konservativ i sitt kvinnesyn til langt uti boka, men plutselig blir den både visjonær og litt feministisk i sitt forsvar av kvinnen. Hamsun må sies å ha et godt grep og innsikt i menneskesinnet, og det er ingen tvil om at det ligger et "mysikkens slør" over hele boka. Etter råd fra andre bør jeg også lese boka hans som heter "mysterier".

Først skal jeg bade litt mer! Deilige norske sommeren i Stavern!

Markens grøde og den tidens mangel på teknisk utstyr

foto: Ove Holst

Jeg er kommet til side 120 i Hamsuns bok. Akkurat nå er jeg litt undrende til at akkurat denne har fått nobelprisen. Det er mange svært gode bøker. Jeg lurer mest på om kommisjonen den gangen prisen ble utdelt kun besto av menn. Dette er jo en bok om å rydde land, jordbruk og å sette opp bygninger. Den er svært detaljert på alt som har med bygging å gjøre. Akkurat nå føler jeg at dette er en "guttebok" i stor grad, men jeg skal lese resten før jeg mener noe mer i den retning.   Bildet jeg legger ved er tatt ved bygging av veranda her, og viser kontrasten til tiden Markens grøde ble skrevet, da var det ikke denne typen utstyr, nei, det var  mange tunge bører og bruk av hender og kroppsstyrke som skulle til for å skape seg et liv. Det måtte en gravemaskin til for å få opp denne stubben med rot. Tror neppe man tidlig i forrige århundre ville klare å få opp en sånn.

Boka gir et flott tidsbilde, og man blir imponert over hvordan folk, da spesielt Isak, uttrettelig bygde sitt livsverk.

Det er en skikkelse i boka som heter Geissler. Det er blitt hevdet at Hamsun  har brukt seg selv i skildringen av denne personen som en liten selvbiografisk tråd.  Geissler er i sannhet en riktig velgjører. Han hjelper Isak og Inger på en måte som reddet Inger fra en enda lengre fengselsstraff etter at hun har drept sitt barn, og han redder avlingen til Isak i en tørkeperiode der han sørger for drenering fra vannet som ligger der, og som da vanner åkeren hans. Geissler er snill og uselvisk, han hjelper andre, men klarer ikke å lage et fint liv for seg selv.  

Når det gjelder å lese bøker: Jeg bruker langt tid. Hvorfor? Jeg finleser. Jeg smaker på ord og setninger, stopper opp, tenker over og lar ting synke inn før jeg går videre. Noen leser mange bøker på kort tid og kan vise til mengder av bøker de har lest. Men da spør jeg: Hvordan leser man? Jeg tør påstå at noen "skummer" bøkene, helt ok det, men  jeg bruker lang tid fordi jeg vil fordype meg når jeg har en god bok i hendene.

Vel, så leser jeg videre her i Stavern hvor solgløttet har vist seg i dag og det er godt og varmt. Verandarekkverket har Sigmund malt hvitt og skal ha ett strøk til. Det blir veldig koselig. Jeg lengter ikke hjem. Det er så nydelig her.

Sommer-lesing

Da er jeg i gang med mitt lenge planlagte leseprosjekt: Jeg leser om selveste Isak Sellanraa i Markens Grøde av Knut Hamsun. Nå vil jeg finne ut av om jeg syns dette er en god forfatter, om jeg liker språket, handlingen, om jeg, ut fra mine forutsetninger, forstår hvorfor den fikk nobelprisen.

Jeg er på side 60, og jeg pleier å si at om ikke en bok har tatt tak i meg, fenger, etter omtrent 40 sider, så er den ferdigbehandlet fra min side. Denne boka vekker interessen straks. Språket er en mellomting mellom dansk og riksmål, men det er lettlest og språket er meget godt. Handlingen er fascinerende. Den beskriver mannen, Isak,  som bygger sitt livsverk ut av "ingenting", han bare tar seg en bit utmark og bygger sitt liv på en plett med en vilje som er imponerende. Så kommer den norske stat inn i bildet og vil ha penger av denne mannen for den lille biten jord som bare lå der og som han skaper masse ut av. Det virker blodig urettferdig når han må betale 50 daler og trekkes årlig for penger han egentlig ikke har, men fra det lille overskuddet han får etter å ha jobbet døgnet rundt med bygninger og å dyrke jorda, skaffe husdyr. Det lille utkommet han får for å selge noe  av "markens grøde" må han betale i dyre dommer for.

Dermed skjønner jeg litt mer av Knut Hamsun. Han skriver kostelig i mange passuser, og jeg ser en parallell mellom ham og Agnar Mykle der førstnevnte skriver vidunderlig om "poteten" og Mykle om "å skjære tykt av osten" i "Lasso rundt fru Luna".

Det er en bok det er vanskelig å legge fra seg, og det er for meg ett av kriteriene på hva jeg vil karakterisere som en "god bok". Jeg vet at det er delte meninger om denne boka, noen syns andre av hans bøker er bedre. Nå er jeg altså bare cirka en sjettedel uti den, og jeg er så spent på hva som skjer videre og hvordan Hamsun klarer å spinne en handling i 300 sider der man etter 5 sider lurer på om det i det hele tatt er mulig med en handling i det hele tatt. Det er jo bare en nevenyttig mann som slår seg ned på et gudsforlatt sted. Etter 60 sider har det egentlig ikke skjedd mye ytre sett, men likevel får Hamsun til et spinn av helt uventedede og engasjerende hendelser som bare en forfatter av stort format kan klare å skape.


Det er deilig sommer fortsatt i Stavern. Jeg er blitt så glad i dette stedet, ja, hvordan kan man la være. Jeg lengter ikke et mikrosekund hjem, jeg vil bare at disse ukene skal vare og vare.

