En klok person sa engang til meg: "Følelser tar tid, Kjersti". Det har jeg erfart om og om igjen. Jeg mistet moren min og bestevennen min for snart 4 år siden. Livet har aldri blitt det samme. Jeg har ikke vært i sorg så lenge, men det har ikke vært ETT bilde av meg der jeg har kjent meg igjen, sett at det er den personen jeg føler at jeg er. Først i går skjedde det. Jeg så en fred i ansiktet mitt, som bekrefter hvordan jeg har det for tiden. Jeg har funnet en fred slik livet ble og er. Så jeg feirer bloggen min med noen bilder av meg selv. For slik er jeg, og jeg aner jo ikke om andre kan se min tilfredshet. Som en fortsettelse av forrige blogginnlegg om "lykke", er det alltid sånn at "lykken" kommer i øyeblikk og sekvenser. Nå vet de fleste som leser bloggen min at jeg er ganske syk av ME. Jeg hviler omtrent 20 timer på sofaen i døgnet. Men kan det ses på bildet? Nei! Og det er jo godt man ser frisk ut også i tillegg til at man virker å være i harmoni. Det var for en tid tilbake jeg så en av mine nettvenninner med ME på tv der hun kjempet for å få en type behandling. Da skjønte jeg virkelig at folk kan lure på hvordan en alvorlig syk person kan se så frisk ut. Hun var jo så vakker og så så bra og frisk ut. På dette bildet over her var jeg så utmattet at det var bare å komme seg hjem og hvile i mange timer. Men det vises like lite på meg som på mange andre alvorlig syke mennesker. Min fastlege sier at det er de færreste alvorlig syke man kan se det på at de er syke. Men poenget med disse bildene er at jeg har funnet tilbake til meg selv. Og en annen erfaring er jo at der livet har stengt noen dører, så åpnes noen andre. Det er jo ikke sånn at om man finner fred i seg selv, finner stabilitet og harmoni, at man vil slutte å endre seg, utvikle seg, lære mer om livet. Jeg lærer noe hele tiden.
Så jeg var oppe halv ni og dro til Oslo for å ta bilder, og så ble det noen av meg også. Fortsettelse nedover: Det jo noe veldig deilig i å kunne finne tilbake, ikke bare til seg selv, men også til den siden i meg, friluftsmennesket som egentlig har ligget brakk altfor lenge, men som våknet da jeg begynte å fotografere på et litt annet nivå enn tidligere.
Bildene av meg er tatt av Alise Gunnerud
Tatt fra Malmøya
Så vakre bilder, pastellfargene, - ja, du fanger øyeblikket, øyeblikkene, som livet har så mange av. Og lykke, for meg er det noe som topper, - som ikke varer, men som kan komme som lysglimt, lystopper, det er liksom den jevne tilfredshet, - en tilstand der alt er som det skal være, som er mitt mantra, og innimellom kommer lystoppene, av lykke.
SvarSlettelisabeth
Kjære Elisabeth, tusen takk for en veldig god kommentar.) Ja, livet handler om å fange øyeblikk på ulike måter.) Å ta bilder, lytte til et musikkstykke, være til stede i barns latter osv osv, det er så mange øyeblikk man kan nyte og erfare og ta inn til seg. Lykke er lysglimt ja, og den jevne tilfredshet er absolutt heller ikke å forakte. Tvert imot.) Kjersti
Slett