Saras første tur ved Østensjøvannet--lykke er smittsomt! Dessuten fikk hun to pokaler forleden.

Lørdag ble Saras første tur til Østensjøvannet, og min første tur dit på 3 måneder. Jeg var spent på om svanebarna hadde vokst. Det hadde de. Men jeg var mest spent på hvordan min lille gjeterhund på 5 måneder ville takle et yrende fugleliv. Ja, ikke bare fugler, men mennesker i alle aldre og masse hunder. 

Sara tok alt på strak arm, det vil si mer som på bildet over, rak i ryggen observerte hun det meste. Svanene freste mot henne da vi kom litt nær, men hun satt rolig og så på. Hun skjønte ikke noe av det hele. Vi bare holdt henne litt unna. Det kom flere hunder forbi som ville hilse, og noen bjeffet iltert, men min lille Sara forholdt seg rolig. Så fikk hun hilse på mennesker, og aller mest stas var det med barn. Hun elsker barn og de liker henne også. Jeg har fått meg en hund med verdens herligste gemytt. Dessuten er hun ganske pen å se på også! Her må vi bare ta vare på den roen og tryggheten hun har. Jeg har hørt at gjeterhunder kan være rastløse. Det stemmer ikke med Sara. Hun er kjempecool! Hun får ros og kos, og veldig lite "nei". Når hun gjør noe hun ikke får lov til, så avleder jeg henne. 

Dessuten er Sara lærenem. Hun har lært å komme når jeg roper på henne, hun har lært dekk, sitt og å gi labb. Jeg brukte sommerferien på dette. En gjeterhund trenger både å bevege seg samt å få brynet hodet litt. Hun lærte disse tingene, men det er først nå det begynner å "sitte", at hun klarer å skille mellom å legge seg ned og å gi labb. Hun er veldig lærevillig. Jeg har jo hatt tre dachser før henne, og de har så å si intet felles med en sheltie bortsett fra at de er kjempesøte. Men Sara er ellers helt forskjellig fra mine tre dachshunder, og jeg går nok aldri tilbake til dachs etter denne erkjennelsen av dette er hunderasen for meg. Den eneste egenskapen Sara mangler som en dachs har, er den utrolige lysten til å gjøre rampestreker. Ja, dachsen er en morsommere hund, men ellers er en shetland sheepdog slik jeg har blitt kjent med den, en roligere hund med liten jaktlyst. Apropos rampestreker: Hun har for første gang gått inn på do uten at jeg tenkte over det før jeg tittet inn, og hun hadde dratt ut en HEL dorull, samt at papiret var delt opp i sine små bestanddeler. Jeg satte i en gapskratt og var glad for at hun plutselig kunne oppvise litt av den utrolige lekenheten som er normalt og sunt for en hundevalp. 

Som det står i overskriften: Lykke er smittsomt. Hvor glad blir man ikke når ett stykk hund ikke bare kommer mot deg med en logrende hale, men når hele kroppen beveger seg og svinger i ellevill glede? Etter et par års avveining fram og tilbake om vi skulle skaffe oss en hund etter Cirkeline, så er vi fornøyd med at vi bestemte oss for en ny. Sara er en sann glede. Cirkeline var nok i overkant bortskjemt, så vi venner Sara til at det er ok å ligge litt på gulvet, at hun kan tåle å bli oversett litt mens vi gjør andre ting. De andre hundene har hoppet opp i, ikke bare våre egne sofaer, men også andres. En gjeterhund med lang pels kan vi ikke bare slippe opp i andres møbler når hun kommer våt og skitten inn. Det er veldig stort ansvar å skaffe seg hund. Det er mye å passe på. 

Jeg fikk tatt litt andre bilder også ved Østensjøvannet på lørdag. 

Her er svanebarna fra i vår som er blitt store. 

Ja, så var Sigmund på valpeshow med Sara, og de hadde med seg søte Hedda på snart 11 år som heiet på Sara. Der er det en gjensidig kjærlighet som vi voksne nesten ikke kan forstå, men her er bildene. De er tatt av Sigmund og Hedda: 

Hedda og Sara

To pokaler ble det på Sara. Og det beste dommeren sa var at Sara har et nydelig gemytt! Her av Sigmund og Sara. Hun ble 2. beste tispe i sin klasse og så gikk hun videre og fikk en pokal til. Dette var bare på gøy! 

Ønsker deg som sneier innom bloggen min en fantastisk HØSTuke, nå føler jeg at høsten er her! Det kan bli bra!