Min underlige drosjetur og bilder fra Oslo

Her forleden skulle Sigmund, jeg og to jenter på pizza og teater. Jobben hans spanderte. Det vil si at jeg klarer jo aldri to ting etter hverandre. Sånn er det å ha ME, man må velge. Jeg valgte pizza fordi det var sosialt og hyggelig. Og det ble det. De andre skulle så på Nasjonalteateret i Oslo. Jeg skulle i drosje hjem. 

Sigmund hentet drosje til meg, og jeg satte meg inn i den i Stortingsgata. Når jeg kjører drosje, pleier jeg å slappe av og nyte turen og la tankene flyte. Jeg koste meg med tankene på hvor hyggelig det hadde vært, la ikke merke til hvor vi kjørte bortsatt fra at jeg noterte meg Mosseveien istedenfor E6. Jeg bor på Langhus, og begge veier går dit. Jeg tenkte at han da vel kom til å kjøre av ved Kolbotn. Jeg var i tillegg utmattet, og så fram til å komme hjem og legge meg. Etter en god stund hørte jeg drosjesjåføren si: "Skal jeg ta av her?" Jeg kikket ut, og så at Tusenfryd passerte på høyre hånd. Oiiiiii, dette var jo ikke på vei til Langhus. Jeg svarte at han måtte ta av mot Ski. Så var vi da på E18 mot Askim. Omtrent like langt hjem som det var da kjøreturen begynte. Dette gikk et helt annet sted enn til Langhus. 

Det var egentlig da jeg ble litt engstelig. Det var mørkt, det regnet, drosjesjåføren hadde hverken kart eller GPS, men snakket ok norsk. Det vil si at han hverken brukte kart eller GPS.  Så sa han:  "Jeg ser ingenting", og hodet hans var skjøvet helt fram i ruta, og vindusviskerne fortsatte å gå etter at det sluttet å regne. Det ble en nokså anspent stemning. Jeg begynte å sende sms til Sigmund som da var teater. Det var bare noen minutter at jeg kjente redselen gripe litt taket. Da det var avkjørsel mot Ski, nesten skrek jeg at han måtte kjøre av, og det gjorde han, og fra da og hjem skjønte jeg at han måtte geleides. Så det eneste som ble sagt det neste kvarteret var da jeg sa "til høyre, til venstre", osv. Det gikk opp for meg at han faktisk ikke ante hvor Langhus var, og da vi kom inn i Ski sentrum, kjente jeg  at jeg roet meg. Men fortsatt gikk vindusviskerne, og intet ble sagt. 

Langt om lenge kom jeg altså hjem. SÅ LETTET! Og hva sa han når han kjørte inn i gata mi? Det naturlige ville være å beklage eller si noe om at turen ble lang, men han sa: "her var det vakkert". What? tenkte jeg. Jeg sa bare at turen ble dobbelt så lang som den skulle vært. For øvrig var jeg så forfjamset at da jeg skulle betale klarte jeg ikke å si at 1100 kroner for turen var nesten dobbelt av hva jeg skulle ha betalt. Jeg hadde lånt kort av Sigmund og fått beskjed om å få kvittering, men jeg var bare opptatt av å komme meg UT av drosja og inn i huset mitt. 

Alt i alt: Det hele var udramatisk. Det var bare en drosjesjåfør som ikke var kjent, og som ikke ville si noe om det, og han håpet på det beste antageligvis. 

Jeg sitter tilbake nokså overrasket. Er det mulig at en drosjesjåfør er så ukjent med hvor han skal? Er ikke en drosjesjåfør pliktig til å frakte passasjeren pent og trygt hjem? Jeg har aldri opplevd noe lignende, og håper jeg slipper det igjen. 

Bildene her er tatt i Oslo nå i januar. De viser alt som er nytt. Jeg syns byen "min" vitner om at Norge er et rikt land, og jeg syns absolutt at Oslo har fått noe, men jeg syns også byen har mistet noe. Det er blitt litt for mye betong og stål og glass. Litt for upersonlig selv om det også er både kult og stilig. Men andre deler av Oslo har heldigvis beholdt og bevart noe av det opprinnelige.  Sammen med et rikt land, ser vi fattige tiggere på gata. Bildene nedenfor ble tatt med tillatelse av de som er avbildet. 

 

Tusen takk til deg som besøker bloggen min jevnlig, og til deg som bare er innom. Håper det nye året er snilt med deg!