Vi har hatt motorstopp med båten som ialt ikke har kjørt mer enn 50 timer, og feilen er en del som reparatøren aldri hadde vært borti. Men nå blir det snart i orden igjen. Men man føler seg temmelig "lost" når motoren gir fra seg noen rare lyder for så å bli helt stille. Sigmund tok tak i en åre og padlet oss i land. Det var et stykke til brygga, men heldigvis ikke lenger enn at min kjære klarte å få oss vel i land.

Verandaen vår begynner å "skinne" etter at Sigmund er i full gang med å påføre den hvitmaling. Det må nok to strøk til, og han er virkelig tålmodig som maler inni "profileringene" og alt. Det er virkelig mye jobb å ha en hytte, iallfall en hytte fra midten av 60-tallet som har trengt diverse forbedringer. Den er blitt riktig fin her den ligger usjenert, 140 meter fra sjøen, rødmalt med hvite vindskier og hvitt gjerde rundt verandaen.

På konsert med Beth Hart

Jeg  var  på konsert i Langesund og hørte på Beth Hart. Jeg var på samme sted for to år siden og hørte på Lisa Nilsson og Bjørn Eidsvåg. Et fantastisk sted hvor det arrangeres flotte konserter.
Jeg hadde en like fantastisk konsertopplevelse denne gangen. Nydelig stemmeprakt (passe sensuell og raspete), vakker musikk.  God stemning og det beste sommerværet  man kan ønske seg.

Pappas bursdag 4 juli 2010

Det ble ikke den store feiringen av pappa som hadde bursdag i går, men det ble kjempehyggelig.  Sigmund, pappa og meg. Det ble supersommervær. En av de dagene det er få av i landet vårt. Flagget ble heist, og vi dro til restauranten "Sydvesten" i Helgeroa. Vi spiste en deilig middag  med utsikt til båtlivet og alle menneskene som priste sommeren.

Pappa ville ha bløtkake. En sånn som mamma pleide å bake. Den skulle være med masse bringebær og kremen skulle det ikke spares på. Pappa kjøper bare kaker som er "tunge" når han ikke får hjemmelagde. Denne bursdagen skulle det virkelig nytes siden han har fått diabetes og må holde seg unna det søte i hverdagen.

Jeg måtte gjøre så godt jeg kan. Mine kaker blir aldri "pene", men de smaker alltid godt. Jeg vet ikke hva som skjer med dem, men jeg har liksom ikke helt kontrollen når det kommer til finishen. Da jeg viste pappa kaka, fikk jeg beskjed om at man også "spiser med øynene", haha, jeg hadde ikke tatt krem rundt kanten, men så gjorde jeg det, men spenningen lå mest i hvordan den ville smake. Joda, han var overbegeistret, "akkurat som en bløtkake skal smake", og det er virkelig et kompliment altså.

Bursdagen ble også en avslutning på pappas to ukers ferie her i Stavern. Nå drar han hjem, og det blir nok litt stille med bare Sigmund og meg, men så finner vi den fine rytmen som min kjære Sigmund og jeg har når vi er alene.

Sigmund

Det har vært kjempehyggelig å ha pappa her, og det er nå sånn at jeg prioriterer min pappa fordi vi ikke vet hvor lang tid vi får sammen. Jeg har mange venner som har mistet faren sin, og de sørger veldig lenge. Jeg skal iallfall tilbringe mye tid med ham og lage minner til siden.

Jeg visste hva sorg var før jeg mistet moren min. Tapet av henne ble likevel noe som satte mine andre tap i skyggen. I den første tiden etter at hun døde, følte jeg at jeg taklet sorgen bra. Over ett år etter  innser jeg at jeg sørget dypere enn hva jeg var klar over. Sorg er følelser med mange nyanser og "styrkegrader", og jeg tror jeg kan bruke mange blogg-innlegg til å skrive om sorg. Sorg kan ikke forebygges. Selv om man er forberedt på at man kan miste noen, er det allikevel et sjokk.  Det er min erfaring.

Da mamma døde spurte de på sykehuset: "var det et ventet dødsfall", og jeg var kjapp til å svare  JA. (nærmest for å vise hvor orientert jeg var om situasjonen)  Etterpå har jeg tenkt at det er et dumt spørsmål. Et dødsfall er aldri ventet selv om jeg forstår hva de mente. Et "ventet dødsfall" er når noen dør av en dødelig sykdom eller av alderdom. Men man kan aldri forberede seg på døden. Iallfall klarer ikke jeg det.  Jeg vet ikke hvordan jeg vil reagere når faren min dør, og jeg trenger ikke tenke på det nå, men det vil skje, og jeg vet nå at jeg ikke kan  forberede meg. Det skal liksom være så naturlig å miste sine gamle foreldre, men man har dog hatt dem hos seg gjennom mesteparten av livet, og klart det slett ikke føles naturlig når det først skjer.

Min mamma ble 73 år. De siste 3-4 årene var hun meget syk, og jeg forberedte meg hele denne tiden på at jeg skulle miste henne. Nå vet jeg at det egentlig bare forstyrret min evne til å nyte øyeblikkene med henne. Jeg bekymret meg sånn.

Derfor skal jeg aldri mer forberede meg på døden. Den kommer når den kommer, og det for holde, syns jeg. Sorgen kommer uansett!

Pappa reiser hjem i dag, men når Sigmunds ferie er over, ja, da kommer han en uke til.

Det er godt å se faren sin begynne å leve igjen. Nå blar han ivrig i reisekataloger, og mens han var her lette han på internett, og plutselig hadde han bestilt billett til Alicante i oktober. Han legger planer, han er full av optimisme, og han vet å nyte livet